«Det første døgnet er tøffest»

Scooterkjørerne melder om «umulige forhold på fjellet», med mye vind og sukkersnø. På sjekkpunkt Levajok 1 ser hundekjørere og handlere litt lysere på det.

Tekst: Tine Sköll Johansen. Foto: Geir Stian Altmann Larsen

På sjekkpunkt Levajok1 er det få som har tid til en prat i vinden. De fleste ønsker å bli raskt ferdig med hundestellet for å få ut maksimalt hvile for seg selv og hundene.

Bernt Walseth står og legger ut halm til hundene sine da vi kommer for å slå av en prat. Hundene sitter og glipper med øynene, de ser trøtte og fornøyde ut.
– Her går det bra! Om turen var fin? Vel, alt er relativt. Det gikk greit, det var dårlige spor, og tungt for meg og hundene.

Bernt tar en pause mens han trasker for å hente en ny halmbunt til neste hundepar.
– Det var dårlig såle, så man synker gjennom sukkersnøen. Hele spannet synker ned, de snubler og det er lett å få skader, så man må kjøre veldig forsiktig. Det var ingenting spesielt som skjedde på turen fra Skoganvarre, og hundene er fine, men trøtte. Det er jeg og, selv om jeg bare har stått i ro. Planen videre er å hvile i 5 timer, tror jeg. Jeg husker ikke. Vi må i alle fall hvile litt.

Og med det lar vi ham få lov å jobbe seg videre gjennom spannet, og går videre til Kjell Brennodden.

Handlerne Kjell Brennodden og Silje Christin Lystad står utenfor sperrebåndene og ser på at kjører, sønn og samboer Ola Brennodden Sunde steller med hundene. Silje smiler og sier hei, men går noen skritt tilbake for å la Kjell snakke. Selv retter hun blikket tilbake på samboeren sin, og følger oppmerksomt med på hva han gjør.

– Det er tunge spor, men tålmodige kjørere, så det går bra. Mange kjørere er småslitne, og det er på grunn av vinden og sukkersnøen. Det første døgnet er tøffest, man kommer mer inn i flyten etter hvert.

Kjell ser hele tiden på sønnen sin mens han snakker, det er tydelig at de begge er meget engasjerte i hundestellet. Dette er Olas første lange Finnmarksløp.
– Han mener nok det har gått greit, han er blid og ved godt mot, men man blir jo sliten når det går så sakte. Det gjør det i disse sporene, det er ikke til å komme utenom. Det er tøft for kjøreren, men jeg synes det ser ut som om han takler det bra. Jeg tror han synes det er litt heftig, men han gjør lurt i å kjøre rolig, for det er ganske løse spor, og vi har ikke trent i løssnø i vinter. Hundene ser fine ut, og mål er målet, alt det andre får komme som det kommer.

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close