Menneskets beste venn

«I løpet av en kort og til dels forvirrende telefonsamtale på mekaniker-latin, ble jeg transformert til tegneseriefiguren Pondus.»

Jens Petter Toldnæs har en fast spalte bakerst i Hundekjøring som heter «Red Lantern». Dette er den nyeste, publisert i Hundekjøring nr. 6 2012. Tegning av Erin Fredrikke Hembre
 

Overskriften er en klisjé. En dårlig en naturlig nok – ettersom klisjéer hovedsakelig leveres i den kvaliteten. Likevel tror jeg en stor del av befolkningen vil si seg enig i ordbruken. Innerst inne. Ikke dette bladets lesere selvsagt – de vil sikkert peke på hunden – det vil jeg også, noe annet skulle da virkelig tatt seg ut. Men for mange kommer nok bilen foran i køen. 

Selv har jeg aldri hatt noen voldsom fascinasjon for biler, men da jeg for noen år siden skjønte at hundeantallet her i huset – med litt godvilje – kunne brukes til å forsvare innkjøpet av en pickup, tentes en liten guttunge-gnist. «It’s hard to teach a dinosaur a new trick», synger Neil Young, men pickup var tøft. Pickup var ikke Passat stasjonsvogn med skiboks. Pickup var to tonn stål, to batterier og en råsterk dieselmotor som ikke så mye som kremtet selv om du startet på tredjegir med en henger full av rå fjellbjørk og bikkjer i kassa. Klart vi måtte ha pickup! Og den kølsvarte Navaraen, kjøpt pent brukt av en av nestorene i Hakadal Sledehundklubb, har tjent oss trofast i mange år. Den har fosset fram i snøstorm på Sognefjellet. Den har startet etter netter med førti minus ved Femunden. Den har trukket biler ut av snøfonner, gitt startstrøm til verdig trengende, og i det hele tatt vært en knakende kjekk kamerat. Men hvor «knakende» skal egentlig en bil være? 

Før ferien pleier jeg alltid å la det lokale bilverkstedet ta en liten titt på bilen slik at vi kan legge ut på veien med folk og bikkjer i en slags trygg forvissning om at alt er i orden. De pleier ikke å ringe meg. Det er et godt tegn. Men i år ringte de. Det var et dårlig tegn. I løpet av en kort og til dels forvirrende telefonsamtale på mekaniker-latin, ble jeg transformert til tegneseriefiguren Pondus. For det viste seg selvsagt at monsunsperren var rustet fast i currykanalen. I tillegg måtte frølichgipsen rundt kebabstaget skiftes og ventilbroen til kvekerdysen hadde tatt kvelden. Det venstre kamferleddet hadde i tillegg slitt ned halve pepsibjelken, og som om ikke dette var nok hadde peilesonden i kondensatorsøylen kilt seg fast i sentrifugaliseringsreima slik at denne «stod i spenn på en måte». 

– Må den skytes? spurte jeg, samtidig- som jeg forsterket tegneserie-følelsen ved å projisere en lommebok med hvite vinger, inneholdende- samtlige av feriepengene,- på netthinnen.- 

Nei, det trodde han ikke. Det han hadde nevnt var egentlig bare småtteri. Det var noe annet som var hovedproblemet. Og det nesten mest skremmende- var at dette var noe jeg forstod. Noe som også nevnte Neil Young synger om. Noe som aldri sover: Rust. Ikke litt misfarging ved dørhåndtaket. Mye rust. Så mye at fastmekanikeren min ikke helt visste om han kunne fikse det. 

Det er litt som når legen sender deg til spesialist, altså ikke et godt tegn.
– Du kjenner ikke en som er flink til å håndtere et sveiseapparat? spurte han.
– Jeg kjenner noen som skal på ferie, svarte jeg. Kan vi i det hele tatt kjøre noe sted med dette her uten å sette livet på spill? 

Han mumlet noe om «helst ikke til Nord-Norge», men mente at hvis vi bare fikk festet bikkjekassa på en forsvarlig måte (det var nemlig hovedsakelig lasteplanet som hadde rustet i filler rundt alle festene til kassa) skulle det nok gå bra. Og det gjorde det da også; to-tonns jekkestropper rundt bil og bikkjekasse holdt familien samlet i hele juli. I denne perioden merket jeg at min interesse for bil generelt, og pickup spesielt, var noe på retur. Men innerst inne var det ingen vei utenom. 

Vi har nå de bikkjene vi har, og skal vi frakte dem noe sted nytter det ikke med Honda Hamster, det må en bil av en viss størrelse til. Like klart var det at dette ikke lenger var den svarte Navaraen. Så nå står det en ny og fin blå liten lastebil ute på gårds-plassen. Tidligere eier er en pirkete listesnekker bosatt i Valdres – en region som ikke er kjent for å drive med utstrakt veisalting. Fint stereoanlegg er det også, og Neil Young synger «My old car keeps breaking down. My new car ain’t from Japan. There’s already too many Datsuns In this town». Det med «ain’t from Japan» stemmer for så vidt ikke, men Neil Young kan jo ikke vite alt han heller. 

Og hva med ham med sveiseapparatet? Joda, jeg fant ham også. Han kjøpte like godt Navaraen.

Jens Petter Toldnæs sto veldig nær da det smalt på bokstavkjeksfabrikken. Han har fire hunder, og synes det er ufattelig at noen har tid til å ha fem.

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Sjekk også

Close
Close