Vinterdans: Nye muligheter for langtur

Vi er nettopp tilbake fra en langtur med bikkjene til Synnfjell. Endelig lyktes vi med å knytte sammen løypene i Øystre Slidre med løypene til torpingene og Mush Synnfjell, og gausdølenes løypenett i Gausdal Vestfjell.

Av: Marit Beate Kasin. Foto: Kennel Vinterdans 

  

Hundekjøringsmekka

Tidligere i år godkjente politikerne i Øystre Slidre en hundeløype på i overkant av ti mil. Det gjør kommunen til en av de beste stendene i landet for å drive hundekjøring. Det betyr også at vi kan pakke sleden for langtur og bli borte i dagevis, og kjøre nye mil hele vegen. Det gir en helt ny dimensjon til hundekjøringa å ha tilgang til et så omfattende løypenett. Det betyr friluftsliv på sitt beste, med stadig nye løyper, naturopplevelser og nye utfordringer. Det er ikke lenger bare snakk om å «banke mil» opp og ned det samme strekket gang på gang, slik det av og til blir når løypemulighetene og snøforholdene er begrenset.

 

Teksten fortsetter under bilde
Vinterdansbilde1.JPG
 

 

Gir noe ekstra

For min egen del har jeg funnet ut at det er nettopp følelsen av å være på en naturreise med bikkjene som er det som gir meg mest med hundekjøringa. Å kunne tråkke sine egne hundespor over fjell og myr, få servert solnedgang og blåtime, leite opp et sted i ly for vær og vind og legge bikkjene på halm og varme middag og kaffe på bålet. Være ute til alle døgnets tider, føle skiftet i vær og føre, se endringene i naturen dag for dag … det er sånne ting som gjør at jeg føler meg privilegert, og som gjør at jeg ikke rekker å pakke ut av sekken, før jeg begynner å planlegge neste tur.

 

Teksten fortsetter under bilde
Bryte1.JPG 

 

Vi er natur

Helgeturen var av dem som huskes. I strålende, kaldt solskinn kjørte vi to spann fra Trollåsen i Øystre Slidre til Synnfjell og Spåtind. Det er ikke rart Thomas og Birgitte og Berserkhundene blir sterke av å trene i dette fjellet; løypa er utfordrende og underholdende, med bratte bakker opp og ned, særlig i Synnfjell-området, og bikkjene så ut til å nyte det like mye som oss. Det var årets første tur med varmedekken på bikkjene, med 15 minusgrader og vind.

Vi fant oss en liten bortgjemt myr, med skog på alle sider, godt skjermet for vinden, og slo opp leir. Bikkjene er vant med å hvile på sporet, ofte kjører vi ikke lengre enn 3–4 mil, før vi tar en pause, og de 16 firbeinte tok en tidlig kveld, fornuftige som de er. Vi tobeinte varmet oss ved bålet, gjennomførte det obligatoriske kalorigildet og sovnet raskt på reinskinnet, sjøl om vinden rusket skikkelig i tretoppene rundt oss. Etter en liten powernap våknet vi til en ny verden, et væromslag hadde fått gradestokken til å krype oppunder nullpunktet igjen, og blå himmel var erstattet med snøtunge gråværsskyer. Snøvær, særlig de store, feite snøfillene, bringer alltid fram en fredelig og god energi – alt blir så stille, det er som om hele naturen ligger under snøteppet og lytter til oss. Plutselig farer det opp en rype i det vi passerer, eller en hare løper i full fart foran spannet. Vi er ikke lenger bare på besøk i naturen, vi blir en del av det hele – vi er natur.

 

Teksten fortsetter under bilde
Yellowjackets1.JPG 

God langtur!

Lik oss på facebook!

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close