I fri dressur: Hundekjørermamma med dårlig samvittighet

Gustav fotograferer: – Kan du ikke ta et bilde av mamma mens jeg vanner hundene, sånn at det ikke bare blir bilder av deg og hundene?

I fri dressur skrives av Christine Karijord.

Det er krevende å være mamma. Og det er krevende å være målrettet hundekjører kombinert med alenemammarollen. Hvor mye skal Gustav være med på? Hvor mye han være med på for at jeg skal nå målene jeg har satt meg? Hva i denne livsstilen er rikdom for sønnen min, og hva fratar ham muligheter og opplevelser andre barn har og får?

Jeg sliter med samvittigheten til tider. Når Gustav sitter sovende i bilen en onsdags kveld klokken halv åtte etter et par mil i trollvogna. Ja, vi så en elg og ugla fløy rett over spannet. Nærheten til hundene er fint, og frisk luft er sunt. Men hva får gutten min igjen av at jeg, relativt egenrådig, har satt meg som mål å kjøre Femundløpet og Finnmarksløpet? Tar jeg riktige valg?

Jeg veier opp, ned, fram og tilbake. Hytteturer, fjellturer, sovende i sleden, kalde dager, skravling i trollvogna – og tid. Vi bruker mye tid på hundene og livsstilen jeg har valgt. Jeg bruker av Gustavs tid. Og er det riktig? Er jeg egoistisk? Går han glipp av noe når sydenturene velges vekk? Når jeg ikke har tid til å være engasjert fotballmamma, eller hun som baker hjemmelaget kake til foreldremøter når guttene skal ta med noe å bite i? Jeg kjørte på Rema og kjøpte sjokolade. For jeg måtte i hundegården, reparere et hundehus og gjøre rent til dyrene. Og ja, jeg så hun som åpnet kakeboksen, tok opp nybakte kanelsnurrer som luktet supermamma, dedikert familiemamma og engasjert på fritiden-mamma. Det stakk litt.

Likevel, på tross av ofring, grandiosamiddager, helger hos besteforeldre, dårlig samvittighet og mange kompromiss, så er det noe som sier meg at min valgte livsstil – et valg for både Gustav og meg, er berikende, opplevelsesrik, sunt og fullpakket av verdier. Solide verdier og sterke minner. Og som mamma så er det mitt valg å velge for min sønn – akkurat nå. Senere kan han helt fritt velge selv.

Og jeg har innsett at hundekjørerlivet, med barn involvert, inneholder mange hensyn. Og jeg forsøker å ta hensyn, ofte. For jeg har bestemt meg for at løpstrening og andre aktiviteter og gjøremål rundt hundeholdet skal være lystbetont, delvis selvvalgt og gøy for Gustav. Men det er ikke enkelt!

Da han ble åtte arrangerte jeg «hundegårdsbursdag». Vi hadde langbord i et av drivhusene som står ved hundegården, der jeg har hundematen og utstyret hengende. Vi blåste opp ballonger, hadde kakebord på frysere og åpnet døra til hundegården. Men jeg måtte jo kompensere. Jeg måtte jo være «litt» engasjert fotballmamma og inviterte derfor Trond Olsen fra Bodø Glimt, sånn at det ikke «bare» ble hunder, men litt fotballspilling også. Sånn for balansens skyld.

Jeg har også prøvd dette med å la Gustav ha sin egen hund. Og det har blitt noen valper etter hvert, for det er umulig å kunne si og se hva en hund blir. Og egner ikke hunden seg til løp, så blir det vanskelig. Da er det vel bedre at den kommer i en kennel hvor den blir brukt og verdsatt? Vi ble tilslutt enige, Gustav og jeg om at Spike, gamlefar sjøl, skulle være hans. Og selv om han er på utlån i et turspann for tiden, så er det Gustavs hund. Og Spike skal få bo hos oss når han blir gammel – uansett. For det har jeg lovet på tro og ære, selv om han gneldrer under løpetida, stresser når vi skal noe og ikke er en man kan ha løs. For Spike er Gustav sin – på tro og ære.

Jeg gleder meg til den dagen Gustav er gammel nok til å se hvorfor vi trener hundene så masse. Jeg ser fram til å se gutten min i målområdet, at det er han som tar imot meg når jeg krysser målstreken i Femundløpet eller Finnmarksløpet. Men først gleder jeg meg til vinteren, når jeg og Gustav skal kjøre hver vår slede innover fjellisen. Han med to hunder, jeg med sju. Og jeg gleder meg til vi skal legge oss i hver vår ekstremsovepose i det nye lille tomannsteltet vårt. Jeg gleder meg til han skal lage bål til oss med magnesiumflinten sin som han er så stolt av. Jeg gleder meg til han en dag kommer og forteller at også han har lyst å kjøre løp.

For jeg vet at det er slik. At hundekjøringen setter seg i ryggmargen – for verdiene, opplevelsene og livsstilen han får – de fikk jeg selv. Og når han sist fredag kom hjem fra skolen og hadde to søte jenter med seg, da måtte jeg smile for meg selv.

– Mamma, de trodde ikke på meg da jeg sa jeg var en ekte hundekjører – så nå fikk de se det selv, at jeg er det.

Og ungene, de lekte i og rundt hundegården i flere timer. Til stor glede for en hundekjørermamma med dårlig samvittighet.

Tagger
Vis mer

Relaterte artikler

Close