Vinterdans: Ikke be meg om å ha is i magen!

Ikke be meg om å ha is i magen, eller si at «det er lenge igjen til mars», eller at det er «hvile som gjør bikkjene sterkere» – for alle rasjonelle tanker er brukt opp, og snart rakner alt.

Av: Marit Beate Kasin/www.vinterdans.com

Det går fint lenge. Vi smiler optimistisk til hverandre og sier at «snart kommer snøen», før vi setter rumpa tålmodig tilbake på ATV `n i noen uker til. Det er bare å holde ut, plutselig en dag nå våkner vi til en ny, lysere verden, sier vi til oss sjøl. Men etter hvert som den lyse verden uteblir, og vi spytter mer og mer grus, blir smilet og skuldrene stadig stivere.

Vi går inn fase som handler om å sjekke yr og snøkartet minst fire ganger i døgnet. Vi tenker på snø og drømmer om snø, håper og ber, og plutselig en dag i slutten av oktober blir all vår kollektive snøenergi belønnet med himmelens herlighet, om ikke i store mengder, så i hvert fall nok til at den morderiske, sokkespisende grusen forsvinner.

 

Trener som desperate

Vi trener som desperate, er ute dag og natt, og poster bilder i hytt og pine, for nå har vi snø og livet er så bra! Nedturen kommer selvfølgelig som et hardt slag i magen, for i det du begynner å komme à jour med treningsplanen og har blitt vant med det gode liv med snø under labbene, så kommer plussgradene! Som stygge, røde djevler kommer de krypende, sammen med vind, is og hålke.

Da står du der igjen, da. Du kommer ikke av flekken, og du er villig til å gjøre hva som helst for å få tilbake grusen, for alt er tross alt bedre enn blåholke. Bikkjene og du sjøl blir stadig villere i blikket, og med livet som innsats spenner du opp små spann, for å se om det er mulig å holde seg unna grøfta i dag. Den konstante terroren og frykten for å miste kontrollen på ATV ‘n, må skyves unna, for vi har behov for å trene store spann. Vi har ikke tid til å kjøre rundt med åtte, når det er 16 som skal trenes.

Plutselig handler treningshverdagen mest om å overleve, og vi blir eksperter på å finne alternative ruter, store trær til å stoppe i, og gasse når det glipper. Den eneste lærdommen bikkjene har i denne perioden er at den desperate kommandoen «roooolliiiiig» betyr løp i ukontrollert villskap, så fort du kan.

 

Går bra til fredag

Sånn fortsetter det noen dager, og du kommer stadig hjem med stresspust og adrenalinet pumpende, også begynner tankene dine å ta styringa; hva er poenget? Hvorfor kaste bort timer hver dag på dette?

Du klarer kanskje å styre tankene i positiv retning noen dager til, biter tenna sammen, for vi har alle hørt at «de beste trener uansett», og at det er slike prøvelser som skiller klinten fra hveten, og vi må forsøke å fylle hodet med muligheter, ikke begrensninger.

Det går bra fram til fredag, men ATV-tilværelsene har en egen evne til å bryte deg ned, og kjøre over deg etterpå, og denne dagen kjenner du frustrasjonen bre seg i hele deg; det er helg, du har fri og vil trene, men vegene er kun for Bambi, og ikke engang hun holder seg på beina.

Teksten fortsetter under bilde:
Icyroad.JPG
«Vegene er kun for Bambi, og ikke engang hun holder seg på beina.»


Sammenbruddet er nær

Det er briste eller bære, sammenbruddet er nær, det er nå du må ha hjelp. Så du ringer en hundekjørervenn, som selvfølgelig er like desperat som deg sjøl, og bare det å vite at andre har det like ille, hjelper litt. Telefoner og sms`er hagler, og i denne perioden er ingen mer populære enn de hundekjørerne som har snø.

Samtidig vet du at du bør holde deg unna sosiale medier i denne perioden, men klarer det neppe, og får en ny smell når du ser en eller annen pelsdott som har postet sledebilder med hashtag lykke, love, kos og hjerter all over. Sjøl de beste av oss, klarer ikke å holde misunnelsen tilbake lenger, men vi klikker «liker» så hardt at tastaturet skriker, før vi sjekker Yr for femte gang den dagen.

Dette er desperasjonens årstid. Det er verken vinter eller høst, verken bart eller snø. Det er bare vakuum, stillstand og stress. Og det samme skjer år etter år, sjøl om vi hver høst forventer et annet resultat.

 

Fra treningsdagboka i november 2011: «Har en følelse av ikke å komme av flekken om dagen. Har til og med mistenkt treningsplan for å summere feil. Men en gjennomgang av tallene, bekrefter fakta – vi er laaaangt unna å nå treningsmålet denne måneden. Det rare er, at jeg føler vi trener ganske mye, men det gjør vi slett ikke, når jeg ser på loggen. Susana mistenker meg for å glemme å føre opp trening, noe som ville forundre meg, med tanke på min treffsikre hukommelse. Jeg på min side, mistenker henne for å legge inn feil i regnearket, slik at tallene trekkes fra, istedenfor å legges til.»

 

Historien gjentar seg. Hold ut, og ha en stabil treningsuke, folkens!

Lik oss på facebook! 

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close