Eventyrer Oda Ingstad

Foto: Marte Stensland Jørgensen

Noen ungdommer har større opplevelsestrang enn andre. Oda Ingstad (19) har en eventyrlyst over gjennomsnittet.

Av Tine Sköll Johansen

Etter å ha fullført allmennfaglig videregående skole på Oslo Katedralskole bestemte Oda Ingstad seg for å ta et friår. Vi møter henne mens hun er hjemme på ferie i Oslo, og vi setter oss ned på en hyggelig kafé for å prate litt om tiden hun har lagt bak seg, og det som ligger foran henne.

Komiske turister

Reisen hennes startet på Svalbard, som turistkjører hos Svalbard Husky.

– Det var litt tilfeldig at jeg havnet på Svalbard Husky. Jeg sendte noen mail til kennelene der oppe og hørte om de trengte hjelp, og da sa Svalbard Husky ja takk! Jeg trivdes veldig godt som guide, og lærte raskt Svalbardhistorie av de andre guidene der oppe. Det var gøy, og litt underlig å kjøre alaskan huskyer, da jeg fra tidligere er vant til å kjøre siberians. Sibbene jobber ikke like «hodeløst», og det gjør at du kanskje må være enda litt smartere og mer taktisk for å holde dem i gang over lengre tid. Alaskan huskyer kan jo løpe til de stuper fordi de har det så gøy uansett! Turisthundene var derimot ganske rolige, de er vant til mye rart, sier Ingstad.

Hun smiler, og tar en bit av kanelsnurren. Hun virker som ei utadvendt og hyggelig jente, og det er ingen tvil om at hun er ei handlekraftig dame som ser lyst på livet.

– Flere av turistene som kommer har aldri vært borti en hund før. Noen av dem er faktisk redd hunder! Det er litt komisk å se dem prøve å sele på en hund uten å røre den, men på et vis fikk alle hundene på seg seler til slutt. Jeg var på Svalbard Husky fra juni til september, og de har nevnt at jeg er velkommen tilbake. Det frister veldig.

Kartla sebraer

Nytt smil, ny bit av kanelsnurren. Hun kikker seg rundt, og poengterer at hun ikke er helt vant til bylivet for tida. Fra Svalbard gikk nemlig turen videre til Afrika.

– Der var jeg frivillig på et SPCA (Society for the Prevention of Cruelty to Animals) i Malawi. Det var mest hunder og katter, slik som du kan se på tv, men uten så mye action. Det handlet mest om å gi veterinærbehandling som best vi kunne. Etter det jobbet jeg på et «wildlife preserve», der mye av tiden gikk med på vedlikehold og reparasjoner av innhegninger. Dyrene var jo ville, så vi skulle helst være der uten å forstyrre dem. En av oppgavene jeg fikk var å ta bilder av sebraer fra siden, slik at vi kunne legge det inn i en database for å kartlegge hvilke dyr som gikk i hvilken flokk, og hvilken rang de forskjellige dyrene hadde innad i sin flokk. Om vi da skulle flytte noen, så sørget vi for å ikke bryte opp flokken, slik at det ikke ble mer uroligheter enn nødvendig.

– Hvordan var det å bo på et slikt sted?

– Det ble en del bilder! Den første gangen jeg så sola gå ned i Malawi var helt utrolig, så ble det bare bedre og bedre for hver gang. Det var litt kult å bo der ute i bushen, men det var ikke sånn at vi drev med så farlige dyr, hyenene var det farligste vi kom over, og de var ikke interessert i å jakte på mennesker. Vi hadde en del vannbøfler, det største problemet med dem var å holde krypskyttere unna, for dem er det jo mat, som de har lite av, så jeg skjønner jo at de ønsker å jakte, selv om vi ikke ønsker det.»

– Hva er det som får deg, som da var 18 år, til å reise ut slik og oppleve verden?

– Det er jo eventyrlysten, da. Jeg vil bli veterinær, så å drive med dyr var liksom ønsket uansett. Jeg var på safari med guide og så litt mer enn bare arbeidsstedet også. Jeg driver og lurer på å dra til Alaska som handler, og har et stort ønske om å være med under Iditarod, men jeg har også litt lyst til å jobbe på en cattle ranch.

– Hvordan finner du fram til en slik jobb?

– Det mange ikke vet er at du kan søke på såkalte «work away»-sider på nettet, der folk legger ut jobber som du kan gjøre for kost og losji. Da er det jo opplevelsen som frister.

– Du har ikke tenkt på å være handler på heltid i Norge?

– Jo, jeg har jo det! Problemet er at nå begynner friåret mitt å bli litt brukt opp, så jeg har ikke tid til å gjøre alt jeg egentlig vil! Jeg har også min egen hund her, en siberian husky som er 14 år gammel. Hun er en diva, og innehund. Jeg trener dessuten hund sammen med Johanne Sundby. Jeg vil egentlig ikke ha en vanlig jobb, det er det å være ute og oppleve dyr og natur som frister.

Vi fortsetter å prate om løst og fast en stund før vi reiser oss for å gå. Oda har gjort inntrykk, og det som fester seg best til minnet er det brede smilet hun har om leppene.

—————————

PS: Det ble Alaska-eventyr på Oda Ingstad samme vinteren, og i saken «Unalakleet» i nummer 3 2016 kan du lese om noen av hennes opplevelser under Iditarod i år.

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Close