blogg

I fri dressur: En pingles bekjennelser

Treningstur i Junkerdal.

I fri dressur skrives av Christine Karijord

Det er fredags kveld. Novembermørkt og nyglatt på fjellovergangene. Det er tiden før vogntogsjåførene fra Øst-Europa skjønner at norske veier er dødsfeller uten kjettinger, piggdekk og sunt kjørevett. Det er tiden hvor overgangen til kong vinter kommer som julekvelden på kjærringa, det er tiden mange frykter når de setter seg bak rattet.

I bilen sitter jeg, sønnen min Gustav og Karine. Vi er på leting etter gode treningsforhold og har bestemt oss for å kjøre 20 mil fra Bodø og inn mot Arjeplog i Sverige. Hundene ligger bak i kassene sine og før vi skal over Tjernfjell, ett av Norges mest beryktede fjelloverganger vinterstid, stopper vi og setter på kjettinger på bakhjulene. For jeg er sånn, at jeg sjelden gambler med sikkerheten.

I det vi er i godt driv oppover fjellsiden, med stupbratte Junkerdalsura på den ene siden og fjellveggen på den andre siden, ser vi et vogntog komme mot oss. Sjåføren slakker farten og jeg tror det er for at vi skal kunne passere. Det er da det skjer. Vogntoget kommer skliende mot oss, sidelengs. Jeg setter bilen i revers og begynner å rygge så fort jeg klarer. Alt jeg tenker på er å komme meg unna så fort jeg kan, og at jeg har to menneskeliv i mine hender. I tillegg en gjeng bak i hundekassene.

Hundekjøring er en følelses­karusell. Noen ganger kjenner jeg på mestring, pur lykke og ren livslyst, andre ganger har jeg mest lyst til å skrike av redsel.

I siste liten, før vogntoget kommer sigende nedover fjellveien, klarer jeg å rygge bilen inn på en avkjørsel. Tro meg, jeg var så redd. Venstrefoten dirret opp og ned, ikke som når hender skjelver, men den løftet seg ti cm fra dørken i rytmiske bevegelser. Og når jeg gikk ut av bilen for å se an terreng, føre og muligheter for å komme oss videre, så rant tårene.

Men vi kom oss til Sverige, og selv om klokken var godt over midnatt, så selte jeg på ni-spannet og kjørte ut i skogsløpene. Og ja, redd da også. Ikke for store vogntog, men for skogens konge – elgen. Den illsinte som det i likhet med vogntogene på norske veier, er alt for mange av. Vi møtte to-tre stykker, men det gikk bra denne kvelden.

Det var ikke før jeg og Gustav skulle ut og kjøre i desembermørket at det fatale skjedde. Løypene i Junkerdal var knallharde, og jeg turte ikke å kjøre mer enn seks hunder med Gustav i sleden. Rett og slett av sikkerhetsmarginer med tanke på sledevelt, mangel på bremse-muligheter og trær i løypa, så lot vi tre av hundene løpe løse sammen med spannet. Vi hadde akkurat bikket fem mil, skulle «bare» ta svingen gjennom skogen og ned til hytta. Kjempefornøyd med økta, stjerneklar himmel og flinke hunder. Så skjer det. De tre løse løper i sinnsyk fart mot dyret. Han kommer imot og sparker vilt mot hundene. «Den dreper oss, den dreper oss», skriker Gustav fra sleden mens spannet rykker og nøkker for å komme seg mot elgen. Jeg hyler kommandoer med hjertet hamrende i brystet – og DER, endelig tar Dunder, den gode gamle Dunder, til høyre. Leder oss vekk fra elgen. Gustav gråt, jeg skalv.

I dag kjører jeg med en stor kubjelle på sleden, for å varsle elgen at vi kommer. Ingen hunder får løpe løse sammen med spannet. Sånn for sikkerhets skyld.

Hundekjøring er en følelses-karusell. Noen ganger kjenner jeg på mestring, pur lykke og ren livslyst, andre ganger har jeg mest lyst til å skrike av redsel. For følelsen som noen ganger tar overhånd, eller ganske ofte faktisk, er ren frykt. Frykt for at noe skal gå galt. Som om det er en trussel å sele på spannet, som om det er en risikoalarm koblet opp mot alle opplevelsene i minnebanken, de gangene det gikk så utrolig galt. For er det en ting som er sikkert, så er det at det går så inn i granskauen galt når det først gjør det. Og krefter, ja det er ikke tvil om at det er krefter i et hundespann – også kun ni stykker.

Så jeg innrømmer det gjerne: Jeg er redd for å kjøre for stort spann, får angst når løypa er alt for utfordrende og hard, får hjerteklapp hvis hunder begynner å slåss – og er livredd vogntog og elg. Kall meg gjerne en pingle, men jeg vedkjenner det gjerne, hundekjøring er ofte en kamp mot redselen, scenariotanker og krise-maksimering. Som regel går det likevel bra, heldigvis.