Hundekjøring Verden Rundt: Australia

I motsettning til det vi av og til tror, trenger man ikke å bo der det finnes kulde og snø for å drive med hundekjøring. Hundekjoring.no lanserer derfor en ny serie: Hundekjøring Verden Rundt, der vi prater med noen av dem som kjører hund andre steder enn i Norge og Alaska. Steder hvor det er minimalt med snø, og der giftige slanger i hundehusene er et av livets store problemer for en hundekjører… For eksempel.

 

Av: Barry Siragusa foto: Michael Herbst

Michael Herbst er en hundekjører fra Australia som konkurrerer i barmarksløp. Han avler og trener siberian huskyer, som er den hundetypen han elsker mest. Herbst var en av de første ildsjelene som var med og starte den første Australske trekkhundklubben. Herbst er også med å arrangere, og kjøre mange forskjellige løp i Australia. Sammen med familien sin, har han reist jorda rundt for å lære av andre hundekjørere, og han har brukt det han har lært for å forbedre hundekjøring i Australia. Vi fikk prate med ham midt på den kaldeste norske vinteren, som også er midt på den varmeste australske sommeren.

Hvor lenge har du drevet med hundekjøring?

Jeg har kjørte hund i ca. 24 år.

Fortell litt om kennelen din.

Jeg har bare en liten kennel, Kennel Arctistarr. Vi har per dags dato bare 11 hunder, inklusiv valper og pensjonister. Vi har ikke hatt mer enn 17 hunder siden jeg begynte for 24 år siden. Alle hundene er av rasen siberian husky, og alle vi har nå er fra egen avl og født her hos meg.

Si litt om deg selv.

Som barn var jeg alltid fascinert av alt som hadde med det arktiske og sledhunder å gjøre. Foreldrene mine kjøpt en samojed til meg da jeg var liten. Da jeg flyttet hjemmefra, fikk jeg den første huskyen min. Jeg, og et par andre, begynt å lage egne seler og liner. Vi startet med å binde fast hundene foran syklene for å få ut litt energi. Etter kort tid tenkte vi at det var morsomt nok til å kunne lage en ordentlig idrett ut av det. Med det som utgangspunkt lagde vi Australias første trekkhundklubb og begynt å skape regler for barmarksløp.

Hva er historien bak hundene dine?

Alle hundene i kennelen er barnebarn eller oldebarn etter et veldig vellykket kull, som var begynnelsen på vårt avlsprogram. Vi kjøpte ei tispe med linjer fra Polarspeed i Finland, og importerte sæd fra Unisak Kennel i Sverige. Sæden vi kjøpte var fra to hunder, Rookies Sadam og Unisaks Lord. Begge hundene var eid av Nils og Sickan Heljm. Grunnen til at vi valgt sæd fra de to hundene, var at begge hadde linjer tilbake til IglooPaks Snow Bandit. Denne første parringen ble veldig bra. Vi vant mange løp. Der i blant vant vi Australsk Mesterskap mange ganger, selv om vi konkurrerte mot alaska huskyer og pointerblandinger.

Nå er det andre i Australia som har brukt hundene våre som basis for avlsprogrammene sine.

Kjører de fleste i Australia med siberian, eller kjører de fleste med alaska huskyer?

Det aller fleste kjører med siberian huskyer og malamuter. For noen år siden ble noen alaska huskyer importert, og i det siste har det også blitt importert noen pointerblandinger og euro-hounds. Det er egentlig mange raser som er med på løp; samojed, schafer, tysk og engelsk pointer, og blandingshunder.

Er det mange som driver med hundekjøring i Australia?

Hver av de australske statene har rundt 50 hundekjørere.

Arrangeres det mange løp i Australia?

Vi er heldige, for det finnes mange løp over hele landet. Det finnes løp i fem av statene. Noen løp er bare for en av rasene, men på mange løp kan du kjøre med den rasen du vil.

Vi har en nasjonalklubb, Australian Sleddog Sports Association (ASSA), som lager reglene vi bruker under konkurranse. ASSA har noen løp som er godkjent som en del av det Australske Mesterskapet, der du kjører og får poeng etter hvert løp. På slutten av sesongen er det den som har flest poeng som kåres til Australsk Mester. Løpene har forskjellige klasser, fra 1-8 spann, samt en juniorklasse og en seniorhundklasse.

Australia er et stort land, så det blir en del bilkjøringfor å komme til de ulike løpene rundt omkring. Mange av oss kjører mer enn 6000 km på en sesong for å delta.

Hva må man tenke på som hundekjører i Australia, i forhold til vær, andre dyr, løyper, og helse, som vi i Norge eller Alaska ikke trenger å tenke på?

Det største problemet er temperaturen. Her er det varmt. Vi kjører ikke hvis det er varmere en +15 C, men varmen og fuktighet kan gjøre at selv dette er for varmt. Løpssesongen er veldig kort pga varmen. Vi kjører bare løp mellom mai og august. De fleste løpene er barmarksløp, og går enten på private løyper, eller i nasjonalparkene. Løpene som går i nasjonalparkene har mange regler som vi må følge for å beskytte naturen. Vi har to løp i Australia som går på snø, men det er bare noen få som er med på dem, da det er ekstremt dyrt å overnatte på skisentrene.

Vi har veldig få dyr som er problematiske på vinterstid, når løpssesongen er i gang. Vi møter ofte kenguruer og wallabier i løypa, og det kan være litt spennende når hundene vil løp etter dem. På sommeren er slanger i hundehusene vår største bekymring. Akkurat det med slanger i husene går av og til veldig dårlig for hundene, men det er en del av livet i Australia.

Hvordan er hundekjøringsmiljøet i Australia? Deler dere ideer eller gener med folk utenfor Australia?

Australia er veldig variert, med mange forskjellige typer mennesker, men vi er konkurransemennesker fra naturens side, og prøver hele tiden å utvikle sporten vår. Det er flere hundekjørere fra Australia som har reist til andre land for å lære. Jeg gjorde det selv i 2007. Sånne reiser er for å lære fra andre, importere hunder, sæd og utstyr, og for å hjelpe til med utviklingen av sporten og hundene i Australia.

Fortell oss litt om utviklingen av sporten.

Som jeg sa, begynte hundekjøringen for 24 år siden, da noen få interesserte folk begynt å kjøre huskyene sine med sykkel. Første løp gikk i Victoria. Deretter var det et i Sør-Australia. Nå er det 4-8 løp i hver av statene, og så har hver stat et løp som er med i ASSA-poengsystemet. Det pleier å være rundt 50 spann som kjører de vanlige løpene. Tidlig i 2000 var det mange som plutselig fikk interessen for løpskjøring og det kunne være 100 spann på hvert løp, men nå har det roet seg igjen. De løpene hvor man får ASS- poeng har flere deltagere, kanskje 110 spann som kjører.

Handler det hovedsakelig om konkurranse, eller er det fokus på det sosiale også?

Hundekjøring i Australia har alltid handlet like mye om det sosiale som konkurranseaspektet. Etter en løpstart som gikk tidlig på dagen tar vi ofte et par øl sammen og forteller historier foran bålet.

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Sjekk også

Close
Close