Hellhound: Definisjon på frihet

Det finnes mange veier til Rom. Eller var det at alle veier leder til Rom? Uansett, det er ikke Roma som er reisemålet mitt. Og lykke er som folk sier, ikke en destinasjon, men en måte å leve på.

Av Tine Sköll Johansen

Jeg kan sitte i mange timer og fundere over begrepet «lykke». Ordboka definerer «lykke» slik:
1. dyp følelse av glede og tilfredshet, harmoni oppleve lykke
2. det at tilfeldighetene/skjebnen er med en, hell prøve lykken

Men hva er «lykke» for akkurat meg? Frihet. Et nytt ord som har en flytende betydning. En venn av meg sier at frihet er en illusjon. Man er aldri fri, man må jo ditt og datt.

Vel. Hundekjøring er en form for frihet de fleste av oss som leser dette bladet setter stor pris på. Det er vår type frihet. Alle pengene våre går til hundene. All tiden vår går til hundene. All den dårlige samvittigheten vår handler om hundene, og alle klærne våre er hårete og gjerne møkkete store deler av året. Hvorfor er det da sånn at alle forteller oss at vi er så bundne når vi har så mange hunder? Vi kan jo ikke bare reise når vi vil?

Men hvem har vel en slik luksus? De fleste er bundet på hender og føtter når det kommer til jobb, studier, styreverv, barn, ektemenn og hustruer, eller bare en samboer eller kjæreste. Det skal mot til for å ta seg den frihet å stikke av fra sivilisasjonen, kjøre opp i fjellet, sette ut med et spann gærne bikkjer hvis største og nærmest forgudede frihet synes å være definert som «løpe i flokk fastbundet i et linesett styrt av en sparkende idiot som løper knapt halvparten så raskt som oss på flatmark, gjerne i et ufyselig vær og over lange distanser».

Hvor er egentlig logikken i hva som føles som frihet? Det er jo når du er ute i skauen med færrest mulig valg at du føler deg mest fri. Du kan enten snu, stoppe eller fortsette. Du kan ikke bare bestemme deg for å gjøre noe annet. «Nei, nå er jeg litt lei, så nå vil jeg se TV» er liksom ikke et alternativ når du er 7 mil fra nærmeste bilvei.

Jeg tror friheten i det ligger i å kunne tenke på akkurat her og nå. Når du er 7 mil fra bilen, hytta, huset eller campingbilen, så får du liksom ikke gjort noe med den sure kjæresten med mensen eller mannsen, den stressa sjefen som ringer deg hver tredje time, stua som må pusses opp, eller ungene likevel. Hundene krever oppmerksomhet, sporet krever oppmerksomhet. Du får være fysisk aktiv i en motbakke, eller bare stå og nyte flatmark, eller jobbe som en helt for å ikke kræsje eller tryne i en nedoverbakke. Samtidig lurer du på om du fôra den svarte der litt mye, den driter jo fjell. Sånne sære ting som vi hundekjørere setter pris på å tenke på, som for andre er helt høl i hauet.

Nei, jeg siterer Helge Ingstads kloke ord:
«Og tror du det var ensomt å ferdes slik alene. Der skog og tundra sprer seg krevende og vill. Da feiler du min kjære, for det er blant mennesker at ensomhet blir til.»

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Close