Vinterdans: Hundehelse i hundre mil

Det har vært mye aktivitet de siste ukene, og mye fint å skrive om, som samlinger, høstturer, treningsutvikling og de første frostnettene. Men jeg velger å skrive om noe annet, noe som er litt verre å mene noe om, og som lettere gjør deg upopulær, men som er veldig viktig at vi tar tak i.

Av: Marit Beate Kasin, Foto: Marit Beate Kasin og Susana A. Assuad

De fleste har trolig fått med seg NRK sin sak «Hunder med blodig diare på Finnmarksløpet», basert på Mattilsynets rapport og deres pålegg til arrangøren. En facebook-kompis, som også er hundekjører, linket saken, men i min øvrige hundekjørerkrets har det vært stille rundt tema. Det virker det som om miljøet har skygget unna. «Det er nesten som hundekjørermiljøet kollektivt stikker hodet i sanda, og ikke vil ta debatten om det som alle vet skjer, og som kan undergrave hele sporten», som jeg skrev på facebook tidligere i uka.

Jeg har hørt heftige debatter om at det er NRK-journalisten som er dum, at kulepenner fryser, og at det hele er «idioti». Men gjør vi ikke oss selv en bjørnetjeneste ved og reduserer et så viktig tema som våre hunders helse og velferd til en debatt om dumme journalister og fryste kulepenner?

Det er lett å gå i forsvarsposisjon, men personlig mener jeg at det er en helt annen posisjon vi må ta nå – vi må ta regien og styringen. Det er ikke medias offentlige gapestokk, eller pålegg fra Mattilsynet som bør styre utviklingen i langdistanse hundekjøringen. Vi må ta grep om situasjonen selv. Det er ingen andre som skal sette dyrevelferd til våre trekkhunder høgere enn oss selv. Vi har ikke tid til å sitte på gjerdet. Tar vi ikke tak i dette, vil til vi blir tvunget til å ta grep og da kan situasjonen se langt styggere ut enn den gjør i dag.

Hundekjørermiljøet er kanskje det hundemiljøet som kollektivt vet mest om hund, foring og trening. Vi må vokte oss vel for at folk skal begynne å assosiere hundekjøring med dyremishandling. Vi må heller kanalisere all denne kunnskapen og engasjementet vi har inn i sporten vår, og sørge for at hundekjøring blir ensbetydende med kunnskap, seriøsitet og dyrevelferd.

(Teksten fortsetter under bilde)

bilde2.JPG
Mose og Nanuk (liggende) under en bålrast på Selstølshøgda i Valdres

Jeg har tenkt mye på disse spørsmålene, etter at jeg i forrige uke meldte meg på mitt første 100-mils løp. Jeg har fått høre at man må «forvente et spann som går sakte, veldig sakte, og et spann som mister gleden ved det de gjør». Jeg blir i tvil. Lengden på løp har vel ikke en direkte sammenheng med graden av dyrevelferd? Lever jeg i en illusjon når jeg tror det mulig å kjøre de lengste løpene i verden med friske og glade hunder over målstreken?  Et annet spørsmål som kanskje er enda viktigere: Er det mulig å vinne de lengste løpene i verden med et friskt og happy hundespann over målstreken? Ja, vi har sett at enkelte hundekjørere klarer det også. Men det er kunnskapskrevende, og dessverre er det hundene som blir den lidende parten under vår erfaringshøsting, mens prøving og feiling pågår.

Jeg har selv fått prøve konkurranseinstinktets skylapper, og mistet hue på løp. Det føles ikke bra, verken for hundene eller for kjøreren. La meg bruke et eksempel fra et Femundløp hvor vi måtte bryte på Søvollen. Bikkjene var kjørt for hardt, og hadde skader. Kjørers mangel på kunnskap, enkelt og greit. Typisk nybegynnerfeil. Hadde jeg visst bedre, hadde bikkjene kanskje kommet til mål. Sånne opplevelser tror jeg alle har hatt. Men det er ikke bare nybegynnere som står bak tvilsomme tilfeller av dyrevelferd på løp. Hadde det vært så enkelt kunne vi bare sørget for å øke kvalifisering- og de teoretiske kravene til de nye kjørerne. Men vi ser at også at enkelte som har holdt på i en årrekke sliter. Jeg har møtt hundekjørere som har trent og kjørt løp i 20 år, men som knapt en gang de 15 siste årene har spurt hvordan andre gjør ting eller gjort noe forsøk på faglig oppgradering. De gjør det samme som de alltid har gjort.

Jeg vet det blir jobbet seriøst med dyrevelferdspørsmålene blant veterinærer og løpsledelser, og i sportslige utvalg. Bladet Hundekjøring og Inger Marie Haaland startet en etikkdebatt, veldig bra, vi må følge opp, kanskje vi tør å sette dette på dagsorden under Hakadalseminaret neste år? De dyktigste kjørerne, som er best på hundestell, oppfordres til å komme på banen med sine synspunkter, løsninger og forslag

Hva ble sagt på kjøremøtet under årets Finnmarksløp? Er dette av interesse for hele miljøet? Hvem skal lede an dyrevelferdsdebatten? Er det fagbladet? Forbundet? Kjørerne?  Løpsveterinærene? Eller løpsarrangørene kanskje?

Det som er helt sikkert er at dette er ikke en problemstilling som forsvinner av seg selv, det nytter ikke å tie i hjel dette. Og løsningen finnes neppe bak lukkede dører. Denne debatten må fram i lyset, og det handler ikke bare om hviletider, obligatoriske veterinærkontroller og antall hunder i mål. Det handler vel så mye om kunnskap, holdninger og verdier. Vi har alle et avgjørende ansvar for utviklingen i sporten. Vi må gå i oss selv, bli bevisst på egne holdninger, sørge for å tilegne oss den kunnskapen som er nødvendig for best å gjøre oss i stand til å ta vare på dyrene våre i til dels ekstreme situasjoner og tenke etikk i alt vi gjør.

(Teksten fortsetter under bilde)

Maritoghund.JPG
Marit og Saftey

Som så mange andre som driver med dette her drømmer jeg om å komme seirende i mål, med hendene over hodet, med trillende gledestårer og et logrende hundespann. Når den dagen kommer håper jeg virkelig at jeg kan se folk i øynene og vite at seieren ikke har vært på bekostning av de som betyr mest for meg. 

 

Lik oss på Facebook.

 

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close