Behandling og tiltak mot orm

Valper bør tidlig og rutinemessig behandles mot innvollsorm, mens voksne hunder sjelden behøver noen regelmessig behandling. Men det aller viktigste er god hygiene.

Publisert i Hundekjøring nr. 3 2010. Hundehelsespalten skrives av veterinærene ved Nannestad- og Gjerdrum Dyreklinikk: Stine Anett Dæhlen (denne artikkelen), Linda Haukenes, Camilla M. Larsen, Svein Stueland og Ane Todnem. 
Bildet over: Embla med valpekull. De små bør få regelmessig behandling mot orm. Foto: Arild Stangenes

Den vanligste endoparasitten i Norge er spolormen toxocara canis. Hos valper forekommer denne ormen relativt ofte, og framfor alt i større hundepopulasjoner som kenneler, trekkhundgrupper osv.

Dersom en voksen hund smittes av spolorm, vil spolormlarvene oftest vandre ut i vevene og bli liggende i «hvilestadie». Når tispa blir drektig, aktiveres hvilestadiet og tispa vil da kunne overføre smitte direkte til fostrene i livmoren etter dag 40 i drektigheten, eller via melken i løpet av de første 14 dagene. Store mengder larver kan her overføres. 

Valpene svært utsatte
Spolormlarvene vandrer hos unge hunder i kroppen gjennom leveren til lungene for så å hostes opp, svelges ned i mage og tarm der de etter vert utvikles til voksen mark. Disse larvene vokser i tynntarmen fra ca 1 mm lengde hos den nyfødte valpen, til 5-10 cm i løpet av 3 uker. Skadene hos valpene er avhengig av mengden mark. Hos valper med kraftig infek-sjon kan dette føre til forstoppelse og død. Hoven buk, hoste og nesesekret hos valper er tegn på kraftig spolorm-infeksjon. En mildere infeksjon med spolorm forårsaker mer uspesifikke symptomer som avmagring, dårlig tilvekst, glansløs pels, trøtthet, dårlig appetitt, oppkast, slimete avføring og blodmangel. 

Tisper med valper kan utvikle spolorm i tarmen etter smitte med halvvoksne spolorm fra valpenes oppkast og avføring. Det er viktig å bryte denne smittesyklusen og smitte til miljøet ved å regelmessig behandle valpene. Voksne hunder viser sjelden kliniske symptomer, trolig på grunn av ervervet immunitet under oppveksten. Stress, kreft og andre tilstander som setter ned immunforsvaret kan forårsake at spolormen kan etablere seg igjen. Såkalte «hvilende» larver hos en voksen tispe gir ingen kliniske symptomer.

Reseptbelagt
Spolormegg kan påvises i avførings-prøve. Unntaksvis påvises ormen ved det blotte øye i oppkast eller i avføring. Det er som regel bare egg som skilles ut via avføring, og disse kan man ikke se.

Har et menneske fått i seg spolormlarver kan deres vandring i kroppen forårsake lever- og lunge-skader, noe som vanligvis leges uten men. I sjeldne tilfeller kan derimot vandrende spolormlarver forårsake alvorlige øyeskader. 

Fra 01.07.2009 er alle parasittmidler reseptpliktige, og legemiddelsverket har derfor laget oppdaterte terapianbefalinger for hund av de parasittene som forekommer i Norge. De produktene som er på markedet, tar kun spolorm i tarmen og ikke larver på vandring eller «hvilestadier» i vevene. 

Valper bør rutinemessig behandles forebyggende med parasittmiddel før de forlater oppdretter. Første behandling bør skje ved 2 ukers alder og deretter med 2 ukers intervall, ved bruk av preparat med virkestoffet pyrantel, fram til 12 ukers alder for å unngå utvikling av voksne eggproduserende individer i tarmen, og utskillelse av store eggmengder til miljøet. Tispen behandles samtidig med valpene når de er 4 uker gamle. 

Unghunder bør behandles når de er ca et halvt år gamle. Utover dette trengs behandling bare når parasitter er påvist. 

Alternativ behandling for drektige avelstisper for å unngå overføring av spolormlarver via livmor og melk er behandling med preparat som inneholder virkestoffet fenbendazol daglig fra dag 40 i drektigheten til og med 14 dager etter fødsel. Valper etter tisper som er behandlet under drektigheten trenger ikke ovennevnte behandlingsopplegg med mindre de befinner seg i nedsmittet miljø som for eksempel kennel.  

Store kenneler – god hygiene
Flertallet av voksne hunder behøver sjelden noen regelmessig behandling. Etter 1 års alder viser studier at det er veldig lav forekomst av spolorm i tarmen hos hunder, selv i kenneler. Utover anbefalt behandling, kan man ifølge Bjørn Gjerde, professor i parasittologi ved Norges veterinærhøyskole, i større populasjoner gi en ytterligere behandling ved 1 års alder. 

Hvis kenneler trenger et regel-messig, forebyggende behandlings-program, bør dette utarbeides i samråd med kennelens veterinær. Det aller viktigste er imidlertid god hygiene. Rask og grundig fjerning av avføring er helt avgjørende for å redusere forurensningen av miljøet med egg. Utvikling av larven inne i egget tar flere uker utendørs, og det er dermed effektivt å fjerne avføring fortløpende. Da rekker ikke eggene å bli smittsomme. Fjern også gjerne grus eller dekke der hundene står og dekk til med ny grus av og til.

Hakorm og bendelorm
Hakorm er ikke vanlig hos hund i Norge, men kan av og til forekomme. Den er derimot vanlig hos rødrev. Hakorminfeksjon forløper ofte uten at hundene viser symptomer på dette. Ved kraftige infeksjoner kan derimot anemi, symptom fra mage og tarmkanalen og nedsatt allmenntilstand forekomme. Larvenes vandring vil primært gi infeksjoner i huden mellom tredeputene. Hakorm diagnostiseres ved påvisning av egg i avføringen. 

Hos hunder forekommer flere arter av bendelorm, og disse forekommer også hos ville rever. Moderne hundehold har ført til at flertallet av hunder sjelden blir smittet med bendelorm. Hunder kan bare smittes gjennom å spise larver i mellomverter, og det skjer ingen smitte direkte mellom hunder. Vanligste smittekilde er i praksis fallvilt av smådyr og innvoller som er tatt ut fra ville drøvtyggere. 

Infeksjon med bendelorm gir vanligvis ingen kliniske symptomer, men avhenger av antall parasitter og bendelormart. Oftest oppdages infeksjonen av dyreeiere som ser bendelorm-ledd i avføringen eller krypende rundt på baken eller halen. Artsbestemmelse bør utføres da det har betydning for valg av behandling. 

FAKTA Ormkurbehandling 

  • Valper bør rutinemessig behandles før de forlater oppdretter. Første behandling bør skje ved 2 ukers alder og deretter med 2 ukers intervall, ved bruk av pyrantel, fram til 12 ukers alder for å unngå utvikling av voksne eggproduserende individer i tarmen og utskillelse av store eggmengder til miljøet.
  • Digivende tisper behandles samtidig med valpene når valpene er 4 uker gamle.
  • Behandling av unghunder når de er ca et halvt år gamle. Utover dette bare når parasitter er påvist


Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close