Innlegg: Siberian Huskys bjørnetjeneste – En total misforståelse

Jeg må få besvare Johanne Sundbys innlegg i nummer 2 2014 av Hundekjøring. Jeg finner teksten full av uriktigheter samt at jeg er helt uenig med Johanne Sundby angående hennes forslag til å åpne registeret til siberian husky. Jeg synes dertil at teksten inneholder tydelige motsetninger som jeg vil imøtegå.

Bildet over: Min, Finnemarka’s Guy og selvfølgelig av mitt oppdrett. Guy gikk inn i Alaskan avl. DvS Roger Leegaard brukte ham på sin meget gode korthårete Vorsteher tispe, Sindy. Paaringen ble gjort to ganger. Valpene ble fantastisk gode slede hunder som bidrog til at Roger vant blant annet Alpirod.

La det være sagt at jeg er tilhenger av stort mangfold i sledehundbestanden. Det betyr også at jeg er svært begeistret for alle ulike varianter av hundetypen alaskan husky. Der strekker spekteret seg fra de mer polare eller typisk alaskan village dogs, til de mer ekstremt «houndy» varianter. Folk kan derved finne typer som passer for langdistanse, mellomdistanse, åpen klasse sprint eller begrenset klasse sprint løp respektive.

Jeg hadde selv et godt alaska-spann av village dog typen i slutten av 80-årene, inntil jeg måtte slutte pga øket fokus på jobb. Village dog typen representer de hunder som opprinnelig ble kalt alaskans. De hadde litt polart preg. De uten polart preg er hounds. Det finnes mange flotte alaskans av den mer polare typen som lett kunne forveksles med siberians. Disse typer alaskans bør passe for dem som ikke er villige til å «styres» av de begrensninger en må rette seg etter ved rase hund avl. Har man tatt disse valg så vet man imidlertid at det ikke lenger er noen unnskyldning for å kjøre dårlig.

«Å operere med rasebegrepet innen en art mener jeg er foreldet og diskriminerende. Ingen hunde typer er renere (og dermed bedre) enn andre.» Dette er helt misforstått. Man har opprinnelig valgt å utvikle raser gjennom sterk innavl og linjeavl på bestemte egenskaper for å oppnå større forutsigbarhet hos avkommet. Man er ikke ute etter «renhet» for renhetens skyld.

Dette gjelder generelt i all husdyravl. Et eksempel fra hesteverden kan være relevant å nevne da det går på en sammensatt egenskap det å kunne løpe fort og lenge. Araberne var fram i frå hesteoppdrettere. Araberhesten er gjennom århundre bitt perfeksjonert med hensyn på å «foredle» en ridehest som kombinerte hurtighet og utholdenhet. På verdensbasis kan kun hester som er registrert i godkjendte stambøker kalles fullblods arabere. Den engelske fullblodshesten er fremkommet som et resultat av en kombinasjon av ulike orientalske hester (araber, berber, akalteke osv) og lokale britiske gallopphester. Hestene ble etterhvert ekstremt gjennomavlet (thoroughbred) med hensyn på galloppegenskaper og de ble tidlig registrert i en stambok. Dette er verdens raskeste heste rase og har dessuten vært mye brukt til å oppgradere andre sportshest raser. Med engelsk fullblodshest er rasebegrepet absolutt ikke foreldet.

«Mange av de ‘rasene’ som som nå er registert i kennelklubbene stammer fra ulike funksjonelle hundetyper som egnet seg til forskjellige bruksformål. Setterene er gode fuglehunnder.» De ulike setterrasene ble befestet i egenskaper og registrert da rasetypen ble mer homogen. Edward Laverack foretok tett innavl på de beste av sine engelsk settere i mange generasjoner gjennom beinhard seleksjon basert på jakthundegenskaper for å befeste disse egenskaper. Det vil si at Laverack intervenerte sterk i avlen av sine hunder. Purcel Llewellin fortsatte Laveracks arbeidet. Disse herrers seriøse arbeidet er basis for de beste engelsk setter på prøver og praktisk jakt i verden i dag. Darwin (1859, The Origin of Species) kaller denne manipulasjonen av avl for «variation under domestication». Formålet er å få raskere avlsframgang ved manipulering av ulike varianter enn den seleksjon naturen klarer. Engelsk setter-rasen er således en «meget» renraset hund. Den kunne holdes ren fordi seleksjonen var meget streng. Med engelsk setter er rasebegrepet absolutt ikke foreldet. Likevel finnes det variasjon innen for den kjempestore bestanden av jakt engelsk settere. Muligheten er derfor inne til å manipulerer og korrigere avlen innenfor bestanden av engelsk settere. Basisen for setter-rasene er ulike spaniels som ble brakt inn fra det Europeiske kontinent. For meg er da engelsk setter en sterkt gjennomavlet bastard der formålet har vært å øke forutsigbarhet i avkommet. Genetisk vil den imidlertid vise slektskap til en del andre Europeiske raser. Man kunne la den forbli ren fordi både den menneske influerte og naturens seleksjon hadde vært ekstremt streng.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Lloyd_Slocum_Laconia_winner.jpeg

Lloyd Slocum, Arctic Trail Kennels fra maine vant både Laconia og Rangeley med sitt spann bestående av halvparten Siberians og halvparten Alaskan. Min Arctic Trail’s Graatass kom fra han.

«Denne hundetypen utviklet det man kan kalle funksjonell anatomi gjennom darwinistisk seleksjon». Hundene til chuchiene var resultat av en kombinasjon av Darwins (1859) «variation under domestication» og «variation under nature». Det vil si at chuchiene intervenerte i avlen ved standig å selektere hunder i avlen basert på kjørbarhet. Naturen økonomiserte ved å selekterte de varianter som hadde overlevelses evne i det polare miljø – «variation under nature». siberian husky er en natur rase og er så renraset som noen hunderase kan bli.

I sin artikkel Genetic Structure of the Purebred Domestic Dog (Vol. 304, Science) har Heidi G. Parker og kollegaene hennes basert på Mitochondria DNA analysert slektskaps forhold mellom 85 raser. På samme vis som Darwin (1859) forklarer naturlig seleksjon og evolusjon ved hjelp av et ”livstre” har Parker og kollegaene presentert slektskaper i diagrammet under (et cladogram). 9 av de 85 rasene de undersøkte er distinkte entiteter.

cladogram.jpg

I cladogramet er ulven «ut-gruppen» som de andre rasene blir sammenlignet med basert på genetisk slektskap. Ulven har de primitive genetiske karakterer som er basis for de senere utviklede karakterer som de 85 hunderasene i den studerte gruppen har. De spesielle 9 rasene har altså ingen spor av noen av de 76 rasene i sitt genmateriale. De tilhører eldre og mer primitive varianter innen hundefamilien. Derfor er siberian husky spesiell rent genetisk.

Chuckines hunder, som dannet grunnlaget for siberian husky, ble benyttet som transportmiddel over lange distanser og trekkende moderat last. «I en konkurranse mellom Baramigin og Anatorsky på Nedre Kolyma tilbakela Baramigans hunder distansen mellom markedsplassen i Anui og Nishne-Kolyms (240 km) på femten timer «Borgoras, 1904, The Chukchee). Med andre ord hadde spannet en gjennomsnittshastighet på 16 km/time.

I All Alaskan Sweepstakes med hensyn på siberians var det egentlig ikke snakk om gullgravere, men om menn som hadde økonomiske ressurser. William Goosak, en russisk pelshandler fra Nordøstre Sibir hadde med et 10 spann siberian huskies i det andre All Alaskan Sweepstakes. Kjøreren het Thusrup og han kjørte spannet inn på en tredjeplass i 1902. Denne uventede plassering med disse små og raske «sibirske rottene» tente interessen for dem. I 1909 importerte Charles Fox Maule Ramsey (sønn av den skotske Jarlen av Dalhouise) i to omganger fra 37 til 60 hunder fra Nord Østre Sibir. I 1910 hadde han med 3 spann i Sweepstaken. Ramseys spann tok første, andre og fjerde plass. I 1913 vant legenden Leonhard Seppala sitt første løp, the Moose Burden Handicap, med Jafet Lindbergs siberian Huskies. I 1914 ble Seppala nummer 2 og i 1915, 1916 og 1917 vant han All Alaskan Sweepstakes.

Det er riktig at Linnes arbeid har hatt stor betydning for klassifisering innen biologien, men også i relasjon til Darwins lære har den hatt betydning innen samfunnsvitenskap (Rose-Anderssen et al, 2012, Cladistic Classification of Ancient Manufacturing Forms and Technologies). Apartheid og Holocaust skyldees ikke vitenskapelig klassifisering av mennesker. Disse forferdelige hendelser kunne skje på grunn av ignorante og selviske menneskers intoleranse til de grupper av mennesker som var annerledes enn dem selv.

Johanne Sundbys forståelse av rase standarden for siberian husky er helt feil. Som alle som er seriøst opptatt av avl av siberian husky vet så ble siberian husky anerkjent som rase i the American Kennel Club i 1930. Rasestandaren ble publisert i American Kennel Club Gasette i 1932. Den ble senere revidert i 1938, 1941, 1962 og 1971. Flere detaljer ble trukket inn i teksten for hver revidering. Standarden beskriver fremdeles en «stayer» type hund. Den beskriver en hund som skal kunne trekke moderat last, relativt hurtig, over lengre distanser. I tillegg er der gitt rasekarakteristikk og det er nødvendig. Det dommer, utstiller og oppdretter skal se etter er en typisk polarhund, middels av størrelse (innenfor standardens mål/vekt ramme) og bygget for relativt stor hastighet over lange distanser. Det er nemlig dette som karakteriserte de første importene fra Sibir til Alaska. Et enkelt resyme: Standarden beskriver en vel vinklet front. Hunden skal være litt lengre enn den er høy, hvilket beskriver så langt en stayer. Mere spesifkt så skal overlinjen være horisontal. Lenden skal være stram, og hunden skal ha litt «tuck-up» (dette kjennetegner en løper) i lende området. Bakparten skal være velvinklet. For stayeren siberian husky skal krysset ha en vinkling på tilnærmet 30 grader til horisontal planet. Potene skal være ovale og av middels størrelse. Slike poter har også alltid vært generelt foretrukket av hundekjørere i Alaska. De hevdet at de var ute etter «a harefoot and not a short and broad catfoot». Potene skal være faste. 

Sundby blander sammen en nord-amerikansk virkelighet med en norsk virkelighet. I Nord Amerika ble det ganske tidlig type konflikt mellom det som etter hvert ble typiske showhunder og det som forble løpshunder. Lenge kunne begge typer forstås under den gjeldene rase standard. I dag har mange show-siberians utviklet seg dit hen at dersom man tyder standarden strengt så tilfredsstiller ikke show-huskies-standarden. «Racing» siberians, dersom de er renraset uten innblanding av hounds, gjør det. Sundby setter tingene på hodet fordi hun ikke har tilegnet seg lett tilgjengelig kunnskap.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Art_Allen_at_St._Paul_Minnesota.jpeg

Art Allen, Natomah Kennels, da han vinner St. Paul løpet i Minnesota. Sarka, Marek, Siko og Injun var Siberian Huskies. Sarka og Marek var foreldre til mon import Natomah’s Neka Nemik. Art vant flere ganger mellom distanse løpet i The Pas, Canada.

Fra de første siberians ble imporert av Ingstads i 1958 og mange år fremover hadde vi ingen show-siberians i Norge. I Sverige og Finland hadde man imidlertid show-siberians. Fra staren av NSHK i 1972 var vi nøye med å forklare disse forskjeller overfor medlemmene. Jeg skrev blant annet et bok kapitel og mange artikler om siberian husky eksteriør og forklarte hvorfor. Jeg presiserte de viktige funksjonelle egenskaper med og nedprioriterte de kosmetiske. NSHK sendte meg land og strand rundt for å holde foredrag om siberian husky.

For den perioden av siberian husky avl i Norge som jeg har best kjennskap, nemlig mellom 1958 og 1991 til ble det importert hunder fra følgende racing kenneler:

1 hund fra Bowlake Kennels ved Earl Snodie og Leonhard Seppala, USA

3 hunder fra Bryar’s Kennels / Norvik Kennels ved Keith og Jean Bryar, USA

12 hunder fra Anadyr Kennels ved Earl og Natalie Norris, USA

4 hunder fra Kolyma Kennels ved Lau og Els van Leeuven, Holland

4 hunder fra Natomah Kennels ved Art og Judy Allen, USA

3 hunder fra Arctic Trail Kennels ved Lloyd og Winnie Slocum, USA

1 hund fra Markovo Kennels den gang ved Stuckey, USA

1 hund fra Tofy’s Kennels (husker ikke oppdretter), USA

1 hund fra Uelens Kennels ved Bruce Morrow, USA

1 hund fra Chatanga’s Kennel ved Ernst Schmid, USA

9 hunder fra Zero Kennels ved Harris Dunlap, USA

1 hund fra Igloo Pac Kennels ved Doc Lombard, USA

Bortsett fra Tofty og Chatanga var alle kjente løpskenneler på den tiden. Kolyma kennels var aktive i Europa med hele siberian spann. De øvrige 8 kenneler baserte sin avl av siberians på prestasjoner i åpen klasse sprint og mellomdistanseløp i USA (inkludert Alaska) og Canada. Kjørerene fra disse kennelene var vinnere og de avlet ikke på hunder som ikke bidro i spannet om de var siberians eller alaskans. Hundene var suverene løpere og de passet rasens standard. Om vi som importerte siberians dengang hadde noen slag guruer så var det disse proffe kjørerene. Man må ikke blande sammen siberian husky materialet som kom til Norge i den nevnte tidsperiode med avl av «Show»-siberians i USA i samme periode. Show-siberians ble ikke tatt inn til Norge. Og det skal Ørjestad og Sundby være glade for. De er kommet til dekket bord. De som importerte «racing»-hundene var alle aktive kjørere i Norge. De var idealister som nedla store resurser i rasen fordi de hadde tro på fremtiden for rasen gjennom et kollektivt samarbeid om bevaring gjennom forbedring. Fordi disse kjørerene var ivrige etter å bidra med å forbedre hundemateriellet så var de også villige til å ta risikoen ved en import. Man valgte å stole på oppdretten. Det kunne imidlertid hende at importen ikke svarte helt til forventningene.

I 90-årene ble det importert yttligere hunder fra racing kennels i Nord America. De siste årene er det igjen blitt importert racing-siberians fra Nord Amerika av norske hundekjørere.

Hva med import av hunder fra Sibir i vår tid? I 1934 inndelte Sovjet staten sine nordiske hunder i fire hovedtyper. Chucki hundene ble ekskludert fordi de var for små til å tilfredsstille kravene til trekkegenskaper for den fremtidige Sovjet arktiske økonomien. Innen 1967 hadde alle naturlig utviklede sledehunder blitt erstattet med den nye store nordøst sibirske trekkhund (Demidoff og Jennings, 1978). Dessuten er siberian husky i praksis en Amerikansk rase. Det vil si alle registrete siberians skal være basert på de hunder som opprinnelig ble tatt inn i AKC registeret. Med andre ord kan man ikke ta inn hunder fra Sibir å få dem registrert som som siberian husky.

 For meg er det altfor lettvindt å skylde på hundematerialet når vi vet at de fleste som velger siberian husky langt fra nedlegger det arbeidet som skal til for å plassere seg som Ørjestad i siste nummer av Huskbladet kaller den øvre fjerdedel av resultatlisten (i åpne løp). I utgangspunktet så velger folk SH av rent romantiske grunner. Likevel tror jeg SH har mer løpspotensiale enn det Ørjestad og Sundby hevder. Andre Nadeau ble nummer to i Yukon Quest med et rent siberian-spann i 1998. Hundene var Kodiak-hunder. Det vil si de var basert på de hunder Debbie Fogarty avlet. Nadeau kjørte ikke fort, men kjørte jamt, tok korte pauser og kjørte lengre strekninger av gangen enn de andre kjørene. Han var en mellomdistansekjører fra Quebec. Doc Lombard var like dyktig som hovedkonkurrenten sin George Attla. Han hadde til det siste noen siberians på spannet. Delta en siberian tispe var en av lederhundene. Og Lombard kjørte mye raskere enn det Ørjestad og Sundby kan forestille seg.

«Da avl på trekkhunder som ikke var kennel klubb-registrert kom for fullt på sytti- og åttitallet også i Norge, hadde den sibirske huskyen for lengst møtt sin skjebne. Forfenglige mennesker hadde tatt over avlen, og tvunget denne hundetypen inn i utstillingsringen,». Dette stemmer over hodet ikke. Hvilke var disse forfengelige menneskene som hadde overtatt siberian husky avlen i Norge? Var de hele gjengen av medlemmer i NSHK? Var det Roger Leegaard som kjørte siberians til midten av 70-tallet? Var det Karsten Grønås som har stilt ut og kjørt siberians inntil forrige sesong? Er han en mer useriøs kjører og oppdretter enn Sundby og Ørjestad? Styrer han avlen med show-siberians?

«Noen forsøkte å skaffe nytt blod av typen siberian husky fra utlandet, for å få tilbake de gode trekkegenskapene som dels var avlet vekk. Andre beskylde disse for å blande inn «ureint blod» og ville ikke anerkjenne at avkom av disse importhundene er «ekte» sibirske huskyer, selv om de ser akkurat likedan ut som de individene de har selv.» Trekkegenskapene var ikke dels avlet vekk. Jeg var den som importerte de første Zero-hunder til Skandinavia. Jeg hadde den gang vært i god kontakt med Harris Dunlap i noen år angående trening og ernæring/metabolisme hos slede hunder benyttet i åpenklasse sprintspann. Da jeg plutselig trengte et par nye hunder så kontaktet jeg Harris igjen. Jeg var altså ute etter to siberians. Og det tilbød han meg med lange forklaring angående hundene som lå bak. Hunder som jeg ikke hadde noen aning om selv om jeg hadde god kjennskap til alle de kjente siberians i Nord Amerika som gikk på proffe alaskan-spann. Ole Bjørkheim hev seg med og fikk kjøpt en fin «siberian». Hundene fra Dunlap ble ikke tatt inn til Norge for å få mer rå hunder, men de ble tatt inn fordi jeg ønsket å bidra i å øke det genetiske mangfold av racing-siberians. 

Litt senere kjøpte jeg nok en «siberian», Zero’s Rue-Hoe. Rue hadde for få siberian eksteriør karakteristikker. Hannhunden jeg kjøpte av ham første gangen, Zero’s Sparkey hadde et par «houndy» eksteriør elementer. Zero’s Bumper til Ole kunne gi utypiske avkom, men han så selv ut som en helt strøken siberian. Da jeg linjeavlet på Zero’s Rue-Hoe fikk jeg blant annet Finnemarka’s Guy, Finnemarka’s Molly og Finnemarka’s Swift. De var de beste i kullet, så de beholdt jeg. De tre hadde ikke mye siberian over seg. Molly og Guy var eksepsjonelt gode sledehunder. I samme perioden besøkte jeg Dunlap en sommer og oppdaget at han hadde ingen Siberians bortsett fra Rory. Professor David Kronfeldt (samarbeidspartner av Dunlap), ernæringseksperten, som også ble en god venn av meg, bekreftet da han var i Norge at alskans fra Zero kennel ble forsynt med AKC papirer og sent til Europa. Det var et stort marked for disse hundene i Europa på den tiden. De var gode hunder for alaskan-avlen, men trist for siberian-avlen. Heldigvis for siberian-avlen gikk de fleste av Zero-hundene ikke inn i siberian-avlen, men i alaskan-avlen. Der var de et bra bidrag til den gen-poolen.

For å bringe inn litt personlig, så tok jeg konsekvensen av den feilen som var gjort i USA ved at jeg lot Guy og Molly inngå i min alaskan-avl. Alle disse Zero-importene var ikke siberians med litt alaskan blod, men rene «village dogs» etter hunder fra de beste familedynastiene av hundekjørere i Alaska. Dunlap var nemlig dyktig til å skaffe seg alaskans fra de beste kenneler i Alaska. Mange av de registrerte Zero-hundene var kun i slekt på papiret. Det som ble feil ved å registrere valper etter disse hundene var at fremtidige kjøpere av avkom etter disse importene fikk en alaskan når de var ute etter polarhunden siberian husky. 12 spannet alaskans jeg solgte i 1991 var mitt beste spann til dato. Fordi de var alaskans? Nei, fordi jeg hadde selektert mye hardere enn noen ganger tidligere. Jeg skulle ha kun et 12-spann. Jeg beholdt hvert år hele valpekull og selekterte fra disse. Kom det opp en valp som viste seg bedre enn en av hundene i spannet så ble den spannhunden solgt. Og valpen gikk inn spannet. Jeg solgte gode hunder som manglet kun litt for å være topp. Og dette var nødvendig for å komme videre i forsøket på å forbedre spannet.

De fleste siberian-kjørere er for dårlig til å selektere. De kjøper en tilfeldig valp her og en tilfeldig valp der og håper de skal få et super spann. De greier ikke å se bevegelse hos hund, og de nedlegger altfor lite arbeid med hundene både kvantitetsmessig og ikke minst kvalitetsmessig. Da har man ikke gitt hundene sjansen til å vise seg for dermed kunne foreta en bedre seleksjon av fremtidige avlshunder. Mitt råd til siberian-kjørere som ønsker fremgang med spannet sitt er møysommelig å avle, selektere og avle. For å kunne forstå avl så må man selv ha erfart disse møysommelige prosessene.

Christen Rose-Anderssen

 

 

 

 

 

 

 

 

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close