Firspann er bortkasta

– Firspann er bortkasta, sier han selvsikkert og ser lurt på meg. Trettenåringen har nettopp kjørt et åttespann inn etter den første etappen av Rørosløpet 2015. Trettifem år eldre og med fire hunder smiler jeg lurt tilbake.

Av: Siri B. Gellein

Det er lørdag kveld og den unge hundekjøreren sitter i sofaen inne på Vauldalen hotel, venter sammen hundekjørerne på den store festmiddagen. Han har kommet inn over to timer før meg. Inn-tidene henger på inngangsdøra, og viser tydelig hvilken hastighet de 23 kjørerne har hatt denne februardagen. Jeg smiler forsiktig tilbake, og sier at jeg liker å springe bak sleden.

– Det orke ikke je nei, sier han på kav rørosdialekt, og forteller videre at han jobber som handler for en lokal hundekjører.

Tenåringen er oppglødd og presenterer meg for de andre ungdommene som sitter med hver sin mobil. Siden barneskolealderen har de drevet med polarhunder, og drømmen er stor-spann i de lange løpene forteller de meg.

– Dette er bare trening, sier den eldste.


Vel, seks mil på to dager er muligens i knappeste laget når en tenker på Finnmarksløpet og Femundløpet. Jeg kan være enig i det.

For meg er dette derimot som et Iditarod å regne, eller i hvert fall en fantastisk turopplevelse.

Jeg har gjennomført den første dagsetappen i mitt første løp. I en alder av 48 debuterte jeg i et hundeløp med et firespann. 

Tidligere på dagen, sitter vi alle på det obligatoriske kjørermøtet i frokostsalen. Nervøs som jeg er for å rote meg bort, får jeg kunnskaper om røde, blå og gule skilt i løypa. Jeg får et klart bilde av kartet i hodet, og godt er det. Kompasset er jo pakket ned i sekken, men jeg må innrømme at navigeringsferdighetene ikke er noe å skryte av. Deretter er det start, en etter en med få minutters mellomrom, rett bak hotellet ved svenskegrensa.

Det går ikke mange minuttene før det første spannet kjører forbi meg. Så komme de andre, en etter en, travende forbi mens jeg senker farten så stødige grønlendere og hastige huskier får fritt leide.


Rett før den store oppoverbakken begynner jeg å gråte. Av glede. Endelig.

Dette har vært et mål i flere år. Jeg som har vært eier av en trekk-villig labradorblanding i mange år, er blitt hektet på polarhunder etter og ha vært handler og filmet under to Femundløp. Først kjøpte jeg en omplassert mjuk malamute, Samy, deretter en leken og humørfylt grønlendervalp, Binna. Snille naboer med raske og stødige alaska husky-jenter, Inka og Tåsa, gjør det mulig å endelig få oppleve flere mil på fjellet sammen andre hundekjørere. 

Der står jeg og priser naturen for dens skjønnhet, og kjenner på takk-nemligheten for at jeg opplever dette. De lave, men likevel så majestetiske fjellene og trærne får motet til å stå i mot harde vinterstormer. Snøen som stadig velsigner meg med lyst til å gå på ski eller kjøre med slede.

Jeg tørker tårene og roser hundene for villigheten de utviser i sporet. Ser på hvordan bikkjene samler seg i jevnt takttempo og drar i vei. Åtte ører som klistres bakover de mjuke hundehodene, og med blikket mot front. Hele tida.

Løypa går gjennom skog og fjell, nedoverbakker der jeg må ta i bruk skjulte slalåmteknikker og oppoverbakker hvor jeg skyver sleden foran meg. Malamuten snur seg og lurer fælt på hvor lang denne bakken egentlig er.


Og der, plutselig , et samojedspann.

Hva, tenker jeg. Blir jeg forbikjørt av det siste spannet? Vel, har jeg egentlig lagt opp til en taktikk for å vinne? Nei, jeg har jo lagt opp til en tur på fjellet med kos, kaffe og en tårepers. Fire sjarmerende ulldotter med pote-sokker haster forbi oss i bakken.

Jeg legger termosen og matpakken tilbake i sleden og tenker på hvordan jeg kan forklare huskyeierne at spannet vårt blir forbikjørt av absolutt alle, til og med en samojedspann.


Vel i mål tilbyr jeg arrangørene, i en lettere humoristisk tone, å hente inn merkene på løypa dagen etter.

De ler lett, og sier at de har en scooter til det.

Dagen etter er den blå himmelen på Brekken borte. Bikkjene får bløt morgenmat og sjøl haster jeg inn til hotellfrokosten. Mine lokale handlere fra Røros kommer etter hvert, mens vinden blir hissigere og snøfillene danser rundt bikkje, biler og hundehengere på gårdsplassen.

– Eh, kommer det til å bli avlyst tro, spør jeg handleren min.

– Nei, det tror jeg neppe, sier han rolig. Det er jo ikke akkurat som forrige helg.

Og inn døra kommer en juniorløper, den eneste som kom i mål under Femundløpet. Hun smiler og lurer nok fælt på hvorfor en gråhåret dame blir redd av disse vindkastene. Selv hadde hun basket seg igjennom adskillig verre forhold helga før.

Kvelden før hadde jeg også snakket med en ung juniorløper fra Femundløpet som hadde lagt seg til inne på fjellet med bikkjene.

– Ja, TV2 ville ha et intervju, men det var jo ikke noe å snakke om. Jeg sov jo godt da jeg ble vekket av redningsmannskapene, sa han uanfektet mens han tastet videre på mobilen sin.

Og her sitter jeg inne på sofaen og ser ut av vinduet, småskvetten av at det kan bli noe dårlig sikt. Jeg tar grep. Jeg skal ikke bare på tur i dag. Jeg skal ikke bli sist. Ikke denne dagen. Jeg kjenner noe våkne i meg 

Trettenåringen snur seg og smiler, der han tar igjen meg en kilometer etter starten.

– Goood tur, roper jeg, men vinden kaster vekk ordene.

Han registrerer nok knapt smilet mitt, i det huskyene hans hurtigtraver forbi oss. 


Det er virkelig lettere denne dagen.

Av en eller annen grunn har jeg nok memorert de ulike delene av løypa godt fra dagen før. Så jeg vet når jeg kan hvile, og når jeg må sparke fra for å hjelpe spannet fram.

Men det er to hundekjørere igjen, er det ikke? Jeg er ikke sist, eller? Et spann når meg igjen på fjellet og vi bytter på å kjøre først. Vinden kommer heldigvis fra siden, så vi mister ikke mye fart i det vi nærmer oss mål. Bikkjene trenger ingen kommandoer på tross av at løypene er blåst bort. De lukter nok spannene som kjørte her få timer tidligere. Og der fikk malamuten fart. Galopp? Hva i all verden finner hun på nå tenker jeg? Ah, hun kjenner seg nok igjen, og vet at det er knappe 7-8 kilometer igjen til mål. Ivrig trekker hun, mens lina blir strammere og halen vaier standhaftig mot den sterke vinden.

Jeg snur meg. Ikke et spann å se. Betyr det …. Ikke så fort nå. Disse folkene har kjørt hundeløp før. Du er debutant, sier jeg høyt og sparker ivrig bak på meiene. Krampene merkes i leggene. Og der, hotellet. Her trengs ikke oppmuntrende rop for å få bikkjene til mål. Alle unntatt den unge grønlenderen er klar over at de er minutter unna en snarlig middag og hvile ved bilen.

Malamuten legger ørene på tvers og smiler da hun ser resten av familien rett ved målstreken.

Deretter kom fire grønlendere og til slutt samojedspannet.


Jeg har gjort det.

Jeg har kjørt løp.

Jeg har konkurrert.

Jeg ble ikke sist!

På vei hjem i den varme bilen åpner jeg termosen og drikker den halvkalde toddyen. Oj, jeg hadde helt glemt premieutdelingen? Jeg fikk det så travelt med å pakke sammen at jeg knapt fikk sagt hadet til hundekjørerne som sto parkert ved bilen min. Ja ja. Humrende ser jeg meg i speilet. Rødlette kinn, håret til værs og blanke øyne. For et artig hundeløp! En konkurranse for både ivrige tenåringer som liker fart og moro, et løp for de med kramper i leggene bak et firspann. Rørosløpet feirer 30 år til neste år. Mulig jeg tar trettenåringen på ordet, kanskje stiller vi med seksspann?

  

Faktaboks:

*Rørosløpet arrangeres av Norsk Polarhundklubb avd. Midt-Norge.

*Løpet er et to-dagers løp med distansen 2X 30 km. Løypa går på snaufjellet og i fjellskog i området Brekken og svenskegrensen.

*Det kjøres i følgende klasser:

Senior slede 8-spann
Senior slede 6-spann
Senior slede 4-spann
Junior slede opp til 6 hunder
Junior/senior nordisk 1-4 spann

Spannklassene blir delt inn i gruppene A, B og C i henhold til hundekjørerforbundets regler.

*23 spann stilte til start i årets Rørosløp. 

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close