Musikk for hundene

Soldater, galeislaver, sjauere­ og bomullsplukkere.­ Alle har sunget seg gjennom­ slit, farer, lidelser­ og monotont­ arbeid­ opp gjennom­ historien.­ Jo verre de har hatt det, desto mer har de sunget. I dag er ikke sang til arbeidet like vanlig som tidligere, men hundekjørerne­ holder historien­ i hevd.

Av Jens Petter Toldnæs. Bildet: Sebastian Plur Nilsen. Synger: Korte sanger. Foto: Steinar Wall

Tenk at du, intetanende, skulle befinne deg inne i Gausdals småville fjell en sein, iskald, mørk og forblåst lørdagskveld i januar. Det i seg selv kunne kanskje tyde på at du ikke var helt i balanse, men hvis du i tillegg, gjennom snødrivene, plutselig skulle se et sterkt lys, samtidig som du hører en dyp røst synge dette:

Hvor skogstien bøyer mot Elvebakken ned,
der lå en liten stue i aftensolens fred.
De siste stråler spiller på dens tjærebrune vegg.
Inn av vinduet dufter det av bjerk og av hegg…

Da ville du vært glad for at du hadde lest dette bladet. Glad for vissheten om at det ikke hadde rablet for deg. Glad for vissheten om at det høyst sannsynlig bare var lillehamringen Kjell Roar Åsvestad som kjører de siste slitsomme milene i Gausdal Marathon. Da tyr han nemlig gjerne til den gamle skillingsvisa «Tullingen» for å holde moralen oppe hos bikkjene og seg selv.
– Jeg synger mye. Begynner ofte litt lett med for eksempel Levi Henriksen. Når det drar seg til litt, oppe i fjellene, går vi ofte over til Hellbillies. Og når jeg er skikkelig sliten blir det «Tullingen» som jeg lærte av moren min da jeg var liten, forteller han.
Og Åsvestad er ikke alene. En spørrerunde til et utvalg tur- og konkurransekjørere tyder på at langt de fleste faktisk synger. Noen har stor musikalsk spredning innen sitt repertoar, mens andre har én sang, punktum.

Grønlandshundkjører Katinka Mossin synger, til tross for at hun har krysset Grønland, «Goin’ up to Alaska». Snorre Næss i Hakadal Sledehundklubb, kan to vers av «Balladen om Morgan Kane». De bruker han kun på løp, og de er ikke forbeholdt hundenes mentale velvære.
– Jeg synger for ikke å sovne selv, forteller han.

(Saken fortsetter under bildet)

Katinka Mossin. Synger: «Goin’ up to Alaska» Foto: Privat. Kjell Roar Åsvestad. Synger: «Tullingen». Foto: Stig Kampesveen

sangen_Katinka_kjell.jpg

Fra Hakadal til Alaska

Mens noen kjørere har én enkelt sang, har andre en favoritt-genre.
– Jeg synger ofte, og det går mest i irske pub-viser; musha – ring – dumada – dumma dei… Bikkjene snur seg ofte litt først for å se hva dette er for noe spetakkel, men så blir de oppmuntret, løfter halen og drar bakken opp. Det funker å synge, forteller Anne-Berit Aarkvisla.

Også hun i Hakadal, men det er ingen betingelse å bo der – eller i Norge – vi kan like godt ta turen til Alaska. Yukon Quest-vinner Aliy Zirkle har sjelden musikk på øret, slik en del kjørere har, men synger i stedet selv:
– «We’re in a hurry to get things done, rushing, rushing – life’s no fun. All we have to do is live and die, but I’m in a hurry and don’t know why.» Alabama-låten er en av hennes favoritter og hun mener sangen hjelper både hundene og henne selv motivasjonsmessig.
– Jeg synes selv jeg har en flott stemme, men du burde vel egentlig spurt hundene, sier hun.

Fram og tilbake til Betlehem

Rett før Femundløpet får vi tak i Marit Beate Kasin, og hun bekrefter at musikk er en viktig del av så vel trening som lange løp. Hun fyller iPoden og synger i tillegg selv. Det gir et voldsomt repertoar og i tillegg mulighet til variasjoner- styrt av årstider og høytider.
– Før jul pøste jeg på med julesanger. Tror jeg var fram og tilbake til Betlehem hundre ganger på treningsturene. Alle sangene var innom begivenhetene som skjedde der for drøye to tusen år siden. Til slutt gikk det i Ave Maria på latin med Peter Jöback for full hals. Bikkjene sprang fortere og fortere, sikkert naturlig, for fint var det ikke. Nå lager jeg en spilleliste til Femundløpet i disse dager. Der er det alt fra Mari Boine til Bruno Mars. Så får vi se om det blir noe jamring over fjellet til Søvollen.

– Hvordan føler du at det påvirker hundene?
– Bikkjene responderer ikke så mye på sangen i seg selv, de kommer jo ikke unna heller stakkars, men de responderer på meg og mitt humør. Det er et speilbilde der, som jeg ble veldig klar over i fjor. Er jeg «oppe» selv, smitter det på spannet. 

Også Inger-Marie Haaland bruker sang for å holde motivasjonen oppe:
– Når jeg kjører løp synger jeg bare på låter som «lader meg opp», gjerne norske. F.eks «Fryd» av Anne Grethe Preus, CC Cowboys «Tigergutt» eller no’ rocka: Jace Everetts «Bad things». Særlig på slutten av lange løp, når nøden begynner melde seg. I dobbel forstand.

(Saken fortsetter under bildet)

Anne-Berit Aarkvisla. Synger: Irske pub-viser. Foto: Privat. Marit Beate Kasin. Synger: Julesanger. Foto: Kjell O. Brun 

sangen_anne_berit_marit.jpg

Smerte er musikkens kilde

Vi har altså slått fast at svært mange hundekjørere synger. Men hvorfor? Lønner det seg å synge? Kan «sangerne» tenkes å ha et konkurransefortrinn?
– Det var da en artig forespørsel. Jeg visste ikke at hundekjørere sang, men det lyder meget fornuftig, sier Lars Ole Bonde, professor ved Ålborg Universitet og ved Norges Musikkhøgskole. Bondes fagområder er musikkterapi, kommunikasjon, og andre felt innen musikk og helse.
– Allerede den tidlige psykoanalysen påpekte at mennesket blant annet synger, nynner eller plystrer i mørket for at holde angsten vekk, og for at skape en illusjon av selskap, forklarer han.  

Ifølge Bonde var innfallsvinkelen i den tidlige psykoanalytiske litteraturen om musikk at den kunne fremkalle både lyst og angst. Musikkens elementer, rytme, melodi, harmoni og form ble sett på som såkalte driftsøkonomiske utladninger av indre kroppslige spenninger i akustisk form. 
Hva det betyr? Jo, blant annet at smerte kan forstås som den opprinnelige kilden til musikk. Sett i lys av dette er det kanskje ikke så rart at Aasvestad drar i gang med «Tullingen» når det røyner på i Gausdal Maraton. Eller at Sebastian Plur Nilsen tyr til både Elvis og Eminem for å holde moralen oppe hos seg selv og hundene:
– Det hender jeg synger en del. Jeg blir i godt humør selv, men det virker som om hundene mister mye motiva-sjon og fart, så jeg prøver å ikke synge så lange sanger.

Trine danser på sleden

Trolig har vi sunget i skogene i hundretusenvis av år, ifølge Bonde.
– I Steve Mithens herlige bok om «The Singing Neanderthals» er det skrevet en hel del om ordløs sang som en tidlig og viktig kommunikasjonsform med mange forskjellige formål i menneskets utviklingshistorie. I tillegg er det også hele «worksong»-tradisjonen, hvor slaver og mere moderne arbeidere har brukt sang og rytme til å koordinere bevegelser og etablere fellesskap, sier Bonde.

Alle syngende hundekjørere kan altså vite at de holder liv i en tradisjon helt tilbake til neandertalernes dager, og fram til i dag. Og når Bonde til slutt er inne på det med å koordinere bevegelser kommer vi ikke utenom Trine Kristiansen Lyrek. Hun synger Vamp og Hellbillies, kun på løp, og danser i tillegg litt på sleden.
– Fantastisk måte og holde seg våken og varm på, sier hun. Fortsett å synge folkens; det lønner seg!

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Sjekk også

Close
Close