Dopingdramaet i Iditarod

Mandag denne uken ble det klart at hundekjøreren som hadde fire hunder med positive dopingprøver i årets Iditarod, var Dallas Seavey. I en video på Youtube erklærer han sin uskyld og anklager ITC (Iditarod Trail Committee) for svært dårlig håndtering av saken.

Av Monica Celius

Dallas Seavey (30), som har vunnet Iditarod fire ganger og tok 2. plassen i år, sier i videoen at han ikke har gjort noe galt og at han aldri – så vidt han vet – har brutt noen løpsregler.

ITC la mandag ut en offisell uttalelse som svar til påstander fra Seavey. Den kan i sin helhet leses her.

Dallas Seavey har vunnet Iditarod fire ganger. Her fra løpet i 2012. Etter årets løp testet fire av hundene hans positivt i dopingkontroll. Foto: Frank Kovalchek

Spannet til Seavey ble testet seks timer etter målgangen i Nome i mars, noe var i henhold til en avtale inngått før løpet, mellom Seavey og ITC. Bakgrunnen for dette var at Seavey hadde et prosjekt gående som innebar blodprøvetaging av hundene, og han ønsket at de skulle være uthvilte før prøver skulle tas. Én måned senere får Seavey en telefon fra «race marshall» Mark Nordman, med beskjed om at fire av hundene har testet positivt på stoffet Tramadol. Resultatet av prøvene viste svært høye verdier av stoffet, som er et smertestillende preparat.

To av spørsmålene som dukker opp er: Hvordan har dette skjedd, og hvor sannsynlig er det at Dallas Seavey med overlegg har dopet hundene?

Det siste først. Verdiene var svært høye. Det vil si at hundene antagelig har fått i seg stoffet på det siste sjekkpunktet eller derfra og inn mot mål. Seavey vet at hundene blir testet etter målgang, han vet også at Tramadol er et stoff på forbudslisten. Hvor stor er sannsynligheten for at han har tatt den risikoen? Og hvis Seavey selv ikke har gitt hundene stoffet – slik han hevder – hvordan har de da fått det i seg, og hvordan kan han bevise sin eventuelle uskyld?

Antidopingens dilemmaer

Snorre Næss Foto: Christine Karijord

Hundekjører Snorre Næss, som lenge har vært kritisk til det gjeldende dopingregelverket i hundekjøringssporten, mener at hovedproblemet i slike situasjoner ligger i at vi konkurrerer med hunder.

– Det skjer en juridisk forskyvning fra kjøreren til hundene – som ikke kan lese regelverket. Hundene blir en tredjepart i dopingregelverket. Etter min mening har dette aldri blitt problematisert, sier Næss.

Han forklarer at her i Norge har vi implementert IFSSs (International Federation of Sleddog Sports) dopingregelverk, men i Iditarod har de valgt å praktisere et annet, og etter Næss’ oppfatning, et mer hensiktsmessig regelverk i hundesporten. Det vil si; helt til årets løp var over.

– Nå kan det se ut til at også Iditarod trekker i retning av et IFFS-reglene. Etter hendelsen med Seavey har Iditarod innført «strict liability rule», som vil gjelde fra neste år. Enkelt forklart betyr det at bevisbyrden blir snudd, og nå vil ligge på kjøreren. Du som anklaget må bevise din uskyld.

Her ligger det mange utfordringer, mener Næss.

– Rettssystemet i hele den Vestlige verden er basert på at anklageren må bevise skyld, men i dopingregelene er det nok med en sannsynlighetsovervekt for at du er skyldig.

Føler seg hengt ut

Den nye regelen vil altså ikke ramme Seavey i år, da regelen først blir gjeldende fra og med neste års løp, men Seavey er likevel svært forbannet over avgjørelsen. Han føler seg hengt ut, og anklager ITC for ikke å stille seg bak han – en av Iditarods kjørere – men heller “kastet han til ulvene”, som er slik han opplever situasjonen. I videoen erklærer Seavey at han har trukket seg fra Iditarod 2018, i protest.

Les også: Endringer i dopingreglene

Seavey sier også i videoen at selv om han ikke vil bli utestengt på grunn av dopingsaken, regner han med å bli det på grunn av denne videoen hvor han snakker ut. For et par år siden innførte Iditarod en ny regel som legger bånd på kjørernes frihet til å uttale seg om løpet. En slags taushetspliktregel. Denne ble kritisert for å begrense ytringsfriheten, men har altså blitt stående, og kan brukes til å utestenge kjørere fra løpet.

Så til spørsmålet om hvordan dette kunne skje – hvis vi forutsetter at Seavey er uskyldig. Hvem som kan ha utført en eventuell sabotasje, skal vi ikke gå inn på, men problemet med kjørernes sikkerhet er et interessant tema. Når vi ser på opplegget rundt Iditarod er det åpenbart at kjørerne har liten beskyttelse for eventuell sabotasje. Fôrsekker blir sendt ut til sjekkpunktene og ligger ute uten tilsyn. Kjørerne forlater spannet ved sjekkpunktene, uten at det nødvendigvis er noen der som passer på. Testingen etter målgang kan skje mange timer etterpå, i stedet for med en gang. Enkelte av disse svakhetene mener Seavey er momenter som løpet bør ta på sin kappe og gjøre noe med. Seavey er heller ikke fremmed for tanken på at det kan ha vært medkonkurrenter som har stukket kjepper i hjulene for ham.

Er ikke overrasket

Anne Grethe Sætrang. Foto: Elisabeth Bergquist

Anne Grethe Sætrang er leder av IFSS’ antidopingkomite. Hun understreker ulikhetene ved at Iditarod ikke er underlagt dopingregelverket i IFSS, som forholder seg til World Anti-Doping Code (WADC).

– Sætrang, har du noen tanker eller kommentarer til den aktuelle saken?

– Det er trist. Men Iditarod er et privat løp, og vi aner ikke hvilke regler eller prosedyrer de har for å ta dopingtester eller hvordan de håndterer slike saker. Det vanskelig å uttale seg om denne saken. Her i Norge er vi tilsluttet IFFS og WADA (World Anti-Doping Agency), våre regler og retningslinjer er klare. Men jeg synes ikke det er overraskende eller uventet at det dukker opp slike saker.

– Hvorfor synes du ikke at det er overraskende?

– Iditarod hevder å ha testet de 20 beste spann siden 1994, derfor er det ikke overraskende at det dukker opp en positiv prøve. Jeg vil tro at kulturforskjellene kan være en grunn. Iditarod er også et meget ekstremt løp, hvor det kan bli mer fristende å presse grenser.

– Nå er det jo ikke bevist eller sikkert at Dallas Seavey er skyldig.

– Det er vanskelig å uttale seg om en konkret sak jeg ikke har kjennskap til, men ingen er skyldig før det er bevist.

– Det vel ikke helt slik, ettersom man etter dopingreglene er skyldig til det motsatte er bevist, faktisk altså en motsatt bevisbyrde.

– Ja, man må bevise sin uskyld.

– Er dette et tema som diskuteres i antidopingkomiteen, altså utfordringen ved at uskyldige kan bli dømt ved en slik praksis?

– Det har vi tenkt mye på. Jeg tror at det skal utrolig mye til for at en uskyldig skal bli dømt i Norge. Det reises kun sak hvis det finnes et stoff i en hunds kropp som ikke skal være der.

– Men hva om stoffet har kommet inn i hundekroppen uten at kjøreren har ment det?

– I Norge vil aktsomhetgraden til hundekjøreren bli vurdert. I langdistanseløp har vi god kontroll på spannene på sjekkpunktene og gode kontroller rett ved målgång.

– Hypotetisk sett, hvis en kjører her i Norge har en hund eller flere som tester positivt på et stoff listet på forbudlisten, men er uskyldig – altså ikke medvitende har dopet hundene sine, hva er denne kjørerens muligheter eller aktuelle strategier for å bevise sin uskyld, etter det gjeldende regelverket?

– Kjøreren må vise troverdig dokumentasjon på hvorledes dette stoffet har kommet inn i hundens kropp.

– Men hvis kjøreren ikke har noen anelse om hvordan?

– Da vil høringspanelet vurdere saken ut fra de opplysninger kjøreren kan fremskaffe.

– Dallas Seavey kommer med en relevant betraktning i videoen, og det er at ettersom vi har innført et antidopingregelverk, så har vi akseptert at det finnes en risiko fra at kjørere vil dope hunder for å fremme prestasjonsevner. En logisk konsekvens av dette, mener han, er at det da er like sannsynlig at det finnes kjørere som kan dope andres hunder for å øke sine egne sjansene for god plassering, altså «negativ doping» eller sabotasje. Er dette, altså negativ doping, noe som blir diskutert i antidopingarbeidet i Forbundet? Og hva kan evt. gjøres for å bedre sikre kjørernes sikkerhet på dette området?

– Vi har diskutert det, men anser scenariet som svært lite sannsynlig. Miljøet i Norge er lite og gjennomsiktig, så vi har tenkt at det er liten risiko her.

– Enkelte stiller seg spørsmålet om hundekjørernes rettsikkerhet er god nok i tilfeller hvor det testes positivt, med tanke på den omvendte bevis-byrden. Hva er din kommentar til det?

– Vi har tillit til WADAs regelverk. Saken vil gå gjennom oppnevnt høringsinstans hvor alle fakta blir samlet inn, før saken eventuelt blir oversendt Anti Doping Norges påtalenemnd. Ennå er ingen norsk lagdistansekjører dømt. Jeg mener at sikkerheten er rimelig stor.

Sætrang understreker også at det er blitt gjort tester for å se om hunder kan teste positivt ved å snappe snø som kan inneholde ulovlige preparater, men at dette har vist seg å være svært lite sannsynlig.

– Det at vi tar dopingprøver i Norge handler i stor grad om å forebygge, og det er dyrevelferden som er den viktigste grunnen, avslutter Sætrang.

(Hundekjøring.no har tatt kontakt med ITC med spørsmål om de ønsker å kommentere enkelte av Dallas Seaveys uttalelser i videoen, men har foreløpig ikke kommet med noe svar)