Innlegg: Er tiden inne for seeding?

Tanken bak seeding er at kjørerne starter i henhold til forventet sluttid, og at de med like forutsetninger og ferdigheter starter i samme «pulje». Dette er mye brukt i andre grener og konkurranser, fra Birkebeinerløpene og Holmenkollstafetten til WC i alpin. Tiden for seeding innen lang-distanse sledehundkjøring er kanskje kommet?

Innlegg av Geir Wiik. Foto Steinar Wall

Følgende er hentet fra Skiforeningen: 

«Seeding brukes for at du skal komme i rett startpulje, sammen med de på samme prestasjonsnivå som deg selv. Dette skaper en bedre flyt og en bedre opplevelse for alle deltagere, uansett nivå.» 

Av og til er seedingen basert på tidligere prestasjoner, mens andre ganger er det en frivillig seeding, det vil si at man selv stiller seg i en gruppe som man tror man hører hjemme, etter antatt slutttid. Seeding brukes i konkurranser hvor det er antatt stor forskjell i prestasjonsnivået, mange deltagere og hvor startposisjonen vil kunne ha betydning for resultatet. 

Tiden for seeding innen lang-distanse sledehundkjøring er kanskje kommet? Flere snakker om det, men det har ikke virkelig kommet på agendaen. Det er nå en «seeding» ut i fra påmeldingstidpunktet, men dette er ikke basert på forventet slutttid eller andre ferdigheter, annet enn å løpe til banken og betale påmeldingsgebyr. 

Kjørene opptrer som bank
Langdistanse sledehundkjøring har vært i en voldsomt vekst de siste årene. Vekst er bra, men med vekst kan det også komme noen utfordringer- og voksesmerter. Idealer fra da det var tre deltagere med i Finnmarksløpet må kanskje vike når det er over 100 deltagere. 

Noe som opptar kjørerne på løpene som Finnmark og Femund mer og mer, er startposisjonene. Og det med rette. Arrangørene spekulerer- også i dette med meget tidlig påmelding, og hvor kjørere må betale startkontigenten et halvt år i forkant av løpet for å komme med i første trekning om startposisjon. Kjørene opptrer som bank, med kassakreditt uten sikkerhet, for løpene. 

Det er ingen selvjustis på at de som «bare» skal fullføre venter med å melde seg på, slik at de som virkelig skal konkurrere kommer i første pulje. Det er faktisk forskjell på om du starter som nummer 1 eller om du starter som nummer 70 eller 80. I alle fall om du vil være med å konkurrere. 

Når målet er gjennomføring
Men skal vi være ærlige så er jo ikke alle som kjører langdistanse-løpene med for å konkurrere i toppen. Det er allikevel på mange måter forståelig at folk ikke venter med å melde seg på selv om de «bare» skal kjøre for å gjennomføre. For mange er det å gjennomføre et Finnmark eller Femund noe de har planlagt og sett fram til i flere år. Når de da endelig kan få meldt seg på, vil de gjerne gjøre det raskt, både for seg selv og for å vise venner, familie og sponsorer(?) at nå er det alvor! For veldig mange er det en  bragd, en stor bragd, å få sitt spann gjennom et 40 – 100 mils løp på en respektabel måte. 

Et spann som er avlet opp hjemme på gården, trent etter jobben uten annen hjelp enn en noenlunde forståelsesfull familie. Av og til kan nok dette være en større bragd enn for dem som har holdt på i 25 år, har lært seg vinneroppskriften, har en god håndfull sponsorer og handlere. 

Det er mange, veldig mange, som  har som mål bare å gjennomføre, om man skal tro informasjonen som folk legger med påmeldingen. Dette er det fornuftige målet for den store hop av kjørere utifra hvilke forutsetninger de har med sitt hundehold. Er det målet, så er det faktisk ikke så avgjørende om man starter først eller som nummer 73. Gruppen av dem som starter for å vinne er vesentlig mindre. Har man målsetning om å nå topp 20 av 100 deltagere, eller topp 3 av 60 deltagere så skal man være glad, og kanskje er det avgjørende for om man når målet sitt, om man blir trukket ut til å starte i første rekke. Ikke misforstå, begge grupper er like viktige for at løpene skal bli vellykket.- Det er derfor viktig at begge grupper får mulighetene til å nå sine mål under fornuftige forutsetninger.

Like målsetninger, like forhold
Skal man være med for å konkurrere- om heder, og etter hvert en del premiering, bør forholdene være så like som mulig blant dem som konkurrerer om dette. Ved å samle en seedet gruppe på kanskje 20 spann først, vil det bli mindre passeringer med mindre stress både for dem som kjemper om toppen og turspannene. Det blir lettere å danne seg et bilde av hvordan «teten» kjører både for media og for sofakjørerne. Det blir mer like spor for de konkurrerende- spannene – også hvis det skulle vise seg at det faktisk var verst spor rundt tetgruppen. Kjørere slipper å kjøre som de har stjålet både bikkjer og utstyr for å komme seg fram på første etappe, slik man har sett noen prøve de siste årene. 

Ofte ødelegger dette en fornuftig kjøreplan, og resultatet er at et potensielle- toppspann bryter seinere i løpet. Det er allikevel forstålig at noen vil prøve å satse på «bære-eller-briste» om målet er topp-5 istedenfor å satse på å sikre en 20. plass.

Jeg tror også at dette kan bidra til at det blir mer ro og færre som bryter i «tur-klassen». 

Med nummer på brystet
Når folk melder seg på i august så ser man på forutsetningen man har, og innser at man ikke kan hevde seg helt i toppen. Så får man startnummer på brystet, og ikke minst blir man passert tidlig av noen av toppspannene som i tillegg til å være mye bedre, kjører ekstra raskt for å komme seg fram. Selv om man innser at man ikke kan følge toppen, så føler man at eget spann går så uendelig langsomt i forhold til alle andre. 

Kanskje er det første gang man kjører. Det er veldig mange rookies hvert år. Hvor blir de av etter hvert? Og selv om man ikke henger seg på, så slippes det opp litt på brems. Resultat er brytning på et altfor tidlige sjekkpunkt, med en dårlig opplevelse i bagasjen, i stedet for den «fine turene med fullføring med flest mulig bikkjer» som var planen.

Reservert plasser
Hvordan skal så denne seedingen foretas? Det må man selvsagt sette seg ned for å prøve finne ut av. Jeg tror ikke frivillig seeding for «eliteklasse» vil fungere. Da tror jeg man mister noe av effekten ved at for mange spann som ikke er konkurranse-dyktige vil melde seg på i «eliteklassen».- Det bør være reserverte plasser for dem som har gjort det meget bra de siste par årene, slik at disse spannene som gjør det bra år etter år, får roen ved å være forhåndskvalifisert. Det bør i tillegg være reservert plass til noen kjørere som er up-and-coming den aktuelle sesongen, som har kvalifisert seg via deltagelse i samme sesongs uttaksløp. 

Bak disse reserverte plassene kan det være som i dag med en frivillig seeding basert på påmeldingstids-punkt.  Eller skal kanskje alle få være med i trekningen om disse plassene bak eliten, så lenge påmelding og betaling kommer på et fornuftig tidspunkt før løpet? 

Kanskje, og bare kanskje kan man til og med ha en ren turgruppe med egne litt «snillere» regler for dem som vil ha en trygg tur over vidda? 

Premieringen synes jeg skal være som i dag, hvor alle i utgangs-punktet konkurrerer med hverandre. Det er nok spesialpriser og oppdeling av «best av» som det er. 

Dersom man mener å ha et spann som kan hevde seg i toppen, må man sørge for å kvalifisere seg for dette i uttaksløpene. Slik er det også i alpin. Har du ikke resultater å vise til, så får du en antatt dårligere startposisjon, og må over tid jobbe deg oppover i seedingen. Har man en riktig god dag kan man imidlertid komme bakfra og slå hele eliten, men det er ikke forventet. 

Redsel for sportifisering
Er det bare jeg som tenker dette? Det har ikke vært mye debatt om dette, selv om det murres over spor, tidlig påmelding for å sikre start-posisjon, stress ved passering etc. Jeg føler at terskelen for å snakke om konkurransespissing er ganske høy i langdistansemiljøet. Det blir fort at janteloven trår til, og de som kan ha glede av seeding blir beskyldt for å snakke for sin syke mor. Det skal være ‘ut på tur med vadmel, og aleine med naturen’, hvor konkurransen skal komme i bakgrunnen, ut fra et idealistisk målsetning om ikke å sportifisere- hundekjøringen. Men dette bryter med virkeligheten for mange. 

Det er flere og flere som går inn i langdistansekjøringen for å konkurrere,- ikke for å få en organisert ekspedisjon med Nansen og Helge Ingstad som forbilder. Hundekjøring langdistanse tror jeg må gjennom en del forandringer på flere punkter for å følge med på utviklingen. Jeg tror også vi må være villige til å prøve ting som også har motargumenter og svake sider ved seg. Vi får heller være villige til å snu om det ikke har noe for seg. Jeg tror seeding i en eliteklasse og en turkonkurranseklasse kan være verdt å prøve. Geir Wiik

Ger Wiik jobber med kiropraktikk på menneske og hund, og er hundekjører. 

Diskuter saken på debattforumet.

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close