Trønderhuldra: Aldri sur!

Sjokk nyter tur og sommer! (Foto: Tonje Midtbø)

Så har vi vært ute på tur igjen!

Gubben har gått ut i ferie, det måtte feires med nok en tur i Brungmarka, denne gangen på nye ukjente stier. Selve turmålet er kjent fra før, men denne gang gikk vi opp fra Klæbusida og ikke Selbusida. Ingen navn nevnt for fiskvatnet har status som hemmelig!

Vi tusla over myr og bekker, gjennom frodige skogsområder og åpne sletter. Sikkert 20 varmegrader i skyggen da vi starta på turen, så det ble mange drikkepauser for både to og firbeinte. Viktig med påfyll av væske i varmen, spesielt for de med pels. Både Loke og Sjokk var med, de bar hver sin kløv. Resten av hundeflokken var hjemme sammen Hannah, dattera mi. De to voffisene var flinke til å gå ut i bekkene og avkjøle seg, så flinke at Kristian og jeg måtte passe på så de ikke la seg ned i vannet med kløven på.

Loke med kløv.

Jeg har fått flere spørsmål om hvordan jeg går frem når jeg skal lære hundene mine å bære kløv. En hund med litt størrelse kan bære ca 25% av sin egen kroppsvekt, men dette er jo noe som må tas gradvis. På samme måte som jeg selv gradvis har trent meg opp til å bære tung sekk på tur, er det altså med bikkjene. Jeg putter ei halvliters flaske med vann i hver kløvpose og fyller opp resten med bæreposer. På denne måten er det litt vekt i kløven så den ligger godt samtidig som hunden må lære seg at den er breiere enn vanlig pga kløvposene som tar plass på hver side av hunden. Dette var tipset jeg selv fikk, og det har funka veldig bra for mine kløvhunder. Jeg lar hundene få bære kløv selv på korte turer, og da spesielt i begynnelsen. Øk vekta gradvis, men husk å ha lik vekt på begge sidene! Jeg presiserer at dette er MIN måte å gjøre det på, og det er mange veier til Rom. Det som er viktig er at kløven ligger godt på ryggen til hunden, prøv på hunden før eventuelt kjøp eller lån. Kløven må være tilpassa hunden slik at den ikke gnager eller hindrer hundens bevegelse. Hunden kan også få trykksår om det blir for stort press på et lite område over lengre tid. Stroppene må derfor være brede nok. Kløvposene skal være myke og ha det laveste punktet lengst frem, slik at tyngden kommer mest mulig over frembeina til hunden. Den tyngste lasta bør ligge nærmest skuldra til hunden. Dybden på kløvposene bør være omtrent ned til albuen. Blir kløven hengende for lavt, vil den kunne sette seg fast i stein og kvist og hunden vil bruke mye energi.

Kos er viktig for både folk og dyr.

Etter langt og lenge og lengre enn langt, tung sekk og lav banning over innpåsliten klegg åpenbarte Tangvollsjøen seg i ei skogglenne. Det er det vakreste synes jeg har sett på lenge! Asurblått vann som glittret i sola, skikkelig «Sydensandstrand», og ikke minst utsikt straka vegen til Kråkfjellet, mitt hårete turmål til høsten.

Vi var ikke sene om å få av oss sekkene og forbarme oss over varme hunder. Kjapt av med kløv og uti vannet! Deilig for svette menneskeføtter å vasse i det (is)kalde vannet også. Dessuten hadde jeg teipa føttene mine etter alle kunstens regler til denne turen. Trenger ikke repetere tidligere tur som resulterte i et gnagsår ut av dimensjoner!

Lykkelige hundefjes som smiler er noe av det som varmer hjertet mitt mest her i verden, du verden som de kosa seg. Kristian var kjapt framme med fiskestanga og tok noen kast, jeg satt og beundra omgivelsene rundt meg og bare var til. Deilig med en litt lengre pust i bakken på denne, for oss nye, plassen før vi fortsatte ferden videre til «Hemmeligplassen.»

Ingen gnagesår fikk utvikle seg på denne turen.

Lykken var stor da vi kom fram til turmålet vårt. Riktignok klarte vi å gå tre km feil…. Det blir tre laaaange ekstra kilometer når en er varm og svett og holder på å gå seg litt tom. Samtidig befinner en seg i kupert terreng blandet med sugende myr. Jeg fikk kjenne litt på manglende motivasjonen til å pelle meg videre da vi innså feilen, og det er en verdifull erfaring å ha med seg videre. Verdifullt å ha med seg feiltolking av kart videre også! Heldigvis er vi litt kjent i akkurat dette området, så denne gang gikk det bra. Vel fremme var vi kjappe med å lage oss mat, før vi satte opp telt og slo leir. Påfyll av energi kom i første rekke, og det smakte helt fortreffelig med trøffelmarinert entrecote og stekte poteter. Luksus! Det ble fiske og latter ut i de små timer, men å få den store ruggen på kroken er fortsatt bare en drøm.

Vi forelska oss så innmari i Tangvollsjøen og området rundt. Dagen etter brøt vi leir og satte nesa tilbake dit. Snakka med noen kjentfolk av oss som var der da vi kom ned fra høyden, og de hadde dradd i land to fine ørreter. Opp med telt og tarp, og VIPS! så var Kristian borte rundt en odde med fiskestanga si. Jeg holder meg stort sett alltid i nærheten av bikkjene på sånne turer slik at jeg har kontroll på de. Mulig det bare er tull av meg, men jeg er nå en gang slik skrudd sammen. Har alltid dobbelsikring på de på fjelltur, dvs. enten to halsbånd eller ei nakkeline ekstra. Ryker det en ring eller noe så er det en ekstra sikkerhet der. Vær bare obs på faren for at tau/kjetting ikke får snurre fritt rundt, for i verste tilfelle kan hunden kveles! Loke kan stå i vanlig bånd hele tida, men Sjokk står på kjetting om natta og vanlig bånd om dagen på tur.

Om kvelden kom plaskregnet. Det er litt magisk og litt creepy å se skodda komme sigende ned fra fjellet for så å trekke over land og vann. Kristian og jeg satt tørt og godt under tarpen vår og kosa oss med manchego og serranoskinke. Jaggu hadde vi litt rød drikke i turkoppene våre også. Sjokk og Loke krølla seg sammen i den velkjente huskysnurren i ly for regnet under noen trær.

Reinsfjell superlight 3 fra Helsport fungerer godt og kan virkelig anbefales.

Jeg er definitivt ikke sponsa av Helport, men du verden så fornøyd jeg er med vårt nyinnkjøpte telt derfra! Reinsfjell superlight 3 holdt oss tørre gjennom hele natta som stort sett besto av regn. Vi våkna til duskregn og gråvær på morgenen, og da vi vendte snuten hjemover på ettermiddagen fant jeg ut at jeg NESTEN synes det er bedre å gå på fjelltur i lett duskregn og gråvær enn stekendehet sommersol. Jeg vet iallfall hva hundene ville valgt!

Følelsen av å være på ekspedisjon er alltid til stede når jeg er i Brungmarka, selv om det er snakk om bare 2-3 mil. For min del er det helt utrolig at jeg i det hele tatt har styrke til å gjennomføre slike turer nå på grunn av to år med sykdom, men det er en annen historie. Mestringsfølelsen er på topp, selv om kroppen enda er tung og kondisen ikke er hva den en gang var.

Det e turan som tælle!

Vel hjemme måtte vi le av gassboksen som ikke ble med på tur, den ble av glemt av noen  – les IKKE meg – , men heldigvis var det noen – les MEG – som sa at vi måtte ha med litt rødsprit i tilfelle Anton. Learning by doing med andre ord….

God tur til deg som snart skal ut på tur eller allerede er ut på tur!

-T-

Du kan også følge Tonje og hundene på hunderogtur.blogg.no