Vinterdans: Langsua Rundt 300 – en ekspedisjon- og løpsopplevelse for livet

Følelsene før fellesstarten fredag var ikke slik de pleier i å være på løp. Jeg var ikke særlig på hugget, og kviet meg for alt jeg hadde hørt om vær og vind som ville møte oss. 

Av: Marit Beate Kasin. Foto: Marit Beate Kasin.

Det begynte grytidlig dagen før, med telefoner fra folk i de tre klubbene som samarbeidet om løpet. Værvarslene viste storm på flya og på høgfjellet, og det ble hektisk aktivitet i «arrangørkulissene». Lavvoen vi hadde satt opp på sjekkpunkt Gardli, reiste allerede onsdag kveld, og jeg og Trond Ø. ble enige om at vi måtte ringe og få et spesialvarsel for Valdresflye i det aktuelle tidsrommet. Meteorologen jeg snakket med hadde ikke godt nytt. Men det var usikkert, og Trond jobbet ufortrødent videre for å ha en plan B.

På kjøremøtet var ikke vinden noe tema, men praten rundt været som ventet var likevel på alles lepper. Såpass mye bekymring skapte det at mange byttet klasse, eller vurderte å gjøre det. Jeg var inne på tanken, men endte med å pakke sleden for å møte en eventuell værfast-situasjon. Jeg kjente meg usikker på hvordan det ville utartet. Hvor skummelt er det å ligge i fjellduken når vinden uler og river, og snøføyken pisker? Det er tross alt bedre å havne i en slik situasjon på løp, med folk både foran og bak, og GPS-tracking, enn å møte en storm helt alene på treningstur, argumenterte jeg med meg selv. Jeg hadde også en magefølelse hele tiden på at bikkjene og jeg hadde behov for dette løpet, i forberedelsene til Finnmarksløpet. Så, etter en lang, ambivalent dag, lettet vi ankeret og rettet snutene hjemover mot Valdres.

Den mentale forvandlinga skjedde fort. Det var ikke mange kilometerne etter start at konkurranselysta våknet. Bikkjene fosset framover, det var fine spor og stjerneklart. Vi var på hjemmebane. Den «deffedølle» holdningen forsvant, jeg bestemte meg for at resten av turen skulle jeg kun tenke på øyeblikket der og da, og ta talt det andre som det kom.

Natta gikk kjempefort. Plutselig var klokka 03.30 og vi nærmet oss sjekkpunktet etter å ha holdt godt tempo og passert en del spann. Sjekkpunkt Gardli var en opptur, med alle kjente og kjære som var i sving der. Bikkjene var glade og sterke, spiste som ulver og et sårt håndledd på Kimbo forsvant med massasje og håndleddsvarmer. I storlavvoen samlet kjørerne seg rundt varmen fra bålpanna. Noen sovnet, men de fleste valgte å pøse på med kaffe og kalorier.

Prologstarten var en av løpets genistreker, det sparte hundene og avverget mye stress, og gjorde at vi dro ut nokså tett på den mest værutsatte strekningen over Valdresflye.

Jeg har absolutt hjertet mitt i Langsua Rundt-satsinga og tror løpskonseptet har stort potensial, men det som møtte oss fra sjekkpunkt Gardli og over til Murudalen lar seg vanskelig beskrive som løyper. Og det var ikke noe annet å forvente, for det har sjeldent bøttet ned så mye snø, på så kort tid her i Valdres. Vi svømte i fire-fem kilometer i timen, i en lang, lang rekke over isen og oppover mot flye. Det så ut som fyllekjøring, for sporet som skulle gått på Jotunheimsvegen, gikk sikksakk opp og ned av grøfta og skavler. At Trond Ø. kom seg fram på snøskuter er en bragd i seg selv, men like bra gikk det ikke med de to skuterkjørerne som skulle ligge bakerst i sporet og plukke stikk. De lå på sjekkpunkt noen timer lengre enn oss andre og kom rett og slett ikke fram med skuter i de løse snømassene. Kjell Skattebo, en lokal kjentmann og leiekjører, måtte lose de to opp en alternativ rute til flye, og selv han fikk problemer og ramlet ned tre meter fra ei snøfonn med skuteren.

Vel oppe på vegen over flye ble forholdene atskillig bedre, faktisk så bra at jeg fikk tatt et foto med telefonen, for her har det vært brøytet og snødybden var atskillig mindre. Vinden var helt fraværende, helt til vi nærmet oss Maurvangen, da begynte det å bli litt friskere og vegen var avblåst helt ned til den islagte asfalten.

Fra Sjoavatnet tok det en liten evighet. Det føltes som om vi hadde vært ute i 15 mil, og jeg begynte å se fram til å komme inn på sjekkpunkt. Men det var en lang og til dels bunnløs ferd dit. Det er kanskje ikke rettferdig at det er de mest bustete partiene av løypa man husker best, for natta før hadde vært helt perfekt, men det er nå en gang slik at det som er mest krevende, er det som gir flest minner, på godt og vondt. Heftige forhold til tross, jeg kunne ikke annet enn å beundre den innsatsen jeg var vitne til i spannet. De kavet seg fram, mil etter mil, med logrende haler og stor appetitt på utfordringen.

Sjekkpunkt Murudalen lå idyllisk til, langt inne ved Muvatnet i Murudalen, uten vegforbindelse, uten telefondekning, men med masse trivelige folk. Jeg kunne igjen nyte et problemfritt hundehold, og slapp å bekymre meg for skadde eller nedkjørte hunder. Buddha var den enste som ikke kastet seg over maten med det samme, men etter en time i halmen, spiste han som en ulv og ble med videre.

Det var nå det ble en litt hektisk omlegging av løypa. Løpet var allerede langt etter tidsskjema på grunn av det elleville snøværet, og det spådd at vi skulle møte stormen på den lange vegen tilbake mot Megrund. Trond Ø & co. tok en proaktiv beslutning om å legge løypa utenom nedre Heimdalen. Omlegginga ble hektisk, med krevende skuterforhold og spann hakk i hæl, men han klarte det og jeg takket høgere makter for det. Drøye ti mil inn til mål var mer enn nok under disse forholdene.

Løypene var optimale det første strekket av etappen, og bikkjene dundret ut fra sjekkpunkt. De går ofte ekstra bra på siste etappen i et løp. Jeg har ingen annen forklaring enn at de fanger opp min energi og skjønner at det er en siste innsats som gjelder. Jeg følte jeg hadde vært på ekspedisjon så langt i løpet, men fikk enn litt mer fandenivoldsk holdning, etter å ha overhørt et par karer foran oss som tøffet seg for hverandre, og brusa med fjæra, i det de klargjorde bikkjene. Respektløse kommentarer, blir møtt med samme mynt, og derfra og inn var det «game on».

Må likevel innrømme at jeg ble nokså trøtt på deler av etappen, på andre døgnet uten søvn som vi var. Det er dessverre hjernekapasiteten og reaksjons- og oppfattelsesevnen som går først, og jeg så mye rart på strekket opp fra Storhøliseter, mens jeg duppet inn og ut av søvnen. Det dukket stadig opp lys og lykter i skogen, sammen med massevis av brunbeisa tømmerhytter, som forsvant igjen, og plutselig kjørte vi igjennom en tett bjørkeskog med to enorme vedlager på begge sider. Jeg sovnet nesten, ristet meg våken igjen, tvang meg til å spise og drikke, forsøkte å løpe, sovnet nesten igjen og slik fortsatte det oppover noen monsterbakker i en snøhaug jeg aldri har sett maken til.

Plutselig så jeg masse lys foran meg. Tre hodelykter og flomlys fra snøskuteren. Det tok tid før jeg skjønte hvem det var og hvor jeg var. Men de var reelle. Da det gikk opp for meg at det var teten der framme, med Trond på skuter foran, våknet jeg. Da skjedde ting fort. Plutselig fikk vi spor med såle, det var som å komme inn på en slede-autostrada og det var reineste hallelujastemningen da jeg skjønte at vi var tilbake på 10-mila, rett nedenfor Megrundskampen.

Det ble høgt tempo derfra og inn, bikkjene hadde mer å gi og vi tok stadig innpå de foran oss. Vi kjørte forbi et spann, som jeg trodde var Kristoffer, men som seinere viste seg å være Pete Jansen. Vi lå på tredje. Så tok vi igjen enda et spann, som jeg trodde var en 20-mils kjører med 13 hunder. Han spurte om jeg skulle forbi, men jeg var litt avventende, fordi jeg trodde han «bare» hadde kjørt 20-mila og med det hadde et sterkere og raskere spann. Men etter hvert kjørte jeg forbi han også, uten at jeg forsto at det var Kristoffer og uten anelse om at jeg nå lå på 2. plass.

Jeg fikk litt linekluss, men stresset ikke, det var tross alt ingen konkurrent jeg hadde bak meg, tenkte jeg, og surret mer enn nødvendig. Etter litt tid dundret 13-spannet forbi igjen, og jeg hang meg på, mest opptatt av å holde de andre konkurrentene bak meg unna. Vi kjørte sammen mot mål, den lange innkjøringa etter at du tror du nærmer det Astridbekken krevde litt mental skjerpings, men farten var høg og jeg var full av beundring for spannet. Litt desillusjonert om tid og plassering krysset jeg målstreken, og brukte tid på å forstå at vi var inne som spann nummer tre, at Pete var bak og Kriss foran. Men en av hjernecellene glimtet til, og jeg forsto at krapyla hadde løpt seg inn til en pallplass i et veldig krevende løp, bare minutter bak 30 av landets kanskje aller beste hunder.

Det aller beste var å komme i mål med alle hundene i spannet, og vite at de hadde taklet de krevende forholdene uten å vise svakhetstegn. De ga alt de var gode for hele vegen, og det, i kombinasjon med å være til stede utelukkende i øyeblikket, og gjøre det beste ut av det, ga resultater. Vi tok en kilometer av gangen, tre hundre ganger, og så var vi i mål.

Langsua Rundt 300 ble en løpsopplevelse for livet, og jeg er helt sikkert på at mange lar seg friste neste år. Takk til alle dere som jobba for å få det til og de frivilliges bidrag til å føre hundekjøringa noen skritt tilbake til dens røtter og sjel. 

Lik oss på facebook!

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close