En liten hundehistorie

Snøen har stort sett forsvunnet, bortsett fra enkelte steder høyt oppe i fjellet. Solen steiker, og de fleste sledehunder, og sledehundmennesker, tenker på andre ting enn hundekjøring. Alt er som det skal være på sommmerstid med andre ord. Ragnhild Bidenkap Tofte sendte oss en artig historie om en «sommertur» med hunden Eira og venninen Kine, hvor mye ikke gikk som forventet, men minnene ble like gode for det. 

Det er sommer, året er 2010, og det er endelig ferie! Jeg og min supre venninne Kine har planlagt en tredagerstur i Rondane. Vi tenker å bestige alle ti 2000-meterstoppene på turen, og vi har med tispen min Eira. Hun var da 1 år gammel, og er en mix av alaska husky, irsk setter og malamute. En energibombe av en hund som ligner mest på setteren, har matlysten til en malamute, og er kosesyk og livsglad som en AH. Burde være en drømmehund å ha med på tur! 

Teksten fortsetter under bilde
Eira1.JPG
Eira

Avreise 

Etter pakking og forberedelser (vi skal jo tross alt i høyfjellet og må være forberedt på alt), kom dagen for avreise. På bilturen opp til Spranget er vi litt bekymret for været, selv om værvarslet ikke var så ille. Kaldt og regn, selv om vi nærmer oss midten av juli. Men på tur skal vi! Vi kler godt på oss og begynner å gå. Humøret og motet er på topp, på tross av været. Vi hadde ikke gått så langt før været endrer seg drastisk. Skyene sprekker opp, og solen steker med ett intenst. Av med varme klær og på med solkrem og shorts, livet smiler til oss! 

    

Vi må snart ta en liten drikkepause, og mens vi gjør det, slipper jeg løs Eira et par minutter. Ingen sau eller reinsdyr i sikte. Da vi begynner å gå igjen roper jeg Eira inn, og skal til å ta på båndet, da jeg kjenner en mistenkelig lukt… Som hunder flest, kan Eira også finne på å rulle seg i illeluktende ting og det er altså det hun har gjort. Og lukten var ikke til å misforstå….menneskebæsj!! På både hunden og kløven… Vi fikk vasket av det verste (mens jeg brakk meg) ved en bekk like ved, men lukten hang igjen resten av turen, ugh.

 

Første toppen

 Første toppen som skulle nås var Veslesmeden, 2015 m.o.h. Vi hadde gått nesten to timer da vi følte for en matpause, og midt i maten slår moder jord til med en voldsom haglskur. På med regnklær igjen, mens vi blir pisket røde på skuldrene av de harde haglkornene. Snart er vi i gang igjen, og selv om skura går fort over blir det kaldere, selv om sola titter frem nå og da. 

  

  Da vi er godt i gang med stigningen til Veslesmeden, merkes det at vi har mye oppakning. Spesielt for meg som ikke er i nærheten av å være i like god form som Kine. Hun spiller fotball på høyt nivå, og trener styrke/kondisjon så og si hver dag. Hun sitter veldig sjelden rolig ellers heller. Og nå har hun altså begynt å samle 2000-meterstopper. Mens jeg er alenemor, og kan bare få trent de få gangene jeg har mulighet, så det gitt smått med meg oppover fjellsiden. 

  

  Det tok oss hele 7 (!) timer å komme til Veslesmeden fra Spranget, men det er alltid en helt herlig følelse å stå på toppen av et fjell du har slitt hele dagen med å komme oppå. Så får man æren av å nyte den fantastiske utsikten der oppe. Omringet av mektige, vakre fjell på alle kanter, og en frisk og deilig vind som stryker en over ansiktet. Merkelig at dette kan gi deg en så vanvittig god følelse innvendig! Akkurat da finnes det ikke noe bedre enn å være akkurat der, akkurat i det øyeblikket. 

  

Fantes ikke teltplass

  Vel, siden vi hadde brukt så lang tid på den første toppen, var det blitt langt på dag. Det kom til å bli umulig å klare dagens mål, som var å bestige både Veslesmeden, Storsmeden og Trolltinden. Det fantes ikke teltplass på Veslesmeden, så vi bestemte oss for å fortsette over den forholdsvis luftige Smedeggen over til Storsmeden, 2016 m.o.h. Det så ut som den beste muligheten til å overnatte å komme seg over Storsmeden og ned i dalen på andre siden. Det var kortere enn å snu fant vi ut.

 

Jeg valgte å slippe løs Eira nå, for at hun selv skulle finne en god vei over eggen. Satte også på henne sokker, for det kunne lett bli slitasje på potene på de rue og skarpe steinblokkene som preger Rondane. Her var det delvis veldig ulendt og bratt og jeg måtte ofte gå tilbake og gi Eira en hjelpende hånd. På et sted slet jeg skikkelig for å få henne til å fortsette. Det var hennes første topptur og hadde fortsatt dårlig selvtillit. Det ble så ille at jeg til slutt måtte ha henne i bånd, da hun stadig snudde og ville gå tilbake igjen. Dette tok også litt tid, og vi begynte alle å bli slitne! Lite visste vi hva vi hadde i vente…

Teksten fortsetter under bilde

Smedeggen1.jpg
Storsmeden

 Vi kom oss til slutt over eggen, og skulle nå begynne på den siste stigningen til Storsmeden. Så fikk vi oss en aldri så liten støkk. Her måtte det klatres, og vi hadde med oss en 25 kg tung hund! Jaja, det var bare en ting å gjøre. Finne den beste ruten, som var merket med små varder, og sette i gang.

  Kine klatret opp først, og tok imot sekker og hund. Steg for steg fikk vi det til på et vis, men det var knallhardt arbeid. Og Eira måtte stå musestille på hyller så smale som 10 cm og vente til jeg kunne løfte henne videre opp. Litt skjelvene og tunge i armene kom vi på et merkelig vis over den første kneika. Det umulige var ikke umulig, det tok bare litt lenger tid. Utfordringene stod imidlertid i kø. Vi måtte nå krabbe rundt et hjørne på en nokså smal fjellhylle med store ryggsekker, og nedenfor oss var det flere hundre meter rett ned i «avgrunnen». Eira skjønte heldigvis at hun måtte ta det med ro, og vi kom oss alle tre greit rundt. Etter fjellhyllen måtte vi opp en renne med veldig mye løs småstein. Eira hadde mest trøbbel der og skled nedover. Men jeg gikk bak henne, og fikk dyttet henne opp. Synes jenta mi begynner å bli tøffere jeg!

 

Helt umulig ut å komme seg videre med hund

  Veien videre var grei et lite stykke videre, men så så det plutselig igjen helt umulig ut å komme seg videre med hund. Alt vi så foran oss var store steile steinblokker som reiste seg rett til værs. Vi var sikre på at nå kom vi ikke lenger…hva i all verden skal vi gjøre? Etter litt rekognosering fant vi faktisk en vei rundt, og vi ble ganske så lettet over det. Men om vi kom til å nå toppen der visste vi ingenting om, men det var det eneste valget vi hadde. Veien rundt førte oss imidlertid til en voldsom steinur og trodde på nytt at vi ikke kunne komme lenger. 

 

  Det hadde nå gått bortimot 10 timer siden vi startet turen vår, og jeg kjente kreftene mine holdt på å ta slutt av all strevingen. Mens jeg tok en pause klarte heldigvis Kine å finne en smal renne som så ut til å kunne være mulig å komme seg opp i. Her ventet det enda mer lemping av sekker og hund, og jeg måtte virkelig ta ut mine siste krefter i armene nå. De var helt som gele. Når vi kom opp av renna, trodde vi nesten ikke det vi så. Vi var like ved toppen, og vi turte nå å tro at vi skulle klare det! Det var med stor glede vi kunne omfavne varden på toppen av Storsmeden, lettet over at vi endelig var der. Noen utsikt får vi dessverre ikke, for mens vi gikk den siste biten hadde tåka sneket seg innpå oss. Det ble også merkelig stille der oppe….

 

Begynte det å blåse

  Like nedenfor toppen fikk vi øye på en slags teltplass noen har laget før oss. Jeg var nå så sliten at det virkelig ikke var særlig fristende å gå videre. Klokka var også blitt ni på kvelden, så vi bestemte oss for å slå opp teltet her. Kine hadde også en drøm om å overnatte på over 2000 meters høyde, og på teltplassen viste GPS’n 2001 m.o.h., så det passet bra! Før vi begynte å slå opp teltet, ringte vi hjem til våre foreldre for å si fra at vi var der vi var, men mens vi gjorde det begynte det jammen å snø lett. Ja, nå er vi skikkelig til fjells sa vi og smilte til hverandre. Så begynte det så smått å blåse, så vi avsluttet telefonsamtalene og begynte med teltet. 

 

  Rask tok vinden seg opp, og det var med ett ganske kraftig. Våte, iskalde snøfiller gjorde jobben med teltet utrivelig, og fingrene ble fort stive av kulden. Eira prøvde å gjemme seg under kløven sin og syntes nok ikke dett var noe moro i det hele tatt. Ikke vi heller, og vi krøp alle tre lettet inn i teltet etter å ha forankret det så godt vi kunne. Det gjorde godt å få på tørt tøy, og lage seg noe mat og varmt drikke. Og deilige natronstomp, som Bestemor hadde stekt til oss. Eira fikk også et lass med tørket vom, og sovnet snart godt oppå sekken min. Utenfor ble været bare verre og verre, og det var ikke lett å få sove. Hele natten var vi bekymret for om teltet ville holde, vinden der ute rev og slet i det som best den kunne, og det var et vanvittig bråk. En snøstorm på 2000 meters høyde er heftig ja. Likevel, vi var ikke redde, men ved godt mot. Litt kalde da, særlig jeg som fryser lett og hadde tynn sovepose. Kine er varmere av seg, og fikk nok sovet mer enn meg den natta. 

 

16 timer værfaste

  Morgenen kom, og det var like ille der ute. Vi trodde at det kom til å gi seg fort, men den gang ei! Nok av mat og drikke hadde vi heldigvis, og nå kunne vi jo smelte snø om vi måtte også. Litt utpå formiddagen ringte vi ned til Rondvassbu, nærmeste turisthytte, og hørte hvilket vær de hadde der. De hadde ganske bra vær der nede, så vi kunne vel snart vente noe bedre her opp også. 

 

  Etter 16 timer værfaste, roet det seg endelig, og vi kunne begynne å pakke sammen. Bardunene var dekket av 2 cm med is som vi måtte hakke av! Jeg var bekymret for om det hadde fryst på steinene slik at det ble farlig å gå ned igjen, men det var heldigvis greit. Selv med 10 cm snø der på toppen. Kine var veldig ivrig på å fortsette turen mot Trolltinden, men det var ikke jeg. Jeg hadde fått nok for denne gang, og siden det ifølge kartet så ut som det kunne bli like vanskelig å få med hund videre, så var saken grei. Vi starter hjemturen. 

 

Teksten fortsetter under bilde

Slutt_p_uvret1.jpg
Slutt på uværet

 

På veien ned til Kaldbekkbotn var det nokså bratt og løst, så der gjaldt det å gå forsiktig. Eira valgte jeg å ha i bånd, så hun ikke skulle skade seg. Hun var flink til å vente når jeg kommanderte henne til det, og det var viktig for at vi skulle komme helskinnet ned. Bare en av oss kunne gå om gangen, siden det var så løst. Et sted møtte vi på en bekk, og fylte flaskene våre med det som er det beste vannet jeg noengang har smakt. Renere blir det ikke! Da vi var nesten nede måtte vi ned en smal renne og i enden måtte vi hoppe ned ca 2 meter. Kine og jeg var kommet ned der, og nå manglet vi bare Eira. Var spent på om jeg fikk henne ned der, men i samme øyeblikk som jeg tok tak i kløven hennes kastet hun seg fremover, som om hun aldri hadde gjort annet. Hun stolte tydeligvis på meg, og hadde blitt mye tøffere på turen. 

 

  Etter fire timer kom vi frem til bilen igjen, slitne og nokså skjelvene i beina. Føltes som om vi hadde vært borte i en uke, ikke et døgn. Vi reiste så til Heidal, hjembygda mi, der Mamma hadde bakt verdens beste sjokoladekake til oss. Den har aldri smakt bedre! En perfekt avslutning på en lærerik, utrolig spennende tur vi aldri glemmer. 

 

Hvert steg du tar i fjellet må være et trygt steg

 Vi har lært at vi må lese kart og turbeskrivelser litt bedre før en slik tur, da å ta med hund på klatretur er IKKE å anbefale. Vi har lært hvor viktig det er at hvert steg du tar i fjellet må være et trygt steg. Vi har lært at det kan være lurt å ikke gå alene i fjellet. Vi har lært at å gå toppturer med 15 kg’s sekker er veldig veldig tungt, og burde kanskje slått leir et sted i dalen og tatt med oss mindre utstyr til topps. Samtidig fikk vi virkelig bruk for det vi hadde med oss denne gangen, vi kan vel takke villmarksgudene for at alt gikk så bra? Kan også ta med at det lønner seg å være i veldig god form når man skal på langtur i fjellet, jeg endte med betennelse i begge knærne etter denne turen… 

 

  Denne turen har definitivt ikke skremt oss, men heller inspirert oss. Jeg har prioritert familieliv, men går likevel turer i skog og mark og aller helst til fjells så ofte jeg får mulighet. Og Eira, min første hund med huskyblod, bidro til at jeg falt pladask for hundekjøring. Det ble raskt flere hunder, og har begynt så smått å konkurrere (Hallingen 6-spann 2012, og 4-spann 2013). Og bare ungene blir bittelitt større, har jeg planene klare om mer satsing. Gleder meg! Kine har fortsatt å samle 2000-meterstopper, og nærmer seg nå 100 stk av dem. Ikke nok med det, men hun har nå også gått Norge på tvers, krysset Grønland OG Nordkalotten det siste året! Hun har også en blogg: www.maltur.blogg.no Kine, jeg er stolt av deg! Og selv om vi begge er nokså opptatt med vårt nå, så drar vi på minst en helgetur sammen hvert år, vi kommer til å fortsette å jage etter nye, artige minner sammen!  

Kine_og_Eira1.jpg
Kine og Eira

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Sjekk også

Close
Close