«Å vinne kjennes godt»

Ylva Fjestad slapper av i kafeen på Idrettsheimen etter vel gjennomført løp. Foto: Johanne Sundby

Ylva Fjestad har akkurat kommet i mål som suveren vinner av Femundløpet jr., og sitter sammen med far, mentor og handler Stein Håvard Fjestad. Spontant sier hun at det å vinne kjennes godt.

Av Johanne Sundby

– Dette gikk styggfort, kommenterer vi.

– Ja, vi hadde høy fart på første etappe, og jeg var redd for å brenne for mye krutt. Men så gikk det fort og greit på andre etappe også, ja helt til mål. Jeg var litt redd for skader: lederhundtispa mi kan lett få håndleddskader. Men det gikk bra. Det var fine spor og perfekte forhold. Jeg fikk feil ut-tid på siste sjekkpunkt, og fikk litt bråhast, men det gikk, sier juniorvinneren.

– Ville hundene spise?

– Jeg har bikkjer med god appetitt. Vil de ikke spise, håndforer jeg med små biter, eller jeg heller fôret ut av skåla. De spiser lettere fra bakken. Men det gikk fint med fôringa på dette løpet.

– Hvordan velger du ut seks hunder som skal gå?

– Jeg har stort sett trent ti stykker. Far har hjulpet meg å velge. Jeg så etter hvem som satte fart og hvem som var skadefri. Alderen på bikkjene er 6 år fra ei tispe som har gått med meg alle tre åra, til to helt unge på akkurat 1,5 år.

Her skyter far inn at dersom han og Ylva var litt uenige om hvilke hunder som skulle på spannet, var Ylvas vurdering den riktige.

– Har du trent mye fart?

– Nei egentlig ikke. Mengdetrening har vært i fokus, uspora, brøyting. Vi har trenet mye i Trysil. Grunnet skole kan jeg egentlig bare trene i helgene, men det har jeg gjort hver helg siden snøen kom dit, i november. Vi har trent 400 mil.

– Hva går du glipp av med så mye fokus på å kjøre hund?

– Det meste, bursdager, fester og slikt er det lite av, men jeg velger det selv. Jeg skal ikke til Finnmark i år, så nå kan jeg slappe av litt.

Far sier at han tenker kjøre Amundsen Race med to 12-spann, fra kennelen.

– Tanken på Iditarod i år er lagt på hylla, men kanskje om noen år? Det er førti år siden jeg sto på startstreken der, sier Stein Håvard.

– Hva synes dere om mediedekningen?

– Veldig mye bra. Men jeg husker fra før dette kom opp at det var innmari spennende å ikke vite så mye og, å komme på sjekkpunkt og ikke vite når far kom inn – fordi ingen visste noe. Men det kan bi litt mye. Jeg liker stillheten på sporet, og plutselig svever det en drone eller et helikopter over meg. Rart.

Far Fjestad sier at han syntes reporterne på målstreken ikke respekterte at vinneren hadde en jobb å gjøre før de stakk mikrofonen opp i ansiktet hennes og ville ha en kommentar.

– Det hadde vært bedre om Ylva hadde fått utført rutinene med å takke hundene og gi dem snacking og ta av potesokker før de stormet fram. Det hadde vært like informativt å filme rutinene, mener han.

Han sier også at han har tenkt mye på det med mediedekningen, han har vært med i alle faser fra helt «basic» til dette med profesjonalisering. Det gir nye utfordringer, mener han.

– Det krever mye av resursser og kunnskap. Nivået endres hele tiden, og det er hardt å henge med. Nå er det vel nesten for mye og for nærgående. Det blir spennende å se hva det gjør med sporten.

– Vi har jo ingen store sponsorer, informerer Ylva, vi får bare tilskudd til litt fôr.

– Hva er drømmene framover?

– Jeg liker å kjøre hund. Nå er jeg 17, neste år kan jeg kjøre F400. Pappa støtter meg på det.

Far skyter inn at nå kan hun ta fullt ansvar for kennelen, være fullverdig deltager i et samarbeid.

– Jeg skjøtter pliktene mine. Vennene mine støtter meg og, men de skjønner ikke hvor mye som kreves. Det er døgnet rundt, dette. Vennene vil gjerne være med å kjøre, men de synes én mil er langt. Da har jeg sju igjen, ler hun.

– Jeg fikk sovet litt på sjekkpunktene i år, så nå føler jeg meg veldig kvikk, avslutter NM-mestern.

Ylva Fjestad på vei ut på det 20 mil lange juniorløpet. Foto: Alexander Galak/Femundløpet
Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Close