Trønderhuldra: Ekspedisjon Tangvollsjøen

Hvem trenger Syden når en har Tangvollsjøen.

Samboer min, Kristian, rista litt på hodet av meg da jeg høyt og tydelig proklamerte at jeg skulle gå hjemmefra og inn til Tangvollsjøen her om dagen

– E du klar over korr langt det faktisk e? sa han med tvil i stemmen.

Jeg nikka nesten trassig bekreftende mens en liten stemme bakerst i hodet mitt hviska at nå tar du deg vann over hodet, Tonje!

Sjokk venter utålmodig på at mutter’n skal få ræva i gir!

To dager etterpå var jeg på vei, travende bortover asfaltert fylkesvei. Kjedelig å starte ut med asfalt, men skal jeg gå helt hjemmefra så blir det sånn. Loke og Sjokk fungerte utmerket som kløvhunder på siste turen vi hadde, ergo falt valget på disse to denne gangen også. Men makan til vimsehuer! Skumpla borti hverandre med kløvene, hoppa fram og tilbake, tau og føtter i alle retninger – puuuh! Rart å bare skulle GÅ to stk sammen matmor på denne måten tror jeg, vi brukte tida bort til bommen i Brungmarka for å finne rytmen.

Etter diverse gnagsår og teiping av føtter blir jeg på fleip kalt Teipen hjemme. Jeg kom meg inn til bommen, cirka 4 km med asfalt før jeg hadde fått det første gnagsåret. Mellom storetåa og peketåa som jeg kaller den. Flott! tenkte jeg, skal dette liksom ødelegge nå da? Fiska fram posen med førstehjelpsutstyr i full fart og fant gnagsårplaster for små gnagsår og surra rundt peketåa, funka fjell! Nå nei, alltid beredt her i gården! Satte capsen bedre til rette på hodet før jeg halvflira til meg selv og sa høyt:

– Ja, men nei, da e det bare 20 km igjen da!

Det er flere veier å velge mellom for å komme seg inn til Tangvollsjøen. Denne gang valgte jeg å følge grusveien innover. Om du skal sjekke på kartet så blir det veien til venstre etter bommen og brua i Brungmarka. Det er forholdsvis bratt innover, så når du tror du har kommet opp bakken er det enda mer bakke rundt neste sving, og sånn fortsetter det. Seigt med andre ord! Det går en smule på psyken løs å bare følge vei på denne måten synes jeg, men kjør på!

Værgudene var med oss, marsfarten satte inn og vi tok oss ganske så radig framover. Etter hvert kom Brynhild kjørende. Brynhild og familien har ei seter inne i Brungmarka, Grendstadvollen. Vi hadde avtalt at jeg skulle gå innom der for en rast, ettersom setra ligger på vei inn til Tangvollsjøen. Jeg fikk tilbud både en og to ganger om at hun kunne ta med sekken min oppover, men den hang godt på ryggen min hele veien.

Sau. Sau! Plagsom sau! Vi møtte støtt og stadig på sau, bikkjene gikk sånn passelig fint forbi all den deilige fårikålen. Sjokk blir som en gjeterhund om hun får bli stående – hun legger seg ned og åler seg bortove. Litt usikker på om hun hadde nøyd seg med å gjete… Det er iallfall viktig at vi som hundeeiere på tur i områder hvor det er sau tar ansvar! Som jeg har skrevet før så dobbelsikrer jeg hundene mine. To halsbånd eller to kroker på båndet eller noe. Verre er det når sauen følger etter, noe den ene gjorde. Heldigvis mista den fort interessen av oss.

Rød som en tomat etter den seigeste monsterbakken.

Små drikkepauser for hundene ble det underveis, mens jeg fylte på med vann, salte nøtter og sjokolade. Det er stadig en bekk eller ei elv som følger veien innover, som forfriskende og frodige oaser. Summing fra humler og fuglekvitter, og et og annet utrop fra hundene som skremmer opp en tiur eller tre. Skvetter så innmari hver gang det skjer, selv om det er midt på lyse dagen! Mange dyr i skogen, om du ikke ser de så kan du lukte de. Elgen for eksempel, den har en karakteristisk lukt om sommeren når pelsen dens er full av lanolin eller hva det heter. Vi passerte ei elgku som sto godt gjemt inne i skogen, kanskje to meter fra veien. Jeg så den, men hundene oppdaget den ikke. Tror de var for opptatte med fårikålen…

Ellers setter fantasien min fart på seg når jeg vandrer rundt i skogen. Mosedekte stubber blir til tusser, rotvelt blir til hekser eller store, stygge troll. Jeg har ganske sikkert lest alt for mange eventyr som barn.

Jeg har kjørt veien innover en gang før. Det blir gjerne slik at en fort glemmer hvor langt det faktisk er når en ikke er godt kjent, og nå begynte jeg å synge på siste verset. Iallfall føttene mine! Jeg har verdens beste fjellstøvler, men fy flate så vondt det gjorde i føttene! Det gikk skikkelig trått i nedoverbakkene som kom som perler på en snor det siste stykket, musklene i hofteparti og lysken jobba heller ikke akkurat med meg. Jeg hadde vært for slapp til å aktivt justere sekken min med hoftebelte/skulderreimer underveis, det fikk jeg straff for nå. Jeg trodde til stadighet at jeg var framme på den innerste parkeringsplassen ved Tangvolla, men den gang ei… (Tangvolla er elva som renner ut fra Tangvollsjøen. På trøndersk sier vi Tangvolla i stedet for Tangvollelva, endelsen -vollA indikerer at det er snakk om ei elv. Mulig det er sånn for andre dialekter også.)

Utsikt fra teltet på morgenkvisten.

Det var pur vilje og ikke noe annet som holdt meg gående nå, og Sjokk som ofte dytta snuten sin mot hånda mi som for å si «Kom igjen a’ muttern!» Plutselig så jeg toppen av flaggstanga på Grendstadvollen i det fjerne, det ga en piff i farta. VIPPS! Så var jeg framme ved Tangvolla, aldri har jeg vært så glad for å se ei bru over ei elv før. Nesten så det kom noen gledestårer der og da.

Endelig ble det sti og myr å gå på! Bedre underlag for ømme føtter. Og jaggu satt Brynhild og hunden Krekar og venta på meg rundt neste sving, de hadde sett meg fra setra. Brynhild syntes jeg hadde gått fort, det hjalp litt på selvtilliten å høre ei som kjenner området som si ega bukselomme si det.

Jeg holdt på å gå skikkelig tom, begynte å bli kvalm med greide de siste 100 metrene opp til setra. Da var det jaggu godt å få servert saft av bringebærsirup, forfriskende og leskende. Fram med sjokomuslien til Real Turmat og heiv innpå. O lykke! Det skal sies at Loke og Sjokk fikk sitt stell først, ALLTID hundene først uansett hvor sliten og medtatt jeg er.

Grenstadvollen

Grendstadvollen er en fantastisk vakker plass, den ligger ved foten til Litjrensfjellet. Jeg falt selvfølgelig helt pladask. Inne var det en lun og god atmosfære, kjempekoselig! Vi satt oss godt til rette utafor ved bålplassen med en god kopp kaffe, det smakte helt fortreffelig etter blodslitet opp monsterveien. Brynhild fortalte om somrene hun hadde der oppe  og områdene rundt da hu var lita, og det var moro å få høre om hvordan det var før. Jeg fikk blant annet høre om «Etargrana» ved Grønnlia. Der hadde de en lang rast med mat og kaffekoking da Brynhild som lita jente og familien gikk fra gården til setra.  («Eta» er trøndersk for spise.) Det var også her hesten til foreldrene til Brynhild ble tatt av elva da de skulle kjøre ned høylass fra setra. Det måtte ha vært en svært dramatisk hendelse. «Gjetsteinen» ble det også snakka om, en stor stein med ei furu oppå. Der satt de da de holdt øye med buskapen sin. Nå høres det ut som om Brynhild er utgammel, men det er hun absolutt ikke! Hun er ei sprek og flott dame som jeg har vært så heldig å bli kjent med både via jobb og privat.

På tide å stikke ømme føtter opp i klamme fjellstøvler og stable seg på beina igjen. Brynhild og Krekar viste oss en liten snarvei til stien som går inn til Tangvollsjøen. Vi rusla glade og fornøyde videre. Jeg var faktisk litt overraska over kroppen min, det var ikke så vanskelig å få musklene i gang igjen. Det er utrolig hvor mange «verdensproblemer» jeg kan løse når jeg går på slike turer, fikk iallfall sortert tanker og rydda opp litt i topplokket der jeg gikk og snakka med meg sjøl!

Endelig! Et glimt av Tangvollsjøen

Vill jubel og entusiastisk dansing- FRAMME! Vatnet ligger et lite stykke unna stien, men du ser det veldig godt. Vi sprang over myra og sumpen så gjørma skvatt, et mageplask da foten min satt igjen litt for lenge i et myrhøl var ikke langt unna, berga akkurat….

Det går ikke an å beskrive hvor ufattelig godt det var å ta av seg sekk og fjellstøvler, vifte på tærne og begrave føttene i sandstranda. 26,5 km var tilbakelagt, gliset gikk helt rundt. For en mestringsfølelse! Hundene rulla seg i lyngen og laga godlyder, tror de synes det var godt å vifte med tærne også.

To netter var vi der oppe i villmarka. Jeg fiska, leste i boka mi, nøt synet av fjell og daler rundt meg og kjente innimellom på at jeg savna Kristian som turfølge. Jeg fikk ikke EN eneste fordømt fisk, men jeg var stolt som en hane da jeg fiksa mitt eget søkke med MARK for første gang. Det er ikke mye her i livet jeg synes er hæslig, men å tre mark innpå en krok – PJUK!

Livet er desidert best ute, og vi kosa oss maks de dagene vi var der. Brynhild og Krekar kom innom campen ene dagen også, etter at de hadde rusla seg en tur opp til Litjrensfjellet. Det er like kjedelig hver gang å bryte leir, men det er godt å komme seg avgårde også. Vi hadde god snittfart hele veien tilbake synes jeg, 20 km ble tilbakelagt på 5,5 time. Da hadde vi mange vanningspauser innlagt samt to «kløvpauser» for hundene, det ble nesten uutholdelig varmt etter hvert. Kristian kom og henta oss ved bommen sånn at Loke og Sjokk skulle slippe å gå på glohet asfalt det siste stykket helt hjem. Han kunne informere om at det var 27 grader i skyggen….. ikke rart det var digg å hoppe rett ut i Selbusjøen da vi kom ned! Og hva venta meg inne i bila da jeg fikk stabla den stokk stive kroppen min godt til rette i setet? To små cheeseburgere fra McDonalds og to bokser med iskald Pepsi Max! Kristian bemerka tørt i etterkant at jeg så ut som en huleboer da jeg spiste og drakk… Ikke mye hulder der altså….

Æ klart det!

Ny mestringsfølelse på plass i kroppen, og jeg må ærlig innrømme at jeg er biiiittelitt stolt over meg selv for å ha gjennomført denne turen. Det var beintøft. Jeg vil faktisk si tusen takk til dere Loke og Sjokk, dere er helt fantastiske. Bærer kløv med letthet, går fint i bånd og er utrolig rolige på campen.

Neste gang skal jeg gå inn til Kråkfjellet tror jeg, mitt hårete mål! Men da tror jeg jaggu jeg vil ha med meg Kristian, selv om planen i utgangspunktet er å gå alene. Jeg har etter hvert funnet ut at det er aller best å dele turopplevelsen sammen med noen, iallfall når det er snakk om å være på tur i flere dager.

-T-