Hellhound: Hundekjøringens harde grep

De sier at hundekjøring er mer avhengighetsskapende enn amfetamin. Nå har ikke jeg prøvd amfetamin, men jeg kan i alle fall bekrefte at hundekjøring er nettopp det! Du trenger ikke engang få en god «trip» for å bli avhengig.

Av Tine Sköll Johansen

Jeg starta som handler, og noe av det første som skjedde var at jeg og 6-spannet jeg kjørte ble jagd av moskus. Needless to say: den frykten satt ganske hardt i etterpå. I tillegg kjørte jeg mer på issvuller hele vinteren enn jeg kjørte på snø. Det vil si… Jeg prøvde å kjøre på issvuller. Jeg lå jo strengt tatt mer etter sleden og venta på et parti med snø så jeg kunne reise meg opp igjen enn jeg stod på, for de issvullene sørga for at jeg skled sidelengs og velta straks jeg traff noe. Etter denne hendelsen fant jeg ut at hundekjøring var noe fordømt tull, og jeg skulle pokker ikke drive noe mer med det!

Så kom jeg på at jeg jo egentlig ville inn på Folkehøgskole, og jeg søkte meg inn på hundekjøringslinja. Jeg hadde like lite lyst til å kjøre hund der, og endte med å avslå alle frivillige muligheter til å kjøre hund. Selv om jeg storkoste meg på solskinnsturer på elveleier og flatmark hvor alt gikk i en fin flyt, så hadde jeg rett og slett fått sånn respekt for kreftene, og størsteparten av tida var tross alt mer strev enn kos, da vi kjørte stive Oinakkasleder på smale stier i bratte skrenter med masse småbjørk overalt. Jeg greide til og med å kræsje i en stubbe jeg ikke så, med 10-spann. Det bidro ikke til hundekjørergleden, kan du si.

Så hvorfor jeg i det hele tatt fortsatte å henge i hundekjørermiljøet etter det, det vet jeg ikke. Man skulle jo trodd jeg hadde fått nok. All fornuft tilsa at dette ikke var noe for meg, fotografen med dårlige nerver og uten bein i nesa.

Men jeg endte opp som samboer med en hundekjører, og da det tok slutt var talen klar; jeg skal aldri drive med hundekjøring igjen! Før jeg fikk sukk for meg endte jeg opp med mitt eget 4-spann. Det 4-spannet var en ren tilfeldighet.

For første gang opplevde jeg å synes at hundekjøring var mer kos enn slit og strev. Jeg trente, jeg koste meg med å se framgang i spannet, og jeg hadde kontroll. Alt var fint. Jeg hadde kjørt inn ¾ av spannet selv, og jeg hadde kjørt inn alle som lederhunder selv. Innimellom fikk jeg låne en siberian husky, som jeg også kjørte inn og brukte som leder. Jeg storkoste meg med å se forskjellen på mitt eget spann, og spann jeg hadde kjørt for andre. Alt var plutselig så annerledes nå! Og jeg følte at nå kunne jeg begynne å satse på å kjøre litt småløp også.

Så kom jo realiteten. Jeg er student, jeg har en samboer som ikke liker hundekjøring, og det neste året skal jeg skrive ferdig bacheloroppgaven min, før jeg har planer om å starte med mastergrad. Sannsynligheten for å banke mange mil er ganske liten, både tidsmessig og økonomisk. Samboeren min har vært den perfekte handler, han har gjort masse «dritt»jobber frivillig, som å møkke, lufte hunder og passe dem mens jeg er borte, uten å klage, og uten å ha ønske om å kjøre noe selv. Men det ble til slutt klart at jeg måtte bite i det sure eplet. Med mer energi, og ikke minst en mer medgjørlig kropp hadde jeg greid å gjøre alt selv, men det går ikke nå.

Så, vi endte opp med å gi vekk to av de fire huskyene. Den ene som er igjen er såre fornøyd med å være pensjonist, den andre fungerer fint til all slags hundesport, og kan kanskje brukes i konkurranser etterhvert. I tillegg har jeg skaffa meg en belgisk fårehundvalp for å kunne konkurrere mer seriøst i lydighet og spor, og litt for å markere slutten på huskyveldet. Nå er jeg FERDIG, og nå har jeg gått over til en annen rase. Jeg har altså gått ned fra 2-5 timers trening om dagen, til 1-2 timers trening om dagen, transportkostnader er nesten de samme, og kursavgifter kommer da i tillegg. Jaja, så lenge man har noe å henge fingrene i, lydighetstrening er tross alt mindre fysisk krevende enn hundekjøring, så kroppen er fornøyd.

Samtidig lurer samboeren min på om jeg ikke skal selge vogna mi? For den trenger jeg vel ikke lenger? Jeg vifter ham vekk og mumler noe om å lufte hunder mer effektivt når valpen blir større, dessuten har jeg jo en avtale om å få låne den siberian huskyen når jeg har lyst til det, og dessuten så har jo naboen masse hunder, det er jo mulig jeg får lov å låne…

Jeg har en mistanke om at hundekjøringsavhengigheten klamrer seg fast med et iskaldt jerngrep, og at husky eller langpelsa belgisk fårehund, samme det, så lenge jeg kan stå på sleden på fjellet, med lykkelige, logrende haler foran. Så spørs det hvor lang tid det tar før samboeren oppdager at vi fortsatt driver med hundekjøring…