Innlegg: Siberian huskys bjørnetjeneste

Veterinær Geir Erik Berge delte noen tankevekkende observasjoner med oss i et innlegg om avl. Ekstra tankevekkende er det for dem av oss som forsøker å bevare trekkegenskaper i en hundetype som for lengst er forbikjørt av moderne trekkhunder, skriver Johanne Sundby.

Fra Hundekjøring nr. 2 2014. Bildet over er av lederhundene på Tore Hunskårs siberianspann, under Norway Trail i år. Foto: Kari Efjestad.

Les også:

Avl: Går keiseren fortsatt uten klær?

Kommentarer til Går keiseren fortsatt uten klær?

Innlegg: Kaster seg på mobbebølgen: Hold deg til fakta, Berge

Man kan selvsagt spørre seg om hvorfor man gidder, når man likevel ikke kan vinne noe som helst med denne typen bikkjer. Men la gå, noen av oss liker typen, og velger å bevare den. 

Legg merke til at jeg hverken bruker begrepet «rase» eller «ren rase» om fenomenet. Å operere med rasebegreper innen en art mener jeg er foreldet og til dels også diskriminerende. Ingen hundetyper er renere (og dermed bedre) enn andre. Men det finnes ulike hundetyper. Mange av de «rasene» som nå er registrert i kennelklubbene stammer fra ulike funksjonelle hundetyper som er egnet til forskjellige bruksformål. Setterne er gode fuglehunder, retrieverne henter jaktbyttet, border collie gjeter sauer, og dachser er hi-hunder. 

Ble populær hundetype

For den eneste kennelklubb-registrerte hundetypen som virkelig kan konkurrere i dagens lange hundeløp, har den historiske bakgrunnen vært en liten, godt pelset, energinøysom og rask, polar trekkhund. Den er grei mot folk og flokkmedlemmene sine, fin mot barn – som de ofte delte natteleie med på tundraen i Sibir – lojal mot eier, og lettløpt i kaldt klima. Denne hundetypen utviklet det man kan kalle funksjonell anatomi, gjennom darwinistisk seleksjon. Rent eksteriørmessig er den nokså lik sin genetiske bror ulven, men mindre i størrelse og mer sosial. 

Mange av dens fortrinn er egenskaper som gjør det greit å overleve i arktiske vintre, som dobbeltisolert pels, små, men brede poter som flyter på snøen, små pelsede ører som kan vris etter lyden, evnen til å kjøle ned kroppstemperaturen gjennom føttene når den jobbet i snøen, nøysomhet i matveien. Den hadde også et godt, lett løpesett som egnet seg på tundraen, mellom trær og daler, og i raske spann blant fangstfolket tsjuksiene i Øst-Sibir. Det er ikke rart at man ble fascinert av typen da gullgravere fra Alaska kom trekkende med den i de første hundesledeløpene på begynnelsen av forrige århundre. Det er heller ikke rart at den flotte hundetypen ble populær i ettermælet etter Serumløpet i Alaska. Etter den reelle hendelsen med difteri-epidemien, og de mer showpregede turneene med lederhundene etterpå, ble hundetypen kjent i en videre befolkning.

Styrt avl

To helt ulike historiske ting har gjort denne hundetypen en bjørnetjeneste. Det første er innføring av frakt med snøskuter, fly og tog i arktiske strøk. Hundekjøring som livsnødvendig næring forsvant med moderniteten. Og mange av de beste bikkjene med det. Landsbybikkjer fantes jo, og i de mest perifere strøkene var det fremdeles en nisje for kjøring med spann. Det andre som skjedde var at flere og flere hundetyper ble innrullert i de nasjonale og internasjonale kennelklubbsystemene. 

I kjølvannet av flere vitenskapsfolks iherdige søken etter mønstre og klassifikasjoner (bare tenk på svenske Linné) ble både mennesker og dyr inndelt i utseendebaserte anatomiske kategorier. For arten menneske førte jo slike kategoriseringer til flere katastrofer, seriøs diskriminering som apartheid, og i verste fall folkemord noen steder. 

Hos dyrene var intensjonen mer uskyldig: Kennelklubben var først og fremst stedet der man kunne føre stambøker. Stambøker er anetavler der man med sikkerhet kan beskrive individets genetiske opphav på en systematisk måte, og var selvsagt grunnlaget for mer bevisst og styrt avl. Men også store begrensninger på avlen. 

Ikke i trekkhundens favør

For trekkhundtypen sibirsk husky ble det altså ikke lenger enkelt. Typen kom fra Sibir, men ble beskrevet i Amerika. Altså ble det amerikanerne som kunne beskrive typen, eller forfatte «standarden» som er malen for hvordan en husky skal se ut. 

Det en slik standard ikke tar høyde for, er selvsagt at enhver sunn avl skal bevege seg i et bredt felt av muligheter, ikke begrenses av en eneste ønsket kategori. Hvis man leser standarden til en sibirsk husky slik den opprinnelig var, er det ikke så ille. Men dessverre, andre krefter enn hundekjørere tok over makten. Tolkningen av standarden gikk ikke i trekkhundens favør. 

Show-hunder

Da avl på trekkhunder som ikke var kennelklubb-registrert kom for fullt på sytti- og åttitallet også i Norge, hadde den sibirske huskyen for lengst møtt sin skjebne. Forfengelige mennesker hadde tatt over avlen, og tvunget denne hundetypen inn i utstillingsringen, på lik linje med andre fine brukshunder. Utstilling var ikke lenger bare å sjekke om hunden hadde «standard»-utseende, men det ble også et show der det gjaldt å vinne – best in race og best in show. 

Den flotte trekkhunden forandret seg sakte, men sikkert i denne show-verdenen. Fordi en husky er søt, pen, vakker og snill, ble det dyrket fram en mer bamsete, kortbeint, overpelset og mindre trekkglad versjon, den såkalte «show»-huskyen. Fra å være en hundetype med stor variasjon i pelstype og farge, ble noen farger (svart/hvit, og rød/kobber/hvit) rendyrket. Og bamsehusky på utstilling ble født. 

Diskusjonene gikk hett: var det «lov» å være illojal mot den opprinnelige intensjonen med rasen og forvandle den til en parodi på seg selv?

«Ureint blod»

Hovedaktivitetene og inntektsbasisen for kennelklubber ble utstillinger, og noen så mulighetene for avl for salg til «vanlige folk». I USA har slik avl ført til at det til en hver tid finnes et stort antall huskyer som ingen vil ha, fordi de fremdeles har en vilter husky inne i bamsepelsen sin. I USA og dels Europa, delte rasen seg i to, en show-variant og en bruksvariant. Og færre og færre brukte bikkjene i trekk. 

Siberian husky har alltid vært en ganske problemfri type hva angår helse. Men når en stor andel av genpoolen forsvant inn i ikke-trekkhund-varianter av typen, ble de få idsjelene som fremdeles holdt på trekkhundversjonen sittende med skjegget i postkassa. Noen avlet fortsatt på trekkhunder, og mange av dagens ikke-registrerte huskyer som går på storspann som vinnere, har en andel sibirsk husky i seg. Noen forsøkte å skaffe nytt blod av typen siberian husky fra utlandet, for å få tilbake de gode trekkegenskapene som dels var avlet vekk. Andre beskyldte disse for å blande inn «ureint blod» og ville ikke anerkjenne at avkom av disse importhundene er «ekte» sibirske huskyer, selv om de ser akkurat likedan ut som de individene de har selv. 

 Tolkning av «standard»

Likevel er det en liten gruppe mennesker som fortsatt holder på den opprinnelige trekkhundtypen sibirian husky. Fordelen med den er en rolig hundetype med robust fysiologi, og relativt forutsigbare egenskaper.

Og det er ikke lett. Restriksjoner på avl finnes i kennelklubben, og dessuten har man fremdeles stor konkurranse om hegemoniet med de som hevder at sibirsk husky ikke behøver å være trekkhund. Og det henger over oss et krav om at bikkjene skal være stilt ut, og at de ikke skal være for store. 

Dette handler altså som tolkninger av en «standard». Utstillinger kan imidlertid ikke bedømme funksjonelle- trekk som evnen til å jobbe i spann, som så visst er en del av «standarden»- for typen. Men det er også et kommersielt element her: Når man vet at man kan selge valper av en kennelklubbregistrert husky for tretten tusen kroner, sier det seg selv at man må søke markedet utenfor en engere krets av hundekjøreridealister. 

Mer enn halvparten av de siberian huskyer som er foreldre til valper som avles på markedet i Norge i dag, er ikke testet ut som trekkhunder over hodet. Det blir det ikke bedre trekkhunder av. Kun noen få ildsjeler avler systematisk på de beste trekkindividene og får gode resultater. 

Hundene løper ikke like fort som topptrente alaska huskyer, men er det kaldt nok har de noen fortrinn. Men som man kan se av historien så er det å drive med trekkhunden sibirian husky et sjansespill, der man ikke er mainstream hverken i hundekjørermiljøet eller i det som er hovedaktiviteten i kennelklubben. 

Krever ikke særbehandling

Det vil vel fremdeles være noen som synes at det å holde på denne hundetypen er like viktig som å stå på pallen, og som er opptatt av å bruke den flotte typen for det den er verdt, en sunn og frisk aktivitetsbikkje uten mange lidelser. Noen av oss vil gjerne være med i det ekte hundekjørermiljøet, og krever ikke særbehandling. Andre ønsker egne arrangementer eller klasser spesielt for disse bikkjene. Når dere ser et siberian husky-spann der ute, så husk i alle fall på dens stolte historie, og bær over med nostalgien. 

Johanne Sundby

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close