Vinterdans: Finnmarksløpet 2016

FL-1000_DM_026_KassinPortrait

Det var vært spinnville dager etter målgangen i Alta. Feiringen av hundene, NM-gullet og Finnmarksløpet tar ikke slutt. Det har vært utrolig å oppleve hvor mange som følger med og lar seg begeistre av hundekjøring. Og vi er veldig takknemlig for at Vinterdans er gjenstand for så mye positiv energi.

Av: Marit Beate Kasin.  Foto: Davina Muller

Folk har tatt kontakt på gata, kjent oss igjen på flyet, sendt meldinger og ringt. Ordføreren har vært på besøk med blomster hos mor og far, kollegaene mine har fest på jobb med ordføreren, kake og blomster. Da vi kom hjem var huset pyntet med plakater, blomster, ballonger og norske flagg. Det ringer i ett og stadig kommer folk bort, tuter når de kjører forbi eller viser tommel opp. Hvem skulle tro at hundekjøring har så mange fans? Vi som er vant med å være ute på sporet alene med bikkjene hele sesongen, også plutselig er alle en del av det vi driver med og heier oss fram. Det er en utrolig opplevelse, litt matt skal jeg innrømme at jeg er, men veldig takknemlig for at Vinterdans er gjenstand for så mye positiv energi.

Det er godt å få en bekreftelse på at det vi bruker så mye av oss selv på vokser, fungerer og inspirerer. Det er også en anerkjennelse av at det aldri er feil å følge drømmen. Har man hjerte i det man holder på med, er man et langt på veg.

Det er vanskelig å skrive en løpsrapport fra en uke på sporet. Det blir så ufullstendig, så platt, sammenlignet med virkeligheten der ute. Det er så mange nyanser, så mange følelser, så sterkt, ekte. Det er ro, kaos, stille, støyende, krevende og totalt avslappende. Det er armene i været og vill jubel, det er tårer som triller og angst som herjer. Det er mørke, lys, styrke og svakheter. Det er total utmattelse og indre styrke.

1FL-1000_DM_026_KassinArrival.jpg

I denne turbulensen av følelser, tanker og opplevelser er det hundene som er ankeret. Det er de som holder fokuset mitt når jeg mister alt annet. Hundespannet er min livbøye, mitt kompass, meninga når alt virker meningsløst.

På premieutdelingen brukte jeg litt tid på å takke bikkjene mine. Handlerne mine. Konkurrentene mine.

Det var en utrolig opplevelse å stå bak et hundespann som løp seg sterkere mot slutten, som plukket spann etter spann og som stadig hadde raskeste kjøretid av deltakerne i front. De hadde et humør og en vilje som gjorde at jeg ble stående i forbauset forundring og bare nyte. Jeg tror ikke de løp slik fordi vi har trent bedre enn andre, eller at de ar bedre linjer, eller fordi vi hadde den beste kjøreplanen. Jeg fikk derimot en fornem følelse av at de løp med hjertet. De absorberte energien fra meg og alle de rundt oss som heiet oss fram – og løp med liv og lyst.

Energi er stikkordet for årets løp. Jeg har hatt noen unike møter både før, under og etter løpet. Det var sterke energier – som ga oss en følelse av å fosse fram på en ustoppelig bølge. Særlig var det godt å komme fram til sjekkpunktene og ta inn energien fra folk som ville oss vel. Det å ha personer som Susana, Cato og Kjell på sidelinja – ikke bare dedikerte og ivrige handlere, men også fantastisk flotte mennesker, er uvurderlig. Det er inspirerende å ha slike folk rundt seg.

Spannet var ikke til å kjenne igjen før start

Men selv om det er lett og bare huske de store ordene, det fine og det gode, så er det bare å innrømme at jeg også følte meg liten flere ganger i løpet. Spannet var ikke til å kjenne igjen før start. De var på en annen planet. Jeg så dem inn i øynene og det var null kontakt. Seks tisper med løpetid, hannhunder som hylte, masa og ikke ville spise. Hanbikkjene gikk så hardt de første etappene at jeg var livredd for fortsettelsen. De jaget bak alle tispene i spannet. På de to første sjekkpunktene, særlig Skoganvarre, var det kaos. Flaut og frustrerende. De tygde liner, dro i midtlina, jokka på hverandre, bjeffa, ula, vrei seg ut av halsbåndene og lagde fullstendig kaos rundt seg. På det meste sto fem unge menn i grønne uniformer og forsøkte å holde spannet på plass. Det var ikke snakk om hvile og søvn, kun galskap og kåtskap.

Da vi kom til Tana og etter hvert Neiden 1 var spannet så nede, så tomme for energi, at jeg ikke forsto hvordan vi skulle komme oss 70–80 mil videre. Jeg hadde en stor jobb å gjøre for å få dem opp igjen, og der og da var jeg veldig i tvil. Men handlerteamet ga support, og jeg gjorde mitt beste, og på veg til Ellentjern begynte ting å løsne. Jeg fikk kontakt med hannhundene igjen – de returnerte til samme planet.

Pasvik var god med oss i år – det var her vi fant formen og kontakten igjen. Vi hadde en nydelig dag nedover Pasvikdalen og inne på sjekkpunktet Ellentjern. Vi lå i front, blant de fem-seks første hele vegen, og vi fikk stadig følelsen av å ha hele sjekkpunktet for oss selv. Her nede var det ro og stillhet og god energi. Det er utrolig hvor annerledes opplevelsen var i år, sammenlignet med i fjor. Jeg hadde ikke vondt et eneste minutt under løpet i år. I fjor tygde jeg sterke smertestillende piller fra før start og hele løpet, på grunn av strålesmerter fra nakken. I år, etter intensive behandlinger, var de borte. Jeg trengte ikke fokusere et sekund på noe annet enn bikkjene og øyeblikket og naturen. Det var et takknemlig utgangspunkt.

Nå begynte spannet å fungere igjen

Ut fra Ellentjern, etter å ha hvilt i oppvarmet lavvo og spist nystekt kanelsnurr, gikk den lange etappen mot Kirkenes som en lek. Nå begynte spannet å fungere igjen. Fra Neiden 2 og videre overrasket de meg gang på gang, med stadig raske etappetider og et ustoppelig godt humør. På veg mot Varangerbotn og Sirma plukka vi spann. Men det var bare en bonus. Den sterke opplevelsen var den vi hadde sammen. I en magisk solnedgang over havisen inn til Varangerbotn. Under et gnistrende nordlys over fjellet mot Sirma. Jeg husker også da vi svingte av elva og inn på sjekkpunkt i Sirma; plutselig lyste et vakkert stjerneskudd opp nattehimmelen, og dannet en lysbue over spannet, som en gullbelagt løype videre over fjellet.

Etappen over til Levajok var en sterk, spirituell opplevelse i fjor. En opplevelse av sterke energier og krefter. Samme følelsen hadde vi i år. Vi løp innpå konkurrentene og kom ned på elveisen og inn til nest siste sjekkpunkt som spann nummer to.

I ettertid har jeg fått mange humoristiske kommentarer på min kommentar til NRK; ikke visste jeg hvor jeg var, hvilken dag det var eller plasseringen min. At jeg følte meg både fjern, tom og sliten var det ingen tvil om. Men det var ”god sliten” i år. Vi hadde det moro hele vegen, og handlerteamet var bare smil og gode historier.

De tok godt vare på meg på Levajok, og da vi dro ut etter i underkant av fem timer hadde konkurranseinstinktet våknet for fullt. Vi jaktet gullet og svensken, og bjeffet, galopperte, løp og sparket oss oppover elva. De monotone milene på elva gikk unna. Jeg tenkte ikke på tiden, vi bare var. Jobbet. Løp. Da mørket kom, vartet himmelen opp med en fantastisk nordlysskue. Det var kaldt. Plutselig hadde vi en diger elgokse på siden av spannet, inne ved elvebredden. Elgen bestemte seg for å krysse mot oss og så å si over hundene. Pulsen ble høg, men det gikk bra.

Ingen lys bak oss på elva

Det var skutere, kamera og droner i lufta. Ingen lys bak oss på elva, men foran oss skimtet vi Karasjok og løpets siste stoppested for vår del. Det var en belønning å få noen bratte motbakker fra elveisen og opp på sjekkpunkt. Jeg var gjennomfrossen, og kunne endelig løpe meg varm. På veg gjennom sentrum var det tilrop, tuting og applaus. Inne på sjekkpunktet var det stille. Kun ett spann lå der og sov. Jeg kjappet på med sjekkpunktrutinene, men merket raskt den oppstemte stemningen i spannet. Særlig Gøy, som har gått som leder fra start til mål på Finnmarksløpet nå to år på rad, var ikke til å roe. Hun rullet, tullet og leika. De ville ikke legge seg i halmen, men romsterte rundt og var umettelige på både kalorier og oppmerksomhet. De var høye på livet.

Da jeg vekte dem igjen fire timer seinere, var det som å vekke en gjeng som hadde vært på en morsom, men litt sein fest. Litt trøtte i tryne, med mange mil i beina, men likevel klare for en siste innsats. Gøy lå allerede klar i halmen, bjeffet og småkjeftet på de andre. Jeg takket høyere makter for ente gang, i glede over å kunne kjøre en slik lederhund.

Vi løp ut i natta, på den lange vegen tilbake til Alta. 12–13 mil – egentlig en altfor lang og krevende etappe på slutten av et 100-mils løp. Mange får det tungt her. For tungt. Det som har vært en god opplevelse, kan bli til det motsatte på veg over fjellet mot Jotka. Her er mange knuste hundekjørerdrømmer. Parkeringer. Hunder i sleden. Slitne kjørere, break down. Mil etter mil, time etter time. Gir du rom for tankene om at du snart er i mål, har du tapt. Da blir du innhentet av deg selv. Du kan ikke gi etter, ikke enda. Hold ut – ikke senk skjoldet. Jeg fikk kjenne på dette, den kaotiske følelsen av å nesten slippe opp, være nesten i mål, men samtidig så langt unna. Desperasjonen over å bli jaget, og presset på å jage – sårbarheten ved total utmattelse.

Hadde jeg kunnet velge, ville jeg valgt en annen avslutning. Jeg er i tvil om det er optimal dyrevelferd å legge opp til en etappe på 12–13 mil på slutten av et hundremilsløp, når spannene ofte er små og sårbare og både bikkjer og kjørere befinner seg i randsonen av hva de klarer.

Jeg er opptatt av at bikkjene mine skal ha en god opplevelse på løp, og ha lyst til å gjøre det hele igjen. Bygge dem opp, ikke bryte dem ned.

1FL-1000_DM_KAssinArrival03.jpg

Jeg har tenkt mye de siste dagene på hvordan man kan sørge for en bedre siste etappe for alle spannene på Finnmarksløpet – kanskje kunne en hviletidspott på 10–12 timer, fritt fordelt på de tre siste sjekkpunktene (inkludert Jotka) vært en god løsning. Jeg tror hvile på Jotka ville vært riktig for veldig mange av spannene på dette stadiet. Mange er imot obligatorisk hvile. De vil bestemme selv. Men det er ikke vanskelig å argumentere for at en slik hviletidspott ville vært til nytte på Jotka – og at det ville hatt stor betydning for tilstanden på spannet og kjøreren i mål.

Når det er sagt, å komme ned på elveisen – bli heiet fram av massevis av barn med norske flagg og sang, og se Alta der framme, det er stort. Løpe opp de siste kreftene i Høgskolebakken, se vinduer som åpnes og folk som vinker og heier ut av klasserommene på Universitetet, studenter som løper ved siden av spannet oppover mot sentrum, folk som hoier og jubler, se trafikken bli stoppet og folkehavet der framme ved målseilet – høre jubelbruset og musikken på høyttalerne – vi hører og ser alt, men samtidig ingenting. Jeg vet at bobla snart sprekker – at seilet der framme er målet, men også slutten. Det er en merkelig indre stillhet i kaoset som følger. Det tar tid før vi slipper alt inn. Men så ser jeg ansiktene på dem som har heiet oss fram, tårene som triller, smilene, stolte blikk, og jeg tør endelig å la skjoldet falle. Vi har klart det. Vi har klart det!

1FL-1000_DM_KAssinArrival04.jpg

Jeg kan slippe taket nå, gi følelsene rom igjen og latt den stolte og tilfredse utmattelsen ta over kontrollen.

Du finner ikke lykke under målseilet på Finnmarksløpet. Du finner absolutt ingenting der, som du ikke har med deg fra før.

Det nytter ikke å lete utenfor en selv for å finne styrke og glede og mening. Under fjorårets løp forsto jeg at vi har det i oss, alt av styrke og magi vi trenger. Det gjelder bare å åpne opp. Finnmarksløpet har lært meg noe om å finne vegen innover. Magien oppstår i eget sinn, når vi blir kjent med de kreftene som bor der. Bærer du med deg kraft og kjærlighet over Vidda, og åpner opp for naturen og menneskene du møter, blir du i ett med alt der ute og kraften vokser til en sterk, ustoppelig energi.

1FL-1000_DM_KAssinHug02.jpg

Takk til Susana, Kjell og Cato. Verdens beste handlerteam. Takk til gode sponsorer og Stig og Tommy på Hundekjørerbutikken, som har støtta oss lenge. Takk til Valdres Energi, Berge Invest, Retura ValHall, Hovli Auto, Biomega og Valdres natur- og kulturpark.

Takk til alle dere som har tatt del i løpet, enten som arrangør, frivillig, veterinærer, fans, handlere eller kjørere. Særlig takk til Nuria og Jose for at dere deler deres kunnskap. Takk til Bjørn som passet valper, og Silje som hadde pyntet huset med ballonger og blomster da vi kom hjem. Takk til alle dere som har sendt meldinger, ringt og heiet. Dere har gjort opplevelsen til noe vi vil huske.

Og til slutt: Takk til utrolige Gøy, Tilla, Peak, Mose, Cabby, Is og Dixi for turen Alta-Kirkenes-Alta. Og til Sjaman, Skare, Spirit, Gypsy, Saftey, Nanuk og Buddha for solid innsats undervegs. Det er de det handler om. Det er kjærligheten og interessen for de firbeinte som bringer oss sammen, og som gir oss denne unike opplevelsen. Det er inspirerende å se så mye kjærlighet, dedikasjon, kompetanse og omsorg for hundene, både hos kjørere, veterinærer, frivillige og handlere. Finnmarksløpet er en hyllest av hundene våre og av at livet ikke handler om begrensninger, men om muligheter. Og i så måte har vi de aller beste læremesterne vi kan ha.

Vinterdans-logo.jpg

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close