Rager øverst

De er begge 1958-modell, har holdt på med hunder omtrent like lenge, bor og trener i samme område. Og begge rager øverst i Hunde­kjørings ranking sammenlagt over de fem foregående årene. Vi har tatt en prat med Robert Sørlie og Elisabeth Edland.

Publisert i Hundekjøring nr. 5 2012. Av Monica Celius (tekst) og Marte Stensland Jørgensen (foto)

Bladet møter Robert Sørlie og Elisabeth Edland hjemme på tunet hos sistnevnte. Vi skal snakke om livet med konkurransekjøring, gamle dager,   nye tider og ranking. Men først må vi ta noen bilder. 

Fotografen får den vanlige utfordringen med foto-objekter som synes det er slitsomt å smile til kamera, og som blir litt utålmodig når hun ber dem flytte seg hit og dit. Men mest har Edland og Sørlie godt humør og er samarbeidsvillige. 

– Dette blir nesten som på løp, når man må huske å smile til publikum, sier Sørlie.
– Nei, nå får det holde. Vi trenger kaffe! beslutter Edland.

Kakeboks til Robert
Inne på kjøkkenet hos Elisabeth Edland er det fyr i peisen og deilig lukt av nylaget kaffe. Sjelden har vi vært hjemme hos en hundekjører som har det så strøkent. Det aner oss at her er det ingen andre firbeinte en Pus som slanger seg i sofaen.

 Gratulerer som vinnere av Norgesrankingen. Hva er deres kommentar til dette?
– Det er hyggelig og motiverende sier Edland.
– Selvfølgelig er det stas, mener Sørlie.

 Dere har åpenbart mye til felles. Hva er det viktigste dere deler som hundekjørere?
– Vi er begge genuint glad i å drive med bikkjer, svarer- Edland, og Sørlie legger til:
– Gleden må være der, ellers hadde vi ikke hold på med dette.

Har dere hatt noe samarbeid?
– Nei, ikke mye. Vi har samarbeidet om noe avl, og vi har lånt bikkjer av hverandre. Men vi har jo hatt mye med hvarandre å gjøre, ettersom vi bor nærme og har barn i samme alder. Før stakk jeg ofte innom her for en kaffe på treningsturene mine, sier Sørlie.
– Vi pleide å ha en egen kakeboks stående på benken, hvor vi puttet de kakene som under baking kanskje ikke hadde blitt helt perfekte. ‘De tar Robert,’ sa vi.
– He, he, det stemmer det. Men det har ikke blitt så mange slike stikke-innom-turer de siste årene, sier Sørlie.
Han forsyner seg av kakefatet Edland har satt fram til oss, og skryter av kaffen. Kanskje han savner gamledager.
– Vår generasjon vokste opp med det enkle friluftslivet, og det er der vi begge har vårt utgangspunkt, sier Edland.
– Egentlig, eller i alle fall til å begynne med, var vi ikke konkurranse-orienterte, sier Sørlie.

 Har dere brukt hverandre for å lære og utvikle dere videre?
– Nei, jeg vil helst ikke lære av noen, halveis spøker Sørlie, og fortsetter:
– Vi er som hundekjørere flest, vi veit best sjøl.
– Jeg tror kanskje vi snakket mer sammen om hundekjøringen da jeg og Per Olav (Gausereide) kjørte mellomdistanse. For da drev vi med to litt forskjellige ting, sier Edland. 

Hva er forskjellen mellom å konkurrere nå og for 10-20 år siden?
– Den største forskjellen er at treninga er satt i system. Før kunne jeg dra inn i Femundsmarka etter Femundløpet og kosekjøre en ukes tid. Men nå er det rett hjem, telle hviledager og fortsette treningsopplegget. Vi drar ofte på fjellet og bedriver forsåvidt mye friluftsliv, men det er blitt mindre avslappa, sier Sørlie, og Edland legger til:
– Før pleide vi å ha en lavvo stående ved et vann her oppe, hvor flere kunne avtale å møtes. Men nå er det blitt slik at man heller tenker: ‘Jeg må trene så mange kilometer i dag’, eller ‘de har jo hviledag’, selv om det er knallvær ute, og en lavvotur hadde vært helt perfekt,  
– På løpene før kunne man ofte hvile 5-6 timer på sjekk-punktene, mens nå er hvilen halvert. Man må ha bikkjer som restituerer seg fort og som klarer å gå og gå i lange strekk. Personlig er jeg for å kjøre bikkjer som er mer oppe, så mer obligatorisk hvile hadde ikke gjort meg noe, sier mannen som vant Iditarod blant annet ved å korte ned på hvilen. 

Edland og Sørlie mimrer litt om tidligere tider, men kommer likevel fram til at det meste har utviklet seg i riktig- retning. Klær, trening, hundestell.
– Egentlig har vel alt blitt bedre, sier Sørlie.
– Bortsett fra stemningen på løpene. Den er blitt noe mer oppjaget, mener Edland.
Sørlie er enig:
– Ja, det sosiale er blitt borte på løpene. Nå forsvinner alle inn i hver sin bobil på sjekkpunktene, og det synes jeg er dumt. Jeg mener heller det skulle vært likt for alle, med tildelte soveplasser og ett sted for bespisning. Sporten er dessuten dyr nok som den er. Gjør det enkelt, er min filosofi.

Hvorfor langdistanse?
– Passe med utfordringer og masse tid til ettertanke, kommer det kjapt fra Edland.
Edland har i mange år, før hun begynte med langdistanse,- konkurrert i toppen i mellomdistanse. Der er det ofte høy fart og bratte bakker, og man må konstant være på alerten.
– Langdistanse kan til tider minne om meditasjon, mener hun.
– Man får tenkt endel over livets finurligheter, supplerer Sørlie.

Norgesrankingen viser at ingen av dere kjører de kortere løpene som Hallingen og Vikerfjell, for eksempel. Hvorfor ikke?
– Hos meg er det handlerne som får kjøre disse løpene, så bikkjene mine er med. Men jeg har valgt å konsentrere meg om de lengste, de krever nok, sier Sørlie.
– Det tar tid, man må ha fri fra jobb, og det er dyrt å stille i løp, så da må man prioritere, sier Edland.

Hvilke andre utfordringer møter dere, ved å satse år etter år?
– Helse. Man begynner jo å bli litt sliten og kjenner på slitasjen i kroppen etter å ha drevet med idrett et helt liv. Jeg vil nok fortsette så lenge jeg klarer å holde meg på pallen,- men når jeg ikke klarer det lenger, da blir jeg turkjører, sier Sørlie.
Han understreker at både han og Edland er flinke til å holde seg i god form selv.
– Jeg for min del føler litt på at jeg har frosset så mye, sier Edland.

 Hvordan preger satsingen dagliglivet?
– Alt dreier seg om konkurransekjøringa, svarer de nærmest i kor.  

 Hva er morsomst med det hele?
– Jeg synes det er kjempemorsomt å se unge hunder tre frem, og å kjenne igjen de gamle hundene i nye hunder. Også blir jeg veldig rørt over de gamle hundene. De som går i spannet, år etter år, og gjør jobben sin. Det synes jeg er sterkt, sier Edland.
– For meg er det turbiten, friluftslivet. Vårturene på vidda etter sesongen, er noe av det som driver meg. De virkelig gleder jeg meg til. Også er det kicket med et godt hundespann som bare raser avgårde. Det er helt Wow!, sier Sørlie.
– Jeg liker best turene tidlig i sesongen, før jul, sier Edland.
– Med nystø og ferske – eller ingen – spor. Alene. Det er skikkelig Yes! 

Man må aldri glemme at en hundekjører sjelden er alene om å få et spann til start. Edland er i team med sin samboer- Per Olav Gausereide, samt at de også har andre som hjelper til med hundetreningen. Sørli har også hjelp av familie, i tillegg til handlere. Sponsorer gjør også livet enklere for to av Norges beste hundekjørere. 

– Vi er etablerte og har vært i gamet lenge. Hvordan de som er unge og ferske får det til, det skjønner jeg neste ikke, sier Sørlie.

Hvordan jobber dere med egen motivasjon?
– Når det har kommet en halvmeter med snø som må ryddes ut av hundegården, og man egentlig skulle vært ute og trent, kan det være lett å bli mismodig. Men da bare presser jeg meg videre. For jeg vet at det er nødvendig om jeg skal være med i konkurransen videre, sier Sørlie.
– Jeg går ut i hundegården og ser på alle de flotte hundene,- om jeg har en vanskelig dag, sier Edland.

Er det noen av løpene dere har kjørt som peker seg ut, som dere husker spesielt godt, av en eller annen grunn?
– Det har vært noen Femundløp med store utfordringer. Som den ene gangen da jeg kom til et kryss og det lå masse merkestikker i en haug, men ingen merking videre. Eller da jeg ledet Iditarod og de jeg hadde bedt om å vekke meg på 8-timershvilen, glemte det. I det hele tatt var Iditarod i 2003 er stor opplevelse. Et høydepunkt, sier Sørlie.
– Også for meg var 2005 et spesielt år. Jeg hadde hørt så mye om Pasvik gjennom hele oppveksten, og gledet meg til å kjøre løpet, men ingen trodde på hundene våre, foruten Per Olav og meg. Ut fra siste sjekk-punktet hadde de ikke lyst til å gå, det var sludd og ruskete vær. Men så flakset det noen ryper opp i sporet, og dermed våknet disse mellom-distansehundene og bare løp på. Det var bare en helt fantastisk opplevelse.

En av Sørlies verste opplevelser var da det var lite snø på Finnmarksløpet og han kjørte ned en bratt og steinete bakke, rett i et tre.
– Trekklina røyk. Jeg måtte dra spanet rundt treet og alt var på skeive. Det var ikke gøy.
– Det er ikke nødvendigvis de løpene man vinner som fester seg best, sier Edland, og Sørlie er helt enig. Hun forteller:
– Det året jeg lå fem timer i vindsekken på Femundløpet er kanskje et av de flotteste løpene jeg har kjørt. Da hadde jeg et fantastisk spann, og den 7. plassen betyr like mye for meg som mange av førsteplassene.
– Enig. Et av mine fineste løp var da jeg endte på 4. eller 5. plass i Finnmarksløpet, sier Sørlie.
– Det var et år med masse dårlig vær og jeg ble liggende i vindsekken 2-3 ganger. Jeg var kjempefornøyd da jeg kom i mål fordi jeg visste at både jeg og hundene hadde gjort vårt beste. Men da jeg ringe familien etter målgang, og det var sønnen min, Magnus, som tok telefonen, ble jeg møtte med: ‘Fy søren pappa, det var dårlig, det’. He, he, de er kanskje litt for godt vant de ungene mine.

 Veldig mange ser nok opp til dere. Har dere noen forbilder?
– Sven Engholm, svarer Sørlie.
– Og Rick Swendsen.
– Jeg husker jeg leste om Susan Butcher i National Geographic, i 1982, tror jeg. Og Libby Riddles, den første kvinnen som vant Iditarod. Men jeg husker også sprintkjører Harald Solberg godt. Han hadde en veldig presis håndtering av hundene. Det vil si at han var fullt konsetrert om det han skulle gjøre akkurat der og da, sier Edland, og fortsetter:
– Vi har alltid noe å lære av andre. Jeg har stått timesvis som tilskuer på starter for å se om det er noe jeg kan plukke opp, og jeg tror man kan lære svært mye av å bare observere de beste kjørerne.

Kakefatet er tomt. Edland og Sørlie begynner å vri seg på stolene. De har antagelig en timeplan som må følges og oppgaver som venter.

La oss til slutt snakke litt om Norgesrankingen. Hvilken effekt tror dere denne kan ha?
– Rankingen kan bli en motivasjon for flere til å stille på løp. At det blir stas å komme på lista. Og det blir morsomt å følge med på hvem som klatrer oppover, og hvem som daler. Og den er et godt oppslagsverk, sier Sørlie.
– Samtidig tydeliggjør den at det faktisk er ganske mange som kjører løp i Norge. En annen fordel er at den er enkelt og er noe som alle skjønner, selv om man ikke er inne i sporten, poengterer Edland.
– Også kan man mobbe naboen, humrer Sørlie.
– På en snill og humoristisk måte. ‘Hvordan ligger du an på rankingen, da?’

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close