Arnt Ola Skjerve: Kaos og orden blant dansende stjerner

Filosofen Friedrich Nietzsche sa at «man må ha kaos i seg for å skape en dansende stjerne». Jeg tenker litt på det, mens jeg seler opp en frådende masse av hunder, som er i ferd med og nå et ekstatisk nivå – som ukontrollerte katapulter kaster de seg framover i linesettet.

Tekst og foto: Marit B. Kasin

Kanskje klarer jeg å lære dem å vente i tilnærmet ro på startkommando, hvis jeg går inn for det. Men jeg vet ikke om jeg vil, eller om jeg orker, eller om det er lurt i det hele tatt?

Arnt Ola Skjerve har kun topp-plasseringen å se tilbake på i 8-spann langdistanse de tre siste årene. Han mener at det enkleste i verden er å ha en gjeng med krakilske hunder ved oppstart. Alle klarer det, men ikke alle klarer det motsatte: 
– For meg er det helt uaktuelt å måtte gå med hørselsvern når jeg holder på med bikkjene. Ville jeg hatt noe som bråket, hadde jeg valgt snø-skuter i stedet, sier Skjerve. Han mener at galskapen er unødvendig, og ser ingen fortrinn ved utemmet energi, sjøl når distansen blir lang og etappene krevende: 
– Du er på løp 12-15 dager i året, men de 350 andre dagene skal du også leve og jobbe med hundene. Da ser jeg bare ulemper med å ha ukontrollerte og bråkete hunder. De bruker opp energi på noe helt bortkastet. De ødelegger utstyret og forholdet ditt til naboen. Mange blir nok lurt av bråkebikkjer. Jeg tror ikke de jobber noe bedre enn rolige og avbalanserte hunder gjør, sier Skjerve.

Han er så konsekvent imot bråkebøller, at han selekterer dem ut, hvis det ikke nytter å roe dem ned. 
– Jeg gir alle hundene en god sjanse til å lære og oppføre seg, men selvfølge-lig vil det alltid være noen hunder som lever for å bråke. Da får de drive på med den hobbyen et annet sted. Bråk og rykking i linesettet har vært et av de viktigste seleksjonskriteriene for meg, sier Arnt Ola. 
Han er ikke redd for at han legger en demper på motivasjon- og løpslyst hos hundene på denne måten. 
– Det eneste jeg er redd for er at jeg selger veldig gode hunder, som bare har en feil, nemlig at de bråker for mye.

Han advarer samtidig mot å innføre det han kaller «kadaverdisiplin».
– Hos oss er det aller meste tillatt for hundene, men det er tre ting de ikke får lov til; bråke, rykke og bite når de står i linesettet. Ellers kan de gjøre som de vil; rulle, leke med naboen, tygge på et bein, grave eller hva som helst annet. Jeg bruker sjelden nakkeliner, fordi hundene liker friheten de får med kun bruk av bakliner. Jeg tror at det lett blir mer bråk med nakkeliner. Da blir hundene låst, og har i hovedsak bare to alternativer; å stå helt apatiske og vente, eller å bråke og rykke i lina. Ved bare å bruke bakline, gir du hundene tilnærmet full frihet. Ofte er det kaos hos oss når vi skal av gårde, med bikkjer som har surret seg sammen og rotet seg inn i hverandre, men jeg foretrekker å knyte opp noen knuter, framfor å ha samtlige rykkende framover i lina.

Arnt Ola og samboer Julie har slått sammen sine kenneler. En forholdsvis ukontrollerbar gjeng med hunder, har blitt gjort om til en disiplinert og stødig gjeng fra i fjor til i år. Nå kan Arnt Ola kjøre 18-spann på minimalt med snø, og bikkjene står i ro, sjøl uten anker. 
– Jeg vil ha et spann som jeg kan kjøre nær sagt hvor som helst, når som helst. Det er også viktig for meg at jeg kan ha med meg veslejenta, uten å bekymre meg for hunder som er klin kokos. Før oppstart gir jeg hundene et verbalt tegn på at vi snart skal av gårde – jeg ber dem om å gjøre seg klar. Det som er viktig er at alle skal være klare, før vi starter. Hvis en hund ligger på bakken og ruller, er vi ikke klare. Hvis jeg står fem meter fra spannet, er vi heller ikke klare. Da forventer jeg at hundene venter. Ankeret er hovedsakelig til forankring ved oppstalling. Ved vanlig småstopp, bruker jeg ikke anker. Jeg skal kunne gå fram og fikse småting, uten å måtte bekymre meg for at hundene drar av gårde på egen hånd. Dette er viktig også av sikkerhetshensyn. Er du langt innpå fjellet og bikkjene ikke har lært å stå i ro, risikerer du å bli forlatt der, sier Skjerve.

0610_publ_skjerve2.jpg

Sikkerhet: Skjerve har ofte med seg lille Elna på trening. Han stiller derfor krav til at hundene skal være stille, samt stoppe og stå i ro kun ved bruk av stemmekommando.

Prøver en av hundene seg på å dra av gårde uten han, blir de korrigert. Dette gjelder fra første stund. 

– Jeg lærer bikkjene disse tingene fra de er født. De får ikke lov til å bråke, ikke når de er 3 uker og ikke når de er 3 år. Kjører jeg inn unghunder, gjelder akkurat de samme reglene som for voksne hunder, men som sagt; det aller meste annet er tillatt.

I praksis pleier Skjerve å slippe alle hundene løs og sele på dem, før de blir satt inn i spannet. Han råder dem som ønsker roligere hunder, til å sørge for et alternativ til bølleri. 
– Det viktigste er at hundene får et alternativ til bråk. I en læringssituasjon kan du for eksempel gi alle hundene et saftig kjøttbein når du setter dem i linesettet. Da får de noe annet å holde på med.

Arnt Ola ser ikke bort ifra at han må finne fram hørselsvern før han skal på løp. Ikke på grunn av egne hunder, men på grunn av andres: 
– Mange bryr seg ikke om bråk. Noen syns til og med det skal være sånn, at hundekjøring dreier seg om bråkete og supergira hunder og full fres. Det er greit, det, men jeg tror det hadde blitt langt mindre konflikter, hvis flere hadde lært hundene å være stille. Jeg misunner absolutt ikke dem som bor eller har hytte ved siden av en mye brukt treningstrasé.

At noen av verdens beste kjørere scorer på å dyrke galskapen i hundene sine, tror Arnt Ola ikke noe på: 
– Jeg har vært i Alaska og sett Lance Mackey trene spannet. Det var ikke en hund der som forsøkte å dra av gårde på egen hånd. Alle ventet til Lance var klar. Jeg er overbevist om at også Lance Mackey foretrekker hunder som ikke stresser og maser. 
Det som er avgjørende, mener Skjerve, er å være god på å motivere hundene: 
– Vi legger opp til et uforutsigbart treningsopplegg, og gjør sjeldent det samme to dager på rad. Jeg forsøker å gi bikkjene overraskelser ofte. Noen ganger har vi fem minutters pause før neste økt, andre ganger seks timer. Noen turer blir to mil, andre seks. Alt i alt tror jeg tiden du tilbringer totalt med hundene, er vel så viktig som antall kilometer. Desto mer tid du bruker på hundene, desto bedre blir resultatet, sier Skjerve.

Skjerve kjører åpen klasse denne sesongen. Målet hans har hele tiden vært å få et konkurransedyktig storspann. 
– Motivasjonen min har alltid vært åpenklasse, men spannet må bygges opp gradvis. De beste storspannkjørerne har kjørt mindre spann de også. Men jeg har ikke 20 hunder i trening, for å kjøre i 8-spannklassen. Nå satser vi på å kjøre best mulig på Femundløpet. Vi har en mellomsesong, med mye unge hunder, men vi kjører absolutt alt vi er god for. Jeg betaler ikke tusenvis av kroner for å kjøre i kø over Kvernvikshøgda bare for turens skyld!

0610_publ_skjerve.jpg

Ingen nakkeliner: Ingen av hundene går med nakkeline. På denne måten får de større frihet til å gjøre andre ting enn å bråke og ødelegge utstyret, mener Skjerve.

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close