Iditarod Strategier: Del 2. Mackey og King

I del 2 av vår serie om Iditarod-strategier, ser vi nærmere på kjøreplanene til Jeff King i 2006 og Lance Mackey i 2008. Vinnertidene er nesten identiske, men strategi, hviletid og fart er totalt forkjellig. – Jeg sa til hundene at de kunne få lov å gå sakte som f…, men da skulle vi kjøre langt, og det var de med på, sier Mackey om vinnerløpet.

Av: Barry Siragusa Foto: wikicommons. 

 

Å sammenligne Mackey og Kings strategier kan være vanskelig. 

I 2006, da Jeff King vant for fjerde gang, kjørte han som han pleier; hvile mye og kjøre fort. Robert Sørlie hadde vunnet for andre gang året før, men ingen i Alaska hadde klart å gjøre det Robert Sørlie gjorde; kjøre langt og sakte, og hvile relativt lite. I 2006 kjørte aldri Jeff Kings spann saktere en 7.50 mph (11.9 km/t). Å kjøre fort og hvile mye, hadde vært den generelle vinnerstrategien i flere år. Det var ikke før i 2007, da Lance Mackey vant for første gang, at en annen hundekjører enn Sørlie klarte å benytte en kjørestil der det ble kjørt lange strekk og hvilt relativt lite, og vinne.

Å sammenligne Mackey og Kings strategier kan være vanskelig, da de er veldig ulike, men det er et par aspekter som er ganske likt.

King vant med tiden: 9d 11t 11m 36s. Mackey vant med tiden: 9d 11t 46m 48s. Det var med andre ord bare 35 minutter og 12 sekunder som skilte Kings vinnertid i 2006 og Mackeys i 2008. Begge tok sine 24-timers obligatoriske hvile i Takotna, og 8-timershvilen i Ruby. Ellers var kjøreplanene helt ulike.

King hvilte 93t og 26m på ulike sjekkpunkt under iditarod 2006. Mackey hvilte 67t 28m på ulike sjekkpunkt under Iditarod 2008.

Kjøreplanen og strategien til Jeff King hadde blitt utviklet gjennom mange år, og fått finpussen med tre tidligere seire. Alt av trening og avl ble tilpasset denne kjøreplanen og strategien.

Lance Mackey hadde bare fullført Iditarod fire ganger før han vant for første gang. Han sier selv at kjørerplanen og strategien ble laget på sparket, og det var kjøreplanen og strategien som ble tilpasset hundene, ikke omvendt 

 

Jeff King

Jeff King liker å kjøre fort. Det er noe han presiserer i alle Iditarod-dokumentarene. For å beholde høy fart må han også hvile mye, i forhold til en som ønsker å kjøre langt og sakte. I 2006 kjørte King gjennom sjekkpunktene Yentna, Skwentna og Finger Lake og helt til Rainy Pass, uten å hvile på sjekkpunktene. Han valgte istedenfor å hvile mellom Skwentna og Finger Lake, på Finnbear Lake (som er et populært sted å hvile). Etter Rainy Pass hvilte King på alle sjekkpunktene bortsett fra Rohn, McGrath, Ophir og Elim (og Safety, som er 34 km fra Nome). King valgte å hoppe over en del av de tidlige sjekkpunktene, men fra Ophir og fram til Elim, en strekning på 582 miles, hvilte han minst fire timer på alle sjekkpunktene. Spannet hans var veldig raskt. Han holdt mellom 11,9 km/t og 22 km/t fra start til mål. Med denne kjøreplanen vant King med 12 hunder i spannet, tre timer forran Doug Swingley som kom på andreplass.

 

Lance Mackey 

Teksten fortsetter under bilde

Lance_Mackey.jpg

Mackey gjøre seg klar til starten av Iditarod 2009

Lance Mackey ville ikke hvile på sjekkpunktene; så enkelt var det. Mackey hvilte 26 timer mindre enn Jeff King på sjekkpunktene. Så vidt vi har klart å finne ut, er det det korteste en hundekjører har hvilt på sjekkpunktene under Iditarod noen gang. Mackey hvilte i Nikolai, Takotna, Ruby, Nulato, Unalakleet, Koyuk, Elim og White Mountain, eller 8 av de 22 sjekkpunktene i Iditarod. Han fullførte med 11 hunder i spannet, 1.5 timer foran Jeff King som kom på andreplass i 2008 (med samme kjøreplan som i 2006). Mackey hvilte mye på sporet. Å se på gjennomsnittsfarten mellom sjekkpunktene forteller oss ingenting i forhold til spannets driv, eller fart, nettopp fordi han hvilte på sporet. Vi kan ikke vite hvor lenge han hvilte, og derfor er det umulig å vite hvor fort spannet faktisk gikk. For eksempel: Mellom Cripple og Ruby hadde han en gjennomsnitts fart på 4,7 mph (6.44 km/t).

 

-Så dårlig som det gikk, var jeg sikker på at jeg kunne få dette her til å gå

Vi spurte lance Mackey om han hvilte mye på sporet:

– Jeg hvilte mye på sporet fordi jeg kjørt etter hva bikkjene mine fortalte meg at de kunne klare. Jeg fikk med meg tidlig i løpet at hundene ikke fyrte på alle sylindrene. De spiste dårlig, det var varmt, og de gikk sakte… Men de gikk. Så dårlig som det gikk, var jeg sikker på at jeg kunne få dette her til å gå hvis jeg kjørte på hundenes premisser, og klarte å få meg selv mentalt forberedt på at vi skulle kjøre langt og veldig sakte. Så jeg hvilte når jeg så at de trengte det, uansett om det var midt i skogen eller på et sjekkpunkt, ellers kjørte jeg langt og sakte. Jeg sa til hundene at de kunne få lov å gå sakte som f…, men da skulle vi kjøre langt, og det var de med på. Da vi ble enige om det, var det greit.

 

Det er fascinerende at to hundekjørere som har et så ulikt utgangspunkt kunne kjøre nesten nøyaktig like fort. King med avlsopplegg, treningprogram og hundene tilpasset til kjøreplanen og strategien, og Mackey med alt tilpasset hundene.

 

Mackey kjører ikke i år, men er med som ekspertkommentator underveis. King kjører, og er en av favorittene.

 

Les del en: Robert Sørlie og John Baker her. Iditarod: Like mange strategier som vinnere. Del 1

 

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close