smått & stort

Tobben– hunden som gjorde meg til et bedre menneske

Tobben likte seg godt i springeren på våre mange sykkelturer langs stiene i Haugesund.

Det å bli hundeeier ble en reise som forandret meg. Hadde jeg visst det, hadde jeg starten den reisen mye tidligere.

Av Knut Sandersen

Det var en nord-norsk kald og klar februar måned i 2010 at en ny reise inn i meg selv skulle begynne. Jeg visste ikke da hvor dyptgripende den skulle bli eller hvilke viktige spørsmål om meg selv den skulle stille. Jeg skulle bli hundeeier.

Jeg hadde aldri hatt en hund før. Det vil si, jeg hadde passet masse hunder i korte og lengre perioder, men aldri hatt en hund som var min. Ønsket hadde vært der lenge, men av ulike årsaker var det ikke mulig å få min egen før nå. Boforholdene var gode, familien var klar og jeg selv hadde satt av tid til å være mye sammen med det lille nøstet.

En liten gul krabat som i løpet av minutter hadde stjålet en stor del av hjertet mitt allerede mens vi besøkte Tobben og søsknene hans i Tromsdalen like ved Tromsø, og da han omsider flyttet hjem til oss i Karlsøy så tok han likså godt resten av det også. Det skulle han komme til å beholde like til hans livsreise endte i Haugesund så altfor tidlig. Mer om det senere.

Kjeftet i sinne

Allerede de første ukene meldte det første spørsmålet seg. Temperamentet mitt. Når Tobben hadde gjort noe han ikke skulle så merket jeg at kjeftet på han i sinne. Reaksjonen hans var en blanding av usikkerhet, redsel og unnvikelse. Allerede her kjente jeg at jeg måtte gå i meg selv. Det var jo ikke den reaksjonen jeg ville ha. Det var jo underkastelse jeg ventet på. Jeg hadde den gang en merkelig forestilling om at hunden da skulle legge seg på rygg og være helt innforstått med at jeg var sjefen og han skulle adlyde meg i et og alt i ren kadaverdisiplin. I stedet trakk bare Tobben seg unna og ville ikke ha noe med meg å gjøre på en stund. Ja, helt høl i hodet – jeg vet det nå.

Jeg leste hundebøker så øyet ble stort og vått, og så hundeprogammer fra øst og vest, og endte opp med nesten flere spørsmål enn svar til slutt. Inntil jeg en dag i forbindelse med et oppdrag på jobben som journalist traff på en eldre dame som jeg skulle intervjue. Temaet var noe helt annet hundehold, men hennes ord skulle bli til stor hjelp for meg og til glede for Tobben.

– Du må finne din vei selv. Lytt til erfarne folk, men finn først ut hvem du er og så bruker du den kunnskapen som får frem det beste i deg, sa hun mens kaffen ble servert ved kjøkkenbordet. Så la hun hånden over min, så meg inn i øynene og la til.

– Veien til målet kan være mange. Noen er kanskje lengre enn andre, men de har én ting til felles. De fører fremover.

Måtte vente på meg selv

Tilbake hjemme tenkte jeg mer på det hun hadde sagt, og med ett falt en stor bit på plass også når det gjaldt Tobben. Jeg måtte finne frem til kunnskap som stemte for meg og som tjente Tobben. For eksempel var det en ting jeg kom over i en bok: «Ikke kjeft på hunden din når du er sint. Stopp opp, og pust først rolig to tre ganger. Så kan du snakke rolig og lavt.»

Lettere sagt enn gjort, det kan jeg skrive under på, men jeg begynte å jobbe bevisst med meg selv om ikke å snakke til hverken folk eller dyr i sinne. Nå høres det kanskje ut som jeg var den brøleapen, men det var ikke tilfelle. Fra naturens side er jeg ganske så fredsommelig og stort sett alltid blid, men når jeg blir stresset så kunne jeg nok bli litt mer amper og noe mer volum i stemmen etter hvert som frustrasjonen steg. Tobben kunne få det frem i meg, ikke minst fordi jeg i min dumskap ikke skjønte kroppsspråket hans. I ettertid så skjønte jeg jo hvor mye en hund egentlig kommuniserer med oss. De snakker faktisk hele tiden til omgivelsene.

Så hver gang jeg kjente at jeg ble irritert så begynte jeg å stanse opp og vente på meg selv, og det rareste var at det fungerte! Ungene hørte mer etter og Tobben begynte også å vente på meg. Når jeg så gav beskjeden så ble den også i langt større grad etterkommet. Når jeg nå ser tilbake på meg selv den gang og på den jeg er i dag, så har bare denne ene tingen gitt meg en stor glede i livet. Nå kan jeg være meget bestemt, men i et rolig stemmeleie. Prøv det på ungene når du vil ha de til å rydde rommet neste gang. Det fungerte hos meg i hvert fall.

Videre forsto og lærte jeg av Tobben hvor viktig det var at når vi gikk tur, så var det vi og ikke noen andre. Mobiltelefon lot etter hvert være på lydløs, og jeg begynte i stedet- å snakke med Tobben om det vi så eller som han oppdaget. Jeg lærte å bli tilstede i nuet. Det gav et dypere fellesskap mellom oss, og etter hvert vokste vi sammen til en ekvipasje. Når jeg kom hjem etter jobb, og ettermiddagsturen var unnagjort, så var det godt å kunne legge seg på gulvet med en pute og oppleve at hunden min kom ruslende og la seg inntil ryggen- min og vi begge kunne sove en liten stund. Han ville være der jeg var, og jeg ville aller helst ha han der også.

Jeg opplevde hvordan han kunne åpne dører til hjerter som jeg ikke hadde umiddelbar tilgang til.

Ro og trygghet

Etter hvert ble han oftere og oftere med meg på oppdrag, og jeg opplevde hvordan han kunne åpne dører til hjerter som jeg ikke hadde umiddelbar tilgang til. Noe som igjen gjorde min jobb mye lettere, og jeg kunne lage bedre saker for de avisene jeg jobbet for.

Det å være i balanse og utstråle ro ble også mer og mer viktig for meg. Det gjorde meg til en bedre leder for både folk og hund, og tilbakemeldingene tydet også på at folk i om-givelsene også satte pris på utviklingen. En egenskap som jeg har fått bruk for i utallige møter med hunder og folk i årene også etter Tobben.

Roen og tryggheten jeg tilegnet meg gjorde også Tobben roligere og tryggere. Spesielt i møte med aggressive hunder eller uberegnelige personer- så kunne vi se på hverandre og si at dette går helt fint. Tobben viste ingen tegn til å ville ha kontakt og det uten å trekke seg unna. I stedet stanset vi begge opp og lot situasjonen passere oss før vi kunne nesten uten unntak fredelig fortsette turen.

Uro basert på usikkerhet

En Berner Sennen som bodde like i nærheten av oss i Haugesund var rasende på alt og alle som gikk forbi på gaten, og jeg bestemte meg en gang for å teste ut om vår ro kunne smitte over på den. Igjen var det boklærdom som skulle testes ut.

På en av våre sedvanlige turer la vi ruten forbi huset, og joda ganske så riktig, hunden begynte å bjeffe så fort vi var i øyesynet. Vi stanset ved gjerdet, og Tobben satte seg ned med rumpa til kjeftesmella. Jeg bøyde meg ned på huk og snakket og klappet Tobben mens tubaen gjallet for full guffe like ved oss. Etter et halvt minutt avtok lydnivået, og nye tretti sekunder senere ble det stille. Vi satt. Hunden på den andre siden begynte å vandre frem og tilbake langs gjerde før den etter hvert stanset opp. Tungen ut, pesing og kroppsspråket endret seg fra anspent til mer avslappet. Når vi så snudde oss mot han, ja da var alt i skjønneste orden. Hundene hilste på hverandre gjennom gjerde med logrende haler, og vi kunne deretter vandre tilfredse hvert til vårt etterpå. Siden når vi passerte huset kunne vi høre noen bjeff inntil han skjønte at det var oss, og så var alt greit.

Nok en kunnskap fra en annen hundeekspert viste seg altså å stemme. Ro i overtall basert på trygghet overvinner nesten alltid uro basert på usikkerhet. Bare prøv selv. Det fungerer! Det er akkurat som usikkerhet dras imot ro for selv å komme i balanse.

Det vanskligste

Videre lærte Tobben meg at lederskap består av omsorg, veiledning og kontroll. Det er et samspill hvor jeg spilte han god på det han var god på, og hvor han på sin side gav meg hengivenhet og glede. Mitt ansvar som leder var å sørge for at han hadde det bra og at han fikk utfordringer som han kunne trene på for så få mulighet til å lykkes. Dette vokste vi på begge to.

Du verden som jeg minnes dette med stor takknemlighet og glede, selv om det betydde ut i all slags vær og vind. Jo mer jeg gikk inn for dette, jo mer innhold fikk også turene. Vi hadde et mål utover det å tømme Tobben for ekskrementer og fluidium. Vi hadde en oppgave.

Turene fikk mening for oss begge to, og de ble ofte lengre og morsomme enn hva jeg på forhånd hadde trodd før jeg gav meg i kast med uberegnelig vestlandsvær på Haugalandet.

Dessverre skulle helsen hans ryke på en smell. Allergi med ukentlige medisiner hadde det gått greit å leve med, men allerede sommeren 2012 skjønte vi at noe var alvorlig galt fatt. Tobben orket mindre og mindre, og begynte å isolere seg. En tur til veterinæren viste at det var kreft i hoftene, og med tanke på hvor sakte han gikk og smertene han hadde måtte jeg ta et av mitt livs tyngste avgjørelser.

Å avlive sin beste firbente venn krevde at jeg satte han foran meg selv, og det satt lengre inne hos meg enn jeg hadde trodd. Faktisk er dette noe av det vanskeligste jeg har gjort. Den dagen jeg kom hjem igjen etter å ha avlivet han er den dagen var huset flyt av øredøvende taushet. Sorgen var tung, men lettelsen over at Tobben nå var smertefri var en stor trøst i denne tiden. Men gråt gjorde jeg ofte i dagene etterpå, og den dag i dag så kan jeg kjenne pelsen hans mot hendene mine og se for meg de rolig øynene hans mens vi «snakket» sammen.

I dag er jeg så utrolig takknemlig for tiden Tobben fikk og for alt jeg fikk lære om meg selv av han. Det har vært med å forme meg til et bedre menneske, både overfor mennesker og hunder.

He is your friend, your partner, your defender, your dog. You are his life, his love, his leader. He will be yours, faithful and true, to the last beat of his heart. You owe it to him to be worthy of such devotion.(Ukjent)