Ikke et løp for gamle menn…

Morten Paulsen, den eneste norsk deltageren i årets LGO, er i full gang med forberedelsene til Femundløpet som går nå til helgen. Paulsen var på vei til veterinærsjekk med spannet sitt, da han tok telefonen. Vi spurte hvordan det hadde gått under LGO i år.

– Det gikk! Det gikk forunderlig bra! svarte Paulsen som kjørte inn til 8. plass i årets løp, som førstegangskjører.  

Tekst: Barry Siragusa. Foto: Morten Paulsen

La Grande Odyssée Savoie Mont Blanc (LGO) er et etappeløp, med åtte etapper, som går over 11 dager i januar. Løypa går gjennom de Franske Alpene; delvis i samme spor som Tour De France. I år kjørte Morten Paulsen for første gang. Paulsen har kjørt Femundløpet 16 ganger, og mente at i en alder av 59, var det på tid å prøve noe nytt.

– Naboen min er Jean Phillipe Pontier, som har kjørte LGO mange ganger. Han har mast på meg i flere år for å få meg til å kjøre LGO. Jeg begynt å tenke på det, og fant ut at det var noe jeg burde gjøre. Det er ikke et løp for gamle menn. Derfor valgte jeg å gjøre det mens jeg fortsatt hadde muligheten, sier Paulsen

Vi spurte Paulsen om hvorfor han mente at det “ikke var et løp for gamle menn”

– Det er ekstremt fysisk krevende. Det var mye nedover med teknisk sledekjøring, og klatring som jeg aldri har opplevde maken til. På en etappe hadde vi 3800 meter stigning! Det gikk utrolig bra med hundene, men det var krevende. Du taper mye tid ved å ikke løpe opp alle bakkene, og ved å bremse for mye på vei nedover. Jeg dro til LGO for opplevelsen, og for å ha det moro, og litt for å konkurrere, men jeg klarte ikke å løpe og kjøre som dem som var 27 år yngre enn meg, ler Paulsen.

LGO er kjent for å være et fysisk krevende løp både for mennesker og for bikkjer. Noen etapper er ganske lange (70-80 km), og alle etappene har stigning. Paulsen mener at de første to etappene var de mest krevende for han og bikkjene. Paulsen sier at det var pga. lite snø, og en del is, på første etappe

– Det var hårreisende og det var ekstremt mye klatring på andre etappe, sier Paulsen.

En_plass_jeg_kommer_til__husker2.jpg 
Andre etappe: Fra Paulsens facebookside hvor han skrev: «En plass jeg kommer til å huske.»  

 

Vi spurte han hvordan han opplevde LGO når det gjelder velferd for hunder og kjørere.

– LGO er et show. Det er sponsorene som holder liv i løpet, og det krever utrolig mye penger med start og målgang på forskjellige steder hver dag, samt rigging opp og ned av startområde et sted, og målområde et annet sted. Jeg syns at LGO har fått et ufortjent dårlig rykte blant norske hundekjørere. LGO har tatt store grep når det gjelder hundevelferd. LGO har et stort veterinærteam som er ekstremt behjelpelig, og de frivillige var helt fantastiske. Løpet har sine svake sider, som snømangel, og få alternativer i forhold til spor, men alle løp har sine svake sider, sier Paulsen.

Paulsen mener at flere fra Norge burde reise ned og kjøre LGO. Paulsen sier at hvis man klarer å bremse litt ned, si i fra om det er noen problemer og ha et åpent sinn, er det et veldig artig løp.

– Man må prøve å ta det med ro, selv om det er konkurranse. Handlerne mine og jeg bestemt oss for at utgangspunktet vårt var å smile, oppføre oss ordentlig og prøve å være hyggelige. Det klarte vi, og jeg opplevde at vi fikk det tilbake, ganger ti, både fra publikum og arrangører. Folk var veldig hyggelige mot dem som oppførte seg ordentlig.

Som nevnt, har Morten Paulsen kjørt Femundløpet 16 ganger, og er godt vant til hvordan man trener et hundespann for nettopp dette løpet. Jeg spurte han om treningprogrammet for LGO var anderledes en trening for Femundløpet.

– Jeg trente med mye vekt i sleden. Opp mot 60-70 kg på hver tur. Vi trente mye oppover og nedover, men ingenting på trening var i nærheten av de opp- og nedoverbakken vi møtte i alpene. Likevel var det uproblematisk for hundene å venne seg til å klatre, og å kjøre nedover som de gjorde under løpet. Jeg tror den største utfordering for hundene under løpet var menneskene. Det var mer mennesker langs løypa en jeg trodde var mulig. De heia på oss, og ropte navnene våre med fransk aksent. Det var veldig artig, men også litt heftig for hundene. Første dag var spesielt heftig, da det var helikoptere som fløy rett over spannet og filmet, men hundene ble vant til det også etterhvert.

Spann_Morten_Paulsen2.jpg
Spannet til Morten Paulsen

 

Nå har Paulsen og hundene skiftet fokuset til Femundløpet. Siden LGO er et ganske anderledes løp en Femund, lurte vi på hvilken effekt Paulsen mente det å kjøre LGO, vil ha på Femundløpet.

– Jeg må bremse spannet ned. De er nå vant til å gå i opp til 20 km i timen, og det er altfor fort for Femundløpet. Hundene har akkurat vært gjennom en veldig tung treningsperiode. Det ville ha vært bra med litt mer tid mellom løpene, men det får bare bli sånn. Jeg kan egentlig ikke si hvordan det kommer til å gå før vi har gjort det!

Vi spurte hvordan det var med helsa til hundene under løpet.

– Jeg vet at både bikkjene og jeg har litt “jet lag” etter LGO, men jeg brukte bremsen i nedoverbakkene, og klart å ungå skader på hundene. Jean Phillipe og jeg fikk litt diaré i spannet, men ved hjelp av Canicur og det utrolig hjelpsomme veterinærteamt, gikk det over veldig fort; så hundene var stort sett friske hele løpet. Alle hundene jeg brukte var alaska huskyer, bortsett fra en liten svart pointerblanding. De ble litt varme da det ikke var kaldt under løpet, men det gikk bra. Jean Phillipe vant med alaska huskyer og han bor i Norge.

Paulsen hadde med seg fem solide lederhunder, Freya, Magnus, Buster, samt Blixen og Dancer fra Einar Semmingesen. Paulsen mener at man er nødt til å ha i hvertfal fire gode kommandoledere for å kjøre LGO.

– Det er veldig tøfft løp mentalt. Det er mye opp og ned, og vi kjører i alpinanlegg, så det er mye lederhundene må takle for at vi skal komme gjennom løypa. Jeg måtte av og til bytte ledere halvveis gjennom etappene, fordi jeg så at de begynt å bli psykisk tomme. Jeg var glad for at jeg hadde så mange gode ledere.

Paulsen tok turen til LGO som en “en gang i livet opplevelse”. Vi spurte han om det fortsatt var planen.

– Jeg tror det, men nå når jeg sitter og ser på filmer og bilder fra løpet, kjenner jeg at jeg har lyst til å kjøre igjen. Vi får se. Det er ikke et løp for gamle menn!

For mer info om LGO og årets løp trykk her

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close