Bryte løp i tide

Hundekjøring er i gang med nye nettsider, her vil du finne en herlig blanding nytt og gammelt hundestoff. Nå opp mot sesongstart har vi fokus på hundehelse. Som en respons på artikkelen «Kunsten å ikke bryte» i Hundekjøring #5-2005 skrev Charlotte Leschbrandt i #2-2006 en artikkel om den minst like viktige kunsten å bryte et løp i tide.

Tekst: Charlotte Leschbrandt Foto: John Harald Knutsson fra Hundekjøring nr 2/2006

Først vil jeg forebygge dumme misforståelser rundt artikkelens hensikt: Man skal selvfølgelig helst ikke la seg stoppe av egen dårlig psyke, og jeg syns artikkelen til Snorre Næss var både artig, motiverende og hadde flere viktige poeng. Lange distanseløp er en påkjenning og en utholdenhetstest for en hundekjører, og derfor en stor prestasjon av hver enkelt som fullfører.

Men; man kan dele grunnene til bryting inn i to hovedgrupper

1. Problemer med kjøreren selv, som jo artikkelen til Næss omhandlet

2. Problemer med hundene.

Nr. 1 kan som kjent føre til nr. 2, men i sistnevnte kategori finnes det flere situasjoner hvor det eneste riktige vil være å ikke fullføre løpet. I løp er det minimumskrav til hvor mange hunder man må ha i spannet. Når spannene etter hvert begynner å krympe kan terskelen for å sette igjen hunder bli høyere og høyere. Noen velger i slike situasjoner å fylle sleden med hunder som ikke lenger egner seg foran – dette er vi som løpsveterinærer ikke tilhengere av – hundespannene er tross alt idrettsutøvere og ikke mobile sykehus! Jeg tror ikke at denne formen for konkurransekjøring fremstår særlig sportslig for verken hundekjørere, publikum eller media.

Man må selvfølgelig benytte sleden som syketransport av hunder som blir skadet mellom sjekkpunktene, men å kjøre ut igjen derfra med hunder man vet havner under trekket igjen, anser jeg ikke som hundesportslig.

Når en hund av ulike grunner ikke lenger kan gå og trekke foran sleden, er det kun én riktig ting å gjøre; overlate den til godt stell av handlere på sjekkpunkt, også de gangene spannet da blir for lite til å kunne fullføre løpet. For å være en god hundekjører er det mye man må mestre, blant annet bør man ha evnen til å hele tiden vurdere sitt spann og justere sine ambisjoner deretter.

Dette er tross alt en dyresport, og mens det er imponerende noen ganger å se hvor langt enkelte kan presse seg selv, er det IKKE imponerende å presse sine hunder utover deres ytegrense.

Gjennom etter hvert mange års erfaring som løpsveterinær på langdistanseløp samler man opp en del erfaring, og her vil jeg presentere noen eksempler på skader hvor man bør sette igjen en hund SELV OM det innebærer at spannet dermed blir for lite.

Oppkast

Hvis hunden kaster opp en gang og ellers virker i helt fin form trenger man ikke gå til drastiske skritt, men dersom hunden kaster opp «sånn innimellom» bør den faktisk taes ut av spannet.
Oppkast skal man ta alvorlig fordi1: Hunden kan ha mavesår, dette kan perforere (sprekke), og forårsake en livstruende infeksjon i buken, eller2: hunden kan puste inn oppkast imens den løper, og pådra seg en alvorlig lungebetennelse. Mavesår blant sledehunder har blitt viet mye oppmerksomhet i det siste, og man antar at forekomsten er høy.

 

Såre poter

Noen år kan føreforhold forårsake såre poter på mange av hundene i løpet. Det finnes mange grader av såre poter, ofte er potesalve og gode sokker alt som skal til, men blir det veldig sårt regnes dette som så ubehagelig for hunden å løpe på at den bør få slippe. Hvis potesårene er væskende, og eller lymfeknuten foran skulderbladet hovner opp er det infeksjon i sårene. I tillegg til da å være vondt, kan poten og hele benet hovne opp, og hunden kan få feber. Hadde føret vært annerledes hadde du kanskje aldri fått problemer med denne hunden, men det hjelper ikke nå, det eneste riktige er å sette igjen hunden, om det så er din aller beste lederhund.

 

Halting

Dette er vanskelig. Er hunden bare støl, er det en skade den kan varmes ut av. Eller er hunden rett og slett for halt til å fortsette? Alle haltheter hunden ikke kan varmes ut av, er grunn til å sette den igjen. I praksis vil dette ofte si at de som halter inn til et sjekkpunkt er for halte til å fortsette.

 

Dårlig kondis

Her bør man kanskje ikke sette igjen en hund, men snarere sette ned farten og hvile mer. Hvis man føler konkurranseinstinktet verker, men hundene dine dessverre ikke har like god kondis som dem du prøver å holde følge med, må du sette ned farten og heller bestemme deg for å trene mer til neste år. For veterinærene er det lett å merke når hundene har løpt fortere enn det de trives med, pulsen er vedvarende høy lenge etter ankomst på sjekkpunkt. Hvis kondisen står i stil til farten faller pulsen til under 100 slag i minuttet etter bare 10 minutter.

Dette var bare noen få eksempler for å understreke at i denne sporten må hundene komme først, and og tredj, og seg selv, sine egne ønsker og ambisjoner må man dessverre plassere langt ned på lista over prioriteringer. Det viser seg også at denne prioriteringsrekkefølgen er en selvfølge dersom man akter å gjøre det godt på løp, og ikke sjelden er vinneren av løpene også den som blir ansett å ta best vare på hundene sine.

I fjor hadde vi gleden av å ha besøk av tre utenlandske veterinærer som jobbet sammen med oss på Finnmarksløpet. Noen av dem hadde jobbet på amerikanske løp tidligere, og disse berømmet de norske hundekjørerne for å stelle godt med hundene sine, samt å være samarbeidsvillige med veterinærene. Dette tror vi er veien til suksess i konkurransekjøring, og håper det er en kultur vi kan ta vare på i miljøet.

Tilbake til overskriften; målet bør være å fullføre med best mulig plassering, men noen ganger kan man avslutte med langt mer ære i behold ved å bryte før målpassering.

 

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close