Iditarod: Like mange strategier som vinnere. Del 1

Iditarod er rett rundt hjørnet, og vi skal se litt nærmere på de forskjellige vinnerstrategiene som har blitt brukt de siste ti årene. Dette høres kanskje omfattende ut, men det er bare seks forskjellige hundekjørere som har vunnet Iditarod de siste ti årene: Robert Sørlie, Mitch Seavey (x 2) Jeff King, Lance Mackey (x 4), John Baker og Dallas Seavey.

I første en del av serien ser vi nærmere på kjøreplanene og strategiene til Robert Sørlie i 2005 og John Baker i 2011. Begge kjørte den nordlige traseen.  

Av: Barry Siragusa Foto: wikicommons. 

Iditarod_Trail_BLM_map1.jpg
Iditarod Trail Løypekart

Det er vanskelig å huske hvordan vær- og løypeforholdene var mange år tilbake i tid. Derfor er det litt vanskelig å sammenligne hvor effektiv Sørlies kjøreplan og strategi var i 2005 opp mot Bakers i 2011. Det vi imidlertid vet, er at både Sørlie og Baker hadde en bevisst plan, som de mente var «vinnerplanen», og det viste seg å stemme i begge tilfeller. Sørlie hadde til og med laminert kjøreplanen, og bundet den fast til sleden.

Men først noen fakta:

Sørlie vant Iditarod 2005 med tiden 9d 18t 39m 31s, og hvilte i 94 timer og 31 minutter. Han tok den 24-timers obligatoriske hvilen i Iditarod, og den 8-timers obligatoriske hvilen i Anvik.

John Baker vant med tiden 8d 18t 46m 39s, og hvilte 80 timer og 51 minutter. Han tok ut 24-timers hvilen i Takotna og 8-timers hvilen i Anvik.

Robert Sørlie:

Sørlie kjørte aldri gjennom to sjekkpunkt på rad, men han kjørte gjennom ett sjekkpunkt flere ganger (Yentna, Finger Lake, Mcgrath, Ophir, Shageluk, Grayling, Koyuk, og Safety). Strekningen fra Takotna, gjennom Opher, til Iditarod er på 128 miles (214 km), og var med god margin den lengste strekningen Sørlie kjørte uten å hvile på et sjekkpunkt. Farten var lavere mellom Ophir og Iditarod enn ellers, så det er mulig at han hvilte litt på sporet på Don’s Cabin, men været og sporkvaliteten kan ha vært årsaken til at farten var litt lavere der. Sørlie valgte å ta sin 24-timers obligatoriske hvile på sjekkpunktet Iditarod, etter å ha kjørt disse 214 km. De andre gangene han kjørte gjennom et sjekkpunkt, kjørte han mellom 60-90 miles (100-150 km). Sørlie hvilte mindre i begynnelsen av løpet, enn han gjorde på slutten. Fra Eagle Island og inn til mål hvilte han stort sett på hvert sjekkpunkt, bortsett fra Koyuk og Safety.

Robert_in_to_nome1.jpg
Robert på vei inn til Nome

John Baker:

John Baker startet Iditarod 2011 med å kjøre helt fra Willow til Finger Lake (214 km) uten å hvile på Yentna eller Skwentna. Baker kjørte saktere enn Sørlie på de aller fleste etappene tidlig i løpet, og hvilte mindre på nesten alle sjekkpunktene enn Sørlie. Baker kjørte det samme lange strekket mellom Takotna og Iditard som Sørlie, men hvilte ikke på sporet på Don’s Cabin og valgt å ta sin 24-timers obligatoriske hvile i Takotna, før han kjørte til Iditarod. Etter Eagle Island holdt Bakers spann høy fart i forhold til andre spann som hadde kjørt fortere en ham tidligere i løpet. Bortsett fra å hvile mindre på hvert sjekkpunkt, samt å hoppe over Elim istedenfor Koyuk, var Bakers strategi tilsynelatende prikk lik Sørlies fra Eagle Island til Nome.

Et par observasjoner:

Farten i spannet til Sørlie varierte litt gjennom hele løpet. Det kan nesten virke som om han kjørte to raske etapper, og så en som var litt roligere. Nærmere slutten virker det imidlertid nesten motsatt, med to «rolige» og så en rask etappe. Fra Koyuk begynte farten å synke, men da hadde han allerede kontroll på løpet.

Farten i spannet til Baker i 2011 var lavere en Sørlies i 2005 fram til Kaltag. Derfra kjørte Sørlie litt saktere i 2005, mens Baker klarte å holde omtrent samme fart som han hadde klart å holde hele løpet. Han kjørte langt, hvilte forholdsvis lite, og kjørte saktere i begynnelsen, men holdt til gjengjeld omtrent samme fart fra start til mål. 

Som sagt spiller vær og løyper en veldig stor rolle når det gjelder hvor fort man kan klarer å presse bikkjene til å gå. Før løpet sa John Baker at Rick Swenson hadde sagt det var mulig å vinne med et spann som gikk i 7 mph (11 km/t). Dette var John Baker overbevist om at var sant. Det kan virke som om Bakers hunder aldri ble veldig slitne, nettopp fordi han kjørte sakte og rolig. Samtidig kan det virke som om Sørlie kanskje bevisst vekslet mellom å kjøre raskt og sakte, med tanken om å beholde litt fart, men samtidig unngå å bryte hundene helt ned.

Begge kjøreplanene forandret måten folk kjørte på etterpå. Kjøreplanen til Sørlie forandret idéen andre hundekjører hadde om hva som faktisk var mulig, og hva hunder kan klare. Lance Mackey har sagt at han lærte hvordan han selv skulle vinne, ved å se på Sørlie.

John Baker kjørte store hunder, 30kg + , som han selv sier er ganske trege, og kjørte samtidig det raskeste Iditarod noen gang, da han vant i 2011. Kjøreplanene til Baker og Sørlie er like på noen punkter i løpet, men veldig forskjellige på andre måter. Det kan være nærliggende å tenke at det er elementer av kjøreplanen til Sørlie i Bakers strategi, når man ser på hvor mange ganger Baker kjørte langt uten å hvile så veldig mye.

Både Sørlie og Baker stiller til start i årets Iditarod. Det skal bli spennende å se hvem som kommer til mål først.

 

                       786px-Iditarod_Trail_Seward.jpg

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close