Vinterdans: Vegen mot Finnmark

Vinterdans er en liten kennel i foten av Jotunheimen, bestående av 16 alaska huskier, Marit og Susana, som sammen satser på langdistanse hundekjøring. Sesongens mål Finnmarksløpet og 100 mila for første gang. Følg treninga, forberedelsene, oppturene og nedturene her på hundekjøring.no og vinterdans.com.

Av: Marit Beate Kasin, Bilder: Marit Beate Kasin 

De første sju er unnagjort – nå er det bare tretusen nihundre og nittitre igjen!

De første sju kilometerne denne sesongen ble løpt med liv og lyst, uhemmet og utemmet, i en dyrisk dyrkning av det å løpe og trekke og være fri igjen. Det er herlig å se sommerstresset bli grusa til fordel for salige, tilfredse blikk etter den første energiutblåsingen for høsten.  Bikkjer, som folk, blir de beste utgavene av seg selv når de får utløp for energien sin.  Verden hadde vært et mye bedre sted om alle mennesker og alle hunder fikk seg noen skikkelige treningsøkter hver uke.

Vinterdans2.jpg

 

Spektakulære omgivelser

På årets første treningscamp dro vi over åsen og opp til Koldedalen i Vest-Jotunheimen. Her er det, som navnet tilsier, kaldt og friskt og ypperlig for tidlig høsttrening. En annen fordel er at det er lite beitedyr, ingen hissige ammekyr og lite trafikk innover den gamle anleggsvegen mot Koldedalsvatnet. Dessuten er omgivelsene spektakulære, med utsyn til spisse tider som Uranostinden og Falketind, ville elver og fossefall.

Treninga blir ikke all verden på denne tiden. I helga fikk alle tre runder, fordelt på tre dager, men det er andre ting som er viktigere nå, så tidlig på sesongen. Det å dra på camp med bikkjene handler om å være sammen hele gjengen, nyte det å være ute, kose, leike, rulle, fiske, løpe, spise og ligger rett ut i lyngen. Sånne ting som er fint for både folk og dyr.

Vinterdans1.jpg 

 

Nå er galskapen i gang!

Det gjelder å nyte mest mulig av kosen nå. Fredag kveld, etter å ha delt opp gjengen i to åttespann og trent dem i mørket i regn og søle og vind, kom det som kastet på meg: Nå er galskapen i gang! Det usosiale livet i enden av en flakkende hodelyktstråle tar til igjen. Nå er det trening, trening, trening. Søle, regn, hundehår, på med seler, av med seler, på med sokker, ut med vogn, inn i kassa, ut av kassa, plukke drit, hogge kjøtt, riste på ATV, fryse, våken tidlig, våken seint, trene, trene, trene.

vinterdans3.JPG

  

Det handler om å være fri.

Men så er det også alt det andre. Det fine. Det som handler om å like og være ute. Å like hunder. Å få to hundelabber rundt halsen og en lykkelig, kald nese i øret. Å dra ut en tidlig, krispi høstmorgen med rim på bakken og løpe ivrig over blafrende høstløv. Å lage de første sporene i en stille, hvit verden når alle andre har gått i hi. Å bygge styrke, tillit og ustoppelige firbeinte. Det handler om fullmånenetter, frisk luft og fjell, om å være fri.

 vinterdnas4.JPG

Så derfor sparker vi i gang igjen. Foreløpig løper vi kanskje 30 kilometer i uka. Men vi trener på å kunne løpe 1000 kilometer på en uke. For å komme dit er det mange treningskilometer igjen. Tretusen nihundre og nittitre igjen, for å være nøyaktig. 

 

 Vinterdanslogoblogg1.jpg

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close