Begynnelsen på en æra

Bobby Fischer, den største av alle amerikanske sjakkspillere, slo den daværende verdensmesteren Boris Spasskij i 1972. Fischer sa senere, og han snakket formodentlig om sitt sjakkspill, at «målet er å knuse motet til motstanderen. Jeg liker det når jeg bryter ned en manns ego.» 

Tekst: Bjørn Gabrielsen Foto: John Harald Knutsson

Mellom 1968 og 1978 kom George Attla på førsteplass (fem ganger) eller andreplass (seks ganger) i Fur Rendezvous. De eneste som slo ham var Roland Lombard (‘69, ’70, ’71, ‘74) og Carl Huntington (’73, ’77). Han var en steil skikkelse i en tid med voldsom konkurranse. Men uansett hvor ofte han vant, likte ikke George Attla å komme på andreplass. På sekstitallet var det Roland «Doc» Lombard som dominerte Fur Rendezvous, med en imponerende rekke seiere i ’63, ’64, ’65, ’67, ’69, ’71 og ’74.

Selv om han i fremskreden alder kom på en femteplass så sent som i 1980, kom han aldri igjen til å være en alvorlig utfordring i kampen om topplasseringen. Men på slutten av søttitallet stilte det seg anderledes med Carl Huntington. Etter sin seier i 1977 stilte han ikke året etter. Rendezvous 1978 var det første som jeg overvar, og var et merkverdig og spennende løp av flere grunner. Jeg husker jeg så den ærverdige Ray Jackson, en inuitt fra Noorvik med Ho Chi Minh-skjegg som kjørte åttespannet sitt fram til en åttendeplass første dag, og brøt dag tre. Treogtredve spann deltok, fire tidligere vinnere og dessuten det siste rene sibirsk huskyspannet til å oppnå topplassering.

Gjennom søttitallet havnet Earl Norris regelmessig blant de topp ti (fjerdeplass i ‘71, femte i ‘74, sjetteplass i ‘76, åttende i ‘75) med sine renrasede sibirske huskyspann. I 1978 glapptiendeplassen (som da var den laveste plasseringen med pengepremie) til førstegangskjøreren Charlie Champaine. Siden har ikke noe renraset spann oppnådd høyere plassering enn Earl Norris’ ellevteplass i 1978. Oppmuntret av sin plassering og klar for å forbedre og utvide kennelen sin, dro Charlie Champaine til George Attla sommeren etterpå for å parre noen av hundene sine. George svarte: «Første gang i Rendezvous – og du kommer på tiende plass? Jeg tror ikke det. Det er for nærme.» Løp vinnes på så mange vis.

Det var knyttet stor spenning til Rendevousløpet i 1979, siden dette var første gang Carl Huntington var tilbake etter sin seier i 1977. George Attla hadde deltatt i Outsideløpet og entenpå grunn av problemer med bilen eller med været, klarte han bare så vidt å ankomme Anchorage i tide for å starte. Han hadde ikke rukket fram til trekkingen av startnummerene onsdag kveld, men ankom natten før løpet startet.
Etter den første løpsdagen på fredag hadde Carl Huntington et forsprang på Attla med to minutter og førtifem sekunder på George Attla, som lå på fjerde. Journalister spurte George etter dagens løp om han følte at de lange dagene på landeveien hadde påvirket spannet hans, og om hva han forventet seg i neste dags etapper? George innrømmet at han var skuffet, og svarte at på neste etappe kom spannet hans til «enten gjøre det mye bedre eller mye verre».

På dag to var Carl førstemann ut. George krysset startstreken som fjerdemann seks minutter etter Carl. Dette var den første Rendezvous jeg noen gang overvar, og jeg hadde fremdelesikke begynt å logge sjekkpunkttider, så jeg kan ikke gi et minutt-for-minuttreferat. Men utkikkspunktet mitt lå en kilometer fra målstreken og på toppen av Cordova Hill, Anchorage’s svar på Boston Marathons «Heartbreak hill». Carl Huntington løp opp bakken bak spannet sitt. I det han kom på toppen av Cordova Hill og tilbake på meiene kom det sukk og heiaropfra tilskuerene. Carl snudde seg og så George Attla runde hjørnet der nede. Han sparket kraftig fra og lå bare to hundre meter bak, og hadde altså tatt igjen nesten seks minutters forsprang bare idag. Snart kom George til å ta ham igjen og kjøre forbi ham før etappen var over.

Jeg kan ikke si om dette gjaldt utover dette løpet, men jeg kan si at jeg så det øyeblikket da George Attla knuste motet til Carl Huntington i Fur Rendezvous 1979. Jeg vet ikke om hans ego var knust, men Carl Huntington stilte bare opp på Fur Rendezvous en gang etterpå, og slo aldri George Attla igjen. Sommeren etter at Carl Huntington vant i 1977 over George med knapt to minutter, gikk George systematisk til verks for å kjøpe opp elvehundene som Carl hadde leaset eller lånt slik at Carl ikke kom til å ha tilgang til dem neste gang. Så solgte han dem rundt omkring i USA og Canada, spredte dem så vidt at de var utenfor Carls rekkevidde. I 1977 hadde Carl Huntington slått George Attla med bare litt mer enn to minutter. I 1979 slo George Attla Carl Huntington med mer enn ti minutter. George Attla likte ikke å komme på andreplasss. Han vant også i 1981 og i ‘82, i sitt niende og tiende verdensmesterksap, og sikret seg sitt ettermæle ettertrykkelig.

 

Boris Spassky sa «sjakk er som livet»

Bobby Fischer sa «sjakk er livet».

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Sjekk også

Close
Close