Hvem er Ann Elisabeth uten Leah?

Hundegalskapen for meg starta med å gå mange og lange turer i skogen med mine firbeinte bestevenner. Og det er det jeg fortsatt elsker. Og det er det som gir meg motivasjon og energi etter intense sesonger. Så jeg hadde gledet meg til å gå gode turer etter NM sprint i januar (min sesong begynner jo på høsten, og så måtte vi holde det igang til januar og NM sprint).

Sånn ble det ikke. Med all snøen kom også den ekstraordinære båndtvangen. Hundene led ingen nød, de fikk trekktrening, enda mer trekktrening og så til slutt litt trekktrening. Jeg snørekjørte så mye at jeg til slutt trudde jeg kunne gå på ski. Det kan jeg altså ikke.

Og så kom det ordinære båndvangen. Og ikke minst varmen. Og den er her jo fortsatt. Ikke lett å få sneket inn noen kilometer uten at jeg er redd hundene blir for varme. Men vi er såvidt igang og grugleder oss til sesongen som starter i september. I år så har jeg 4 hunder i trening og to unghunder. Høsten, grusveier og lavere temperaturer er helt fantastisk og er uten tvil det som er min «greie».

Så det som har opptatt veldig mye av tankevirksomheten min dette året: gromjenta vår Leah, som ble 5 år i april, hadee slitt mye med det ene bakbeinet sitt. Hun var allerede operert i det ene kneet på grunn av korsbåndskade, og det har gjort at det andre benet har blitt overbelastet. Leah er ei som ga alt alltid. Det gik ikke alltid så fort, men hun ga alt for meg hver eneste gang og hadde en helt fantastisk personlighet. Men vi så at bakbeinet ble verre og verre. Det var ikke lett å ta avgjørelsen. Følelsene og fornuften hadde sloss i mange måneder, men i går så måtte vi si farvel til den grommeste av de gromme, Leahmusa vår.

Sånn er det jo, hundene lever ikke lenge nok, man får aldri blitt gamle sammen. Men jeg synes det føles som om en del av meg blir borte når en hund går bort. Som om en del av min personlighet og identitet forsvinner med hunden. Hvem er Ann Elisabeth uten Leah?

Vi får se til høsten da.

Show More
Close