Sosialisering av valper

Preging og sosialisering er ikke det samme, og det er viktig å benytte den riktige alderen for de ulike oppgavene. Er du presset på tid og er for sent ute, kan en hund bære med seg et problem resten av livet. Men ved å velge riktig tid, sted og påvirkning kan du slippe billig unna med relativt liten innsats.

Av Av Jan Vidar Dahle. Fra Hundekjøring nr 2 2007.

«Enmannshund», «liker best kvinner», «litt reservert mot fremmede», «engstelig nær barn» og «bryr seg bare om eieren», er alle betegnelser som går igjen når vi snakker om undersosialiserte hunder. Dermed er det ikke sagt at hundekjørere med mange valper nødvendigvis er tjent med å bruke mer tid enn nødvendig på preging og sosialisering. Det kan være vel så viktig å bruke tida på skogsturer enn på tilvenning til steder og situasjoner med liten betydning for et hundespann.

I denne artikkelen går jeg derfor ikke gjennom alt du bør gjøre, som du likevel ikke har tid eller lyst til.  La oss heller se på hvordan du kan slippe billigst mulig unna med minst mulig innsats, rett og slett ved å velge riktig tid, sted og påvirkning. Målet er en hund som trives og fungerer akkurat i det livet og de situasjonene den skal virke i.

De første tre ukene

De første tre ukene av valpenes liv skal tispa og valpene ha tilsyn, men ikke forstyrres. Denne perioden er et slags forlenget fosterstadium. Valpene ville ligget nede i et mørkt hi disse ukene. Ingen ville løftet dem eller holdt dem. Ingen voksne hunder ville fått snuse på dem. De trenger fred. Behovet er å sove, spise og holde seg varm sammen med søsknene. Hjernen er ikke satt i gang. Selv ikke fordøyelsessystemet fungerer hos små valper, og de er avhengig av moras slikking for å få tømt seg.

Temperaturen skal ikke være så høy at valpene ligger enkeltvis, men heller ikke for lav. Valpenes sanser og nervesystem fungerer nesten ikke, selv om de til en viss grad oppfatter både varme, kulde og lukter. Den viktigste treninga består i å finne føde ved å pendle framover, og det er et stort poeng at valpen i minst mulig grad hjelpes med dette ved å løftes framover slik at verdifull utvikling går tapt.

Enkelte hundebøker framhever at valper i liten grad bør berøres eller løftes av oss mennesker de tre første ukene. Årsaken skal være at enhver form for stress og pulsøkning øker utskillelsen av adrenalin fra binyrene. De uferdige binyrene endres permanent dersom valpen stresses i denne fasen, og tar varige skader.

Resultatet kan bli at valpen senere i livet får forhøyet adrenalinproduksjon, konsentrasjonsvansker og problemer med å avreagere. Dette kan være noe å tenke på. Du kan selvfølgelig sjekke hver valp daglig, varsomt og mykt, men dette er definitivt ikke tiden for å overlate valpene til barn.

De første 18 til 21 dagene er heller ikke en tid hvor de bør bæres rundt og løftes opp av nysgjerrig besøkende. De fleste tisper skjønner dette godt, og forsøker etter evne å be deg og andre mennesker holde dere unna. Stol på tispa. Hun vet instinktivt hva valpene trenger. Du får ikke noe respons fra valpen på behandling av den nå. La den ligge. Din tid kommer.

Artikkelen forsetter under bildet.

Avalp_marteSJIMG_8203.jpg

De første tre ukene av valpenes liv skal tispa og valpene ha tilsyn, men ikke forstyrres.
Foto: Marte Stensland Jørgensen

Det store mirakelet ved tre uker

Når valpene er fra 18 til 21 dager gamle skjer en forandring som er så omfattende at forskere sammenlikner den med metamorfosen fra rumpetroll til frosk. I løpet av ei kort uke (fra de er 14 dager) går valpen over fra å være et hjelpeløst lite pipedyr til å bli hund.

Nå ville valpene kravlet ut til hikanten og møtt lyset og andre hunder mora er knyttet til. Fra nå av og de neste fire ukene bestemmes det om valpen skal oppfatte mennesker som trygge. For resten av livet. Dette er tida forskerne kaller for den kritiske perioden.

Med «kritisk periode» menes en unik tid i livet hvor en liten mengde erfaring gir stor effekt på senere atferd. Bare en liten mengde med kontakt kort etter tre ukers alder skaper et sterkt sosialt forhold som kan kopieres bare med timer eller uker av tålmodig innsats i en senere periode i livet, hvis den i det hele tatt kan kopieres.

På den delikate etappen fra tre til sju uker preges valpene på arten de tilhører og på andre arter de skal leve sammen med. Derfor kan valpene knapt håndteres for mye i denne fasen. Har du begrenset med tid kan det likevel være greit å vite at i de to ukene fra fem til sju uker er det mulig å gjøre alt som skal til for å få valpen sosial. Det er i disse to ukene pregingen gir dypest effekt. Fra det 20. til 35. døgnet gjør litt samvær hele jobben, siden valpene likevel neppe blir varig skye såpass unge.

Imidlertid er det helt normalt at de første tegnene til skyhet kommer når valpene er akkurat fem uker, og da har du to uker på deg til å fikse dette. I de to neste ukene kreves det derimot forpliktelse, for det er nå eller aldri. Forlat aldri valpegården fra valpene er 35 til 50 døgn gamle før du har fått hver av dem til frivillig å ta kontakt med deg. I disse to ukene kan du ikke tillate deg unntak fra denne regelen. Naboer bør kalles inn, ungene på 4-H-gården inviteres, speiderklubben og gud vet. Det gjelder å spre ryktet om valpene i nabolaget. Server brus og is hvis det kan hjelpe.

Nå kan du også se hvilke barn som har det lille ekstra som gjør at du kanskje vil prøve å få dem til å låne en valp fra morgen til kveld senere på sommeren, når valpen er sju uker og rede for miljøtrening. Ti-tolv år gamle jenter pleier å ta denne oppgaven usedvanlig alvorlig, og løser den mer iherdig enn du selv noen gang orker. Pass bare på at de får med seg nye valper hver gang, og at jentegjengen bytter på hvilken valp de skal passe (mange av dem vil helst ha sin faste, men det får ikke hjelpe).

Når jeg har fått dypt sovende, overfôrede valper tilbake sene sommerkvelder med merker i pelsen etter hårstrikker og litt for stramme dukkeklær, da vet jeg at jentene har gjort en seriøs innsats.

Artikkelen forsetter under bildet.

AValpTanana_5_uker_gammel.jpg

Tenana fem uker gammel. Foto: Jan Vidar Dahle

De ekstra skye

Noen valper er faktisk så lette å prege at de blir tillitsfulle til alle mennesker bare de håndteres individuelt av eieren et par ganger dagen fra de er fem til sju uker gamle. I den andre ytterenden av skalaen ser vi at noen valper må preges på flere typer mennesker, menn både med og uten skjegg, kvinner og barn i flere størrelser, og hver bidige dag fra tre til sju uker.

Det er store forskjeller mellom ulike raser og slektslinjer. Din oppgave er å kjenne til hva akkurat dine valper trenger. Det er de spesielt sensitive individene du må passe på, og når de er blitt fem uker skal du sette inn tiltak mot den eller de som er mer sensitive. Og får du ikke gjort jobben i disse ukene er skadene noe du knapt får reparert. Vinduet av muligheter lukkes i den sjuende uka og beslås med skodder.

Hva gjør du med valpen som viser tegn til skyhet fem uker gammel? Her er en vinner hvor en halvtimes arbeid kan gi deg store resultater for de neste tolv år: Ta valpen med deg vekk fra kullet og sett den for eksempel på gulvet i et lite rom. Sett deg litt unna. Ikke gå bort til valpen, la i stedet den få ta initiativet. Den sky valpen tasler etter hvert mot deg og søker kontakt, selv om den trenger tid. Vær tålmodig. Bare sitt og vent. Når valpen endelig kommer bort av seg selv er problemet overvunnet. Løsningen for de ekstra tilbakeholdne valpene er å gjøre denne øvelsen individuelt, borte fra resten av kullet og basert på at det er valpen som tar kontakt, ikke du.

Ellers kan du også oppfordre ekstra snille barn til å ta med seg bare denne valpen ut av valpegården. Et annet triks er at mennesker som kommer på besøk får i oppgave å gi akkurat denne valpen en liten pølsebit. Ikke alle er klar over at det å håndfôre et villdyr temmer det raskere enn berøring. Å få valpen til å spise kun én liten pølsebit fra hånda til en fremmed gir ofte større effekt på pregingen enn én times kos!

Preging vs. sosialisering

Preging og sosialisering er ikke det samme. Perioden fra tre til sju uker er på ingen måte tida for å tilpasse valpen til nye steder, utfordringer og miljøer. Hjernen er ennå ikke klar for å bli sosialisert på miljø og omgivelser. Valpen i denne fasen er åpen for preging, men nærmest lukket for sosialisering.

Vinduet for sosialisering til omgivelsene åpnes når valpene blir cirka sju uker gamle, på samme tid som vinduet for preging stenges. I de omfattende forskningsprosjektene som er gjennomført med større grupper av valper har det vist seg at sosialisering på ulike miljøer i fasen fra tre til sju uker lett utløser stress, redsel, angst og flukt. Valper beveger seg ikke med vilje mange meter bort fra hiet i denne fasen, og det er det heller ikke meningen at de skal.

Er skyhet hos voksne hunder arvelig eller bare et resultat av dårlig preging og sosialisering? I virkeligheten er det sjelden noe skarpt skille mellom hva som skyldes miljø og hva som skyldes arv. Selv de mest arvelige egenskapene, så som det at valpen vokser, er også avhengig av miljøet, at valpen får mat, for eksempel.

Arv og miljø henger sammen. Likevel er noen slektslinjer og enkelte individer vanskeligere enn andre når det gjelder både preging og sosialisering. Resultatet kan i de fleste tilfeller bli like bra uansett hund, men innsatsen som skal til kan være veldig ulik.

I en stor kennel er individualisering et problem. Tida og ressursene strekker rett og slett ikke til. Derfor mener jeg valg av avlsdyr som er særlig lette å få sosiale er viktigere for noen enn for andre. Hundeeiere kommer ikke utenom å måtte kjenne sine egne hunder.

Artikkelen forsetter under bildet.

AValpRavna_lrer_valpene_a_lpe.jpg

Ravna lærer valpene a? løpe. Foto: Jan Vidar Dahle

Velg riktig avlshund

Hvis tispa eller noen av søsknene hennes i enkelte situasjoner viser tendenser til å trekke seg eller reservere seg mot mennesker så skal alarmen ringe. Disse valpene må du kanskje gjøre mer individuelt arbeid med for å få et godt resultat. Noen valper er helt avhengig av å bli tett preget på flere typer mennesker fra tre til sju uker gamle for å bli sosiale som voksne, mens andre generaliserer fra ett eller to mennesker til alle mennesker i verden.

Dersom vi må omplassere en hund er det viktig for den nye eieren at hunden er tillitsfull og sosialt tilpasningsdyktig i møte med nye vaner og livsbetingelser. Det er veldig typisk at omplasserte alaskan huskies plutselig viser helt nye egenskaper. Kanskje slåss de, kanskje vil de ikke trekke, eller de bjeffer så mye at de blir uutholdelige å ha i nabolaget. Den gamle eieren skjønner ingenting, den nye eieren føler seg lurt. Sannheten er at hunden ble undersosialisert fra sju uker til fire måneder. I sosialiseringsfasen kunne problemet vært løst med minimal innsats. Nå er det bare tid og iherdighet som kan modifisere atferden.

Store grupper

Hva er det hundekjørere med store spann er ute etter av sosiale egenskaper? Vi ønsker først og fremst hunder som er preget intenst på sin egen art, på andre hunder og på kennel- og treningsrutiner. Det er denne pregingen og senere sosialiseringen i en større gruppe hunder som gjør at trekkhunder fungerer så godt i større hundegårder og på samlinger og løp, og som gjør at de ofte kan omplasseres relativt greit fra en kennel til en annen, byttes fra ett spann til et annet og løpe ved siden av hunder som bor i det andre hjørnet av hundegården og som de ellers ikke har noe nærkontakt med.

Når trekkhundene løper i spann forholder de seg til de andre hundene i spannet og må for all del ikke være redde eller la seg stresse unødvendig av de andres nærvær. I tillegg ønsker vi oss hunder som liker å bli håndtert av ulike mennesker, både av eieren selv og av medhjelpere og folk vi har med på tur. Det er også greit at hunden ikke biter veterinærer og frivillige medhjelpere i løp.

Når spannet passerer grupper med mennesker ønsker vi at hundene skal ignorere dem, uten å bli engstelige og vegre seg. På sjekkpunkter og turer med flere spann ønsker vi hunder som tydelig viser tegn til å ha sett andre hunder før. Legg merke til at noen av disse egenskapene har med preging å gjøre, andre med sosialisering og noen med opplæring.

Artikkelen forsetter under bildet.

AvalpFotokonk_MarteStenslandJorgensen-101.jpg

Sosialisering er å bli vant til miljøer gjennom å bli eksponert for dem.
Foto: Marte Stensland Jørgensen

Fra sju uker til fire-fem måneder

Og nå, hva er egentlig sosialisering? Sosialisering er å bli vant til miljøer gjennom å bli eksponert for dem. Rett og slett oppholde seg i en situasjon til den ikke lenger gjør noe inntrykk. Habituering, på fagspråket.

Dersom en hund senere i livet møter noe den ikke er sosialisert til forteller instinktene at det må utvises ekstrem forsiktighet. Avstanden til det ukjente må økes. Alle dyr kan dette med å holde distanse. Det ligger i dem. Ved ettertanke ligger dette i oss mennesker også. Du tåler sannsynligvis helt utmerket å stå tett innved en ukjent person i en kø på flyplassen, men ville finne det ubehagelig om vedkommende gikk trykt inn mot deg midt inne i en skog på søndagsturen i marka, hvor du og den fremmede var de eneste to til stede.

Nærhet og berøring er et ømtålig emne for alle dyr. Det motsatte av reservasjon er nysgjerrighet, og nysgjerrigheten kjenner sine grenser. Dør du av nysgjerrighet får du ikke brakt egenskapen videre. Ingen dyr viser grenseløs nysgjerrighet. Og møter du et rovdyr i skogen som ikke flykter eller viser sterk frykt om du trenger det opp i et hjørne, skjønner du at rovdyret er sykt. Dette gjelder dyr. Hunder er dyr.

Hundene våre er i sterk grad disponert for skyhet, frykt og angstbiting. Alle hunder som ikke har møtt mennesker i pregingsfasen er faktisk skye angstbitere. Den eneste medisinen som gir varig virkning mot disse karaktertrekkene er god preging og sosialisering. Når vinduet for preging stenges ved sju uker, og for sosialisering ved fire-fem måneder, vil friske hunder forsøke å øke avstanden til alt de ikke er sosialisert til. For å øke avstanden har de to teknikker til disposisjon, flukt og aggresjon.

Sosialiseringen skjer for øvrig i den samme fasen hvor valper utvikler evnen til å løpe og kontrollere kroppen sin. Flere og flere hundekjørere har oppdaget at ganske lange daglige turer med valpene i skog og fjell fra sju uker til fire måneder gir trekkhunder med bedre kroppskontroll, smidigere steg og langt bedre trenbarhet, kondisjon og styrke enn valper som tilbringer sosialiseringsfasen inne i en flat hundegård.

Nyere undersøkelser på mennesker tyder på at barn i vekst trenger minimum 90 minutter dagen med ganske intens fysisk aktivitet. Alaskan husky-valper mellom sju uker og fire måneder trenger nok en del mer enn dette, mest i form av lek, og det rekker vi kanskje ikke, men alt monner. En størst mulig valpegård hjelper på. Som du ser fins det mer enn en grunn til å ha så få valper av gangen at du kan dedikere deg for oppgaven; du får altså ikke bare bedre trekkhunder av å ha færre hunder, men også mentalt og fysisk tøffere hunder.

Fem måneder

Det tar tid å sosialisere valper, men mye mer tid å ikke gjøre det. Noen av atferdsproblemene hos trekkhunder skyldes dårlig preging, men kanskje langt de fleste skyldes for dårlig sosialisering.

Vinduet for sosialisering står på vidt gap mellom sju uker og fire-fem måneder, og det er i grunn lite du kan gjøre med en hunds grunnleggende forutsetninger fysisk og mentalt etter dette. Når hunden er blitt fem måneder er den blitt seg selv. Den grunnleggende personligheten og fysikken er på plass, talentet satt. Løpesettet kan du for eksempel påvirke i stor grad fram til fire-fem måneder. Alt du gjør senere tar utgangspunkt i den hunden som ble skapt de første månedene.

På mange måter kan vi slå fast at arbeidet med hunden etter fire-fem måneders alder er å male overflaten og pynte på fasaden. Huset er allerede bygd og ble som det ble. Hvor stor andel av valpene som blir gode trekkhunder avgjøres mer enn noe annet av arbeidet du gjør i sosialiseringsfasen.

Oppbevares et velavlet kull inne i en liten inngjerdet hundegård fra sju uker til fire og en halv måned ender kanskje en eller to opp som gode trekkhunder. Dersom det samme kullet lever løse i skogen sammen med eieren disse ukene blir sannsynligvis alle gode. De veltrente blir fullstendig overlegne. Det tar tid å sosialisere valper, men hva koster det ikke av tid, krefter og penger å ale opp hunder som ikke blir gode.

Ut i verden

Vi har altså klart for oss at valpene skal få være mest mulig i fred de tre første ukene, sammen med mora og søsknene på en ren, trygg og beskyttet plass. Fra tre til sju uker bør valpen veksle mellom å koses tett med av helst mer enn to ulike mennesker, få møte en eller flere trygge, voksne hunder utenom mora og å være sammen med søsknene. Å ha mora sammen med seg alle disse sju ukene er så grunnleggende viktig at vi antagelig ikke trenger å bruke plass på det i denne artikkelen.

Ved sju uker begynner en ny fase. Nå gjelder det å komme seg ut og oppleve de fleste sider ved verden valpen skal møte senere i livet. Vi går akkurat så fort fram at valpen utfordres uten å skremmes. Nå kan mora holdes borte fra valpene om du ønsker det, selv om det nok er best å ha en trygg og solid voksen hund i lag med valpene så lenge de er løse sammen i en valpegård. Det viktigste nå er likevel å komme seg ut i verden og bli fysisk og mentalt forberedt på livet som trekkhund.

Sju uker gamle begynner sosialiseringa. Vinduet her stenges vanligvis når valpen blir fire og en halv måned, men varierer med raser og individer, helt fra bare tre til opp i fem måneder. I første del av perioden gir eksponering dypere resultater, og etter fire og en halv måned skal det mye arbeid til for å endre noe, selv i de tilfeller det ennå er mulig.

Valper som ikke får oppleve verken aktivitet med mennesker eller tilvenning til miljøet den skal ferdes i som voksen, kan ved hjelp av iherdighet fra eierens side senere likevel fungere som trekkhund, men særlig hyggelig får den det neppe og potensialet blir på langt nær utnyttet.

Det er et trist liv å være engstelig og klossete. Når en del trekkhunder likevel ser ut til å greie seg som sledehunder, selv med mangelfull miljøtrening, skyldes nok dette at de blir svært tett preget på de andre hundene rundt seg og derfor bruker de andre hundene som krykke å støtte seg til senere i livet.

Trekkhunder på sledehund-kenneler sosialiseres inn i to atskilte verdener, en bestående av de andre hundene og kennelrutinene, på den annen side samværet og kontakten med hundekjøreren.

Jeg tror at for sledehunden er de andre hundene viktigere enn oss mennesker, og vår rolle er begrenset til å være den som er bak der et sted og hvis beste egenskap er mat. På den annen side, hvordan kan vi vite hva en sledehund tenker?

Tenk praktisk

Når bør valpen utsetter for folkemengder? Riktig, mellom sju uker og fire og en halv måned. Poenget er at valpen i denne fasen ikke blir så redd. Framkaller eksponeringen redsel som ikke overvinnes blir jo resultatet bare verre. Så vi må gå passelig raskt fram, ikke for varsomt og ikke for fort.

En valp som er godt preget er lettere å sosialisere, fordi mennesker beroliger den. Så da gjelder det bare å lage ei liste over hva som er viktig for deg og dine hunder.

En trekkhundvalp bør kanskje sosialiseres til mennesker med gule refleksvester, til veterinærer som vekker dem og prater som en småhysterisk foss, til fremmede hender som strekker og tøyer på den, til kloklippere og potefetisjister, hundekasser, bilkjøring, barn, syklister, skiløpere, brusende bekker, glatt is… Stikkeordet er å møte det de skal tilvennes og få fleste mulig merkelige menneskeskapninger til å gi dem godbiter og kos.

Ofte er det forsterkende (belønnende) nok for valpen bare å tørre å få snuse på vedkommende. Da er alt ok. Når valpen virkelig har reservasjoner kan jeg likevel love deg at pølsebiter er et vakkert og lettforståelig språk. Det er noe eget ved pølsebiter. Enhver hund nikker gjenkjennende til konseptet trøstespising. Ikke kan du være sint og spise samtidig, ikke redd heller. Adrenalinnivået synker og du tenker bare gumle, gumle, gumle.

Kan du oversosialisere en valp? Den kan ikke bli for trygg, likevel liker jeg å lære valpen å se slike ting som biler, bebyggelse, folkemengder, turgåere, labradorer og sauer litt på avstand, ikke som noe vi tilhører, men heller ikke som noe vi lar oss kave opp av. Vi ser at det er noe der, men fortsetter med vårt, liksom. Ofte består god sosialisering for en trekkhund av å gjøre en øvelse den har lært nær det den skal vennes til.

Å sitte på kommando i det en syklist farer forbi, for eksempel. Eller bare å sitte og bli klødd på brystet mens vi ser på hestene. Vi øver oss i å være arrogante og ignorere ting. Hvis trekkhunden skal bort til mennesker langs løypa skyldes dette dårlig eller for sen opplæring til det å løpe i spann, kanskje for svak preging på andre hunder eller manglende medfødt fokus, ikke for stor sosial trygghet. Det er ikke sosial angst som gjør at hunden trekker framover.

Vi har alle sett hvordan ulike trekkhunder har ulik grad av fokus. Noen lar seg lettere distrahere av forstyrrelser, derimot er dette uavhengig av hvor trygg hunden er på mennesker. Du har helt sikkert kjørt en supersosial hund i spannet som også er veldig fokusert. Det er ikke bare reserverte hunder som løper med tunellsyn. Og jeg antar flere enn meg har lagt merke til at noen av de aller beste lederhundene ofte virker ganske reserverte overfor andre mennesker enn eieren i spann, og at selv slike hunder skiller godt mellom jobb og fritid og kan være kjælne som bare det om du møter dem uten sele.

Artikkelen forsetter under bildet.

 valpesak_marte_MG_9240.jpg

Når vi har velsosialiserte hunder er sjansen større for at de får et lengre liv og en god alderdom som familiehunder. Foto: Marte Stensland Jørgensen

Spesialisert sosialisering

Sledehunder i en kennel trenger først og fremst sosialisering på det livet den skal møte som voksen. Pregingen må du ikke ta lett på, sosialiseringen kan du derimot spesialisere. Alt det andre kan bli litt for mye dilldall.

Så har du begrenset med tid og i tillegg er redd hunden skal stanse for å få kos hver gang den passerer mennesker i løypa, så konsentrer deg om å bruke sosialiseringsfasen til sledehundlivet: Å stå på nattline, stå og vente innspent i spannet, bli kjent med løypenettet dere trener i, å forsere vann og hindringer, å ligge i hundebilen og å bli påsatt sele, klippet klør, tilvendt potestell, sokker, sele og tilvenning til den håndtering av fremmede personer som sledehunder må finne seg i på løp og på turer.

Har du mulighet til å dra på biltur med tre-firemåneders valper er mye gjort. Kanskje besøker dere en annen kennel, løfter valpene inn og ut av bilen og lar dem overnatte på nattline og får vist dem fram. Valpene blir kost med av dem du besøker. Får du til et par slike bilreiser gjør du en kjempejobb du får mye igjen for. Poenget er at én slik bilreise i sosialiseringsfasen gir større utbytte enn ti tilsvarende reiser et halvt år senere.

Raser, linjer og individer

Desto mer valpen takler av eksponering fra sju uker desto sterkere blir selvtilliten. Dermed går den videre sosialiseringen enda lettere og bedre. Jo flere og mer varierte erfaringer valpen får anledning til å mestre i sosialiseringsfasen desto lettere vil den takle ukjente opplevelser som voksen.

Men generalisering avhenger av arv også. Akkurat som noen valper i pregingsfasen generaliserer fra to mennesker til seks milliarder, må andre bli trygg på både hundekjøreren, familien og minst to-tre utenforstående før de blir trygg på alle.

Ingen hund er tillitsfull. Ingen hund er sosial. Ingen viltlevende hund lar være å flykte eller lar være å bite en utstrakt menneskehånd når det ikke fins fluktmuligheter. Av og til oppfører hunder seg som dyr. Faktisk er alle hunder garantert og uten unntak redde og antisosiale om de ikke påvirkes til å bli det motsatte ved hjelp av preging og sosialisering. Hunder er redde (avstandssøkende mot ting de ikke er sosialisert til), men kan bli trygge i de to avgrensede tidslommene, pregingsfasen og sosialiseringsfasen.

Og da er neste spørsmål om det fins noen hunder som ikke har anlegg for å bli sosiale. Fins det? De fleste oppdrettere som har drevet med sledehunder noen år har jo opplevd at det dukker opp en og annen sky valp som det liksom ikke nytter å få sosial samme hva. Av og til er hele kull reserverte.

I et stort amerikansk forsøk fant man ut allerede på 1950-tallet at rasen beagle (opprinnelig avlet for å jage løs i store grupper) for eksempel krevde langt mindre for å bli sosial enn andre raser, og at beaglen i likhet med de fleste drivende hunder heller ikke utviklet aggressiv atferd verken mot andre hunder eller mennesker nesten uansett hvordan de vokste opp. Andre raser var helt på kanten når det gjaldt både skyhet og aggresjon trass iherdig preging og sosialisering. Alle hundene i dette forskningsprosjektet ble sosiale, men ingen krevde akkurat samme stimuli for å bli det.

Det er liten tvil om at måten vi holder sledehunder på gjør det lettere å skulke unna oppgavene. Hundene lever jo bra ute i hundegården og kanskje regnværet ikke frister til å sitte ute hele kvelden. Å eie mange hunder stiller større krav til bevissthet om sosialisering. Særlig med tanke på at idretten vår blir mer og mer eksponert i takt med økende løpsdeltagelse, turistkjøring osv.

Det kan heller ikke unnslås at når vi har velsosialiserte hunder er sjansen større for at de får et lengre liv og en god alderdom som familiehunder. Det samme gjelder for de hundene vi avler fram som dessverre i enkelte tilfeller ikke får de egenskapene som trengs. Er de godt sosialiserte blir jo disse hundene førsteklasses familiehunder.

Hundekjørerens spesielle ansvar

Hundekjørere som driver med kenneler og store hundetall er spesielt sårbare og har et særlig ansvar. Dette har både med livskvaliteten til hunden å gjøre, aksept fra omgivelsene, å unngå slåssing og biting og for å sikre oss hunder som er tilpasningsdyktige nok til å kunne bytte eier, lånes bort eller omplasseres.

Noen valper trenger mer omfattende preging og sosialisering enn kennelopplegget tillater. Får vi sky hunder på kennelen må vi enten endre avlen, bruke mer tid og innsats på preging og sosialisering, eller øke kunnskapen vår om vinduene av muligheter og sette inn støtet akkurat i de periodene resultatene blir best, ja, og kanskje vi bør gå ned på hundetallet eller rett og slett akseptere skye hunder, så lenge de fungerer sånn noenlunde? Valget er ditt og mitt, men vi har et felles ansvar for hvordan vi blir oppfattet av samfunnet og hvordan vi framstår og fungerer sammen i sammenhenger der vi blir sett.

Til syvende og sist ønsker vi jo også at hundene og vi skal ha det best mulig sammen, og der er engstelige hunder ikke noe positivt bidrag. Det er rett og slett trist for en hund å måtte være bekymret hele livet.

I store deler av hundekjørermiljøet finnes det ikke sky hunder lenger. Jeg har fulgt med flere kenneler og oppdrettere som de ti siste årene ikke har hatt en eneste reservert hund. Slik var det ikke bestandig før. Noe har skjedd. Genetikken har nok ikke forandret seg så mye. Standarden på hundeholdet har i stedet blitt bedre, hundene stelles, aktiviseres og trenes mer og blir i mange tilfeller tettere preget og bedre sosialisert. Likevel vet vi at det er forskjeller på hunder, og at tid og muligheter er en begrenset ressurs. De sosiale egenskapene til en hund bør derfor fortsette å være en viktig del av vurderingen når vi velger ut hvilke hunder vi avler på.

Kilder:

Donaldson, Jean: The Culture Clash, 1998

Järverud, Sven: Din hund – som valp og unghund, 3. utgave, 2000

Scott and Fuller: Genetics and the Social Behavior of the Dog, 1965

Coppinger, Ray: Dogs, A New Understanding of Canine Origin, Behavior, and Evolution, 2001

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close