Ny bok om hundekjøring

Johanne Sundby har skrevet boka «Hundekjøring – for oss som ennå ikke har vunnet Finnmarksløpet», som nylig er blitt utgitt. Her kan du lese et par utdrag fra boka.

Hvorfor hundekjøring? Dette er en bok om hundekjøring – som fritidssyssel, hobby og konkurranse. Den henvender seg til folk som allerede har hunder, og til folk som har kjørt mye. Boka snakker også til deg som vil vite mer om hundekjøring uten å ha så mye erfaring fra før.

For enkelte er hundekjøring en heltidsbeskjeftigelse. De spannene du ser vinne i Femundløpet, Finnmarksløpet og Iditarod, har lang trening bak seg. De er ofte kjørt av både eier og én eller flere handlere, og bikkjene er selektert ut fra generasjoner av prestasjoner. Det tar tid før man kan stille til start i et løp, og enda mer tid før man kan vinne. Veien fram til det, eller bare til å få hundene til å trekke deg på ski, er interessant og morsom.

Hunder skjønner ikke alltid intuitivt hva vi krever av dem. Noen få hunder som selges som en polar trekkhund, vil kanskje ikke trekke en skiløper. Vi ønsker et «godt trekkhode»; det vil si at hunden rent intuitivt har lyst til å yte i selen. De fleste som skaffer seg én eller flere polarhunder, vil gjerne forsøke ulike former for trekk, ikke bare ha en lydig innehund som går pent i bånd.

Ofte begynner man med én hund og snørekjøring på ski, eller man skaffer to eller tre og bruker dem foran sykkel eller til snørekjøring. For noen tar det av, man blir bitt av basillen, og vil mer. Før man tar det skrittet å skaffe seg mange hunder, må en tenke seg litt om. Kan man kanskje heller låne noen hunder? Husk at en hund eller fire må ha pass, lufting og mat hele året rundt, og at man blir bundet. Husk at naboer ikke liker hundehyl like godt som deg, og at plenen kanskje ikke lenger vil være noe å se på når noen hunder har laget «groper til Kina» i dem. Og at mange av de som begynner med trekkhunder, finner ut at de må flytte til mer grisgrendte strøk, må trene når andre vil se TV, jakter på snøføre fra tidlig i november, ber seg fritatt fra familieselskap fordi det er løp, og sjekker yr.no hver annen time for å finne ut hvor det er bra nok vær til å trene spannet. Hvis resten av familien er halvhjertet i forhold til ditt ønske om enda en hund, kan det være lurt å stikke fingeren i jorda og sjekke realitetene.

Men for dem som likevel vil, som synes hunder er kjempe-søte og artige, som har tid og penger nok til å trene, holde hunder og skaffe utstyr, og som bor slik til at det går an å ha mer enn bare en «Trofast», så er hundekjøring også en artig idrett og fritidssyssel. Man treffer spennende folk fra alle samfunnslag, alle aldre og begge kjønn. Man får sett store deler av den minst bebyggede delen av landet gjennom bilvindu og over sledebøylen, og man lærer masse om kommunikasjon, lydighet, værtegn, karabiner, tau, ernæring, pelslus, glidebelegg, hundekasser på bil, spleising av tau og andre ting det er kjekt å kunne noe om. Ingen ting slår en vindstille, solrik, kald maksimal dag på slede i mars, på vidda bak et seks-spann, med pils og reinskinn i baggen, og solid telt å sove i når dagen er på hell. Før man kommer dit, kan man godt gå gradene litt. Er man heldig, får man en mentor som gjerne låner bort både hunder, slede og kunnskap, tar deg med og viser deg. Jeg anbefaler deg allerede nå å lete etter en erfaren mentor i ditt nabolag!

Lære av andre

Men det går også an å lære litt av andres erfaringer i mer systematisk form. Lese bok, for eksempel. Mange har oppfordret meg til å samle kunnskap i bokform. Selv hadde jeg en utrolig bratt læringskurve da jeg dagen etter at jeg ble med på sledetur første gang, satte i vei med et seksspann i Nordmarka. Ikke hadde jeg snøanker, ikke skutermatte og ikke visste jeg om bikkjene kunne noen kommandoer. Jeg tror faktisk ikke de kunne det: da jeg kom til lysløypa forsøkte jeg med både «høyre», «venstre» og «snu», men ingenting hjalp. Jeg måtte binde sleden til et tre, ta ut alle hundene, snu sleden og få bikkjene på plass igjen!

Denne lille boka er en oppsummering av tjue års lærings-kurve, ispedd noen råd og vink fra andre, litt jobbing med å skrive i ulike hundekjørerblader, og til sist nokså mange løp. JEG ble jo bitt av basillen, og økte fra en liten, søt, sort og hvit huskyvalp til 12-14 stykker. Vi trener, kjører tur, sykler, kjører slede, kjører løp og koser oss med hundene. Først og fremst er dette en hobby som gir mange gleder, og der man får mye tilbake av de firbeinte glade skapningene som er så glade for å få være med deg på alt som er gøy. Jeg håper boka hjelper deg til å ha det enda mer artig med hundene dine. Dere som allerede har kjørt lange løp i flere år vil sikkert synes den er litt banal. Men vi har alle begynt et sted.

Generelt finnes det veldig mange ressurser om hunde-kjøring der ute. Mange har laget instruktive nettsider eller filmer om ting man kan gjøre selv. Og mange har skrevet mye om hvordan man får til dette med hundekjøring. Likevel er det ikke alt man behøver å gjøre fra scratch. Min erfaring er at det er lurt å ha en mentor; en du kan spørre, bli med på trening, kanskje kjøre for – før du setter alle krefter inn selv. Unge folk lærer ofte det grunnleggende på hundekjørerlinjer på folkehøyskole, eller til og med videregående skole. Mange tar seg hel- eller deltidsjobb som handler. Da lærer en mye, men det er også en realistisk innføring i hvor mye som kreves. Å skaffe seg mange hunder og utstyr er dyrt. For noen går det helt fint, for andre blir det raskt klart at det koster for mye, forsakelser, prioriteringer, og penger. Hundene er alltid der. Man må bygge opp et sikkerhetsnett rundt hundeholdet, slik at hundene får omsorg og trening selv om ting ellers skjærer seg. Man må bo et sted der en kan kjøre hund uten å reise altfor langt med bil, samtidig som det bør finnes jobbmuligheter. Noen steder slår folk med færre hunder seg sammen og lager spann som de kjører etter tur.

Men man må også orientere seg i lovverk og reglement. Det finnes forskrifter for ferdsel i utmark, og det er godt å kjenne disse dersom det kommer konflikter. Konflikter oppstår veldig ofte mellom sledekjøring og skigåing i preparerte løyper. Derfor har mange trekkhundklubber investert mye i å lage egne løypenett. Hør med lokale folk hvor det er okay å kjøre, så ikke du ødelegger tillitsforhold og avtaler som mange andre har jobbet for å få på plass. De mest konkurranseorienterte hundekjørerne har neppe tid (eller lyst) til å dele sine hemmeligheter, men det finnes mange der ute man kan spørre om alt mulig; for eksempel på ulike grupper på Facebook, eller «Hundekjørerpostlista» på epost. Gruppene på Facebook heter for eksempel Hundekjøring, Bladet Hundekjøring, Slede-Nordisk og Vi med trekkhunder.

Fakta
  • Boka kan bestilles på forlaget Blinke. www.blinkebok.no eller via bokhandel.
  • Koster 399 kroner – men medlemmer i hun dekjøringsklubber kan gå sammen og kjøpe fem eksemplarer med rabatt (349 kroner).
  • Dette er en bok om trekkhunder og hundekjøring. Den er tenkt som en samling informasjon til folk som vil få hundene sine til å trekke slede, ski og pulk, eller sykkel og vogn. Målgruppen er deg som tenker å dra på turer med hundene, eller som vil kjøre løp, eller som er fascinert av de store løpene som Finnmarksløpet og Iditarod.
  •  Boka inneholder kapitler om: Trekkhundtype, hundekjøringshistorikk, utstyr til sledekjøring, fôring og hundeoppstalling, turkjøring, løpskjøring, tips til turer og løp, hundehelse, sosialisering av hunder og mye mer. Boka er rikt illustrert med fotografier fra løp, turer og dagligliv med trekkhunder.
  • Johanne Sundby er lege, har kjørt hund i 20 år, og har deltatt i mange av løpene som arrangeres. Hun er opptatt av hundehelse og hundevelferd, men har ikke ambisjoner om å vinne de lange løpene. Hun har vært aktiv i hundekjøringsorganisasjoner, vært med og arrangert samlinger og løp, og har i mange år skrevet i bladet «Hundekjøring» og «Huskybladet». Hun eier 12 trekkhunder.
  • Marte Stensland Jørgensen er bokens fotograf, også hun har kjørt mange hundeløp i Norge og Sverige, og hun vant bronsemedalje i VM i lang distanseklassen for sibirsk husky i Finnmark i 2015.
  • Hundene i boka er stort sett fra Inni Granskauen kennel, som er forfatterens kennel.
Vis mer

Relaterte artikler

Sjekk også

Close
Close