Rått, vått og flott: Løpet som ga alle hakeslepp

Premieren på Hakasleppet er noe vi vil huske lenge. Knapt noen andre løp har skapt flere elleville hundekjørerhistorier.

Av Marit Beate Kasin. Bildet over: Fra Obersputt, sjekkpunkt nummer to. Alle foto: Morten Borgen

Det var helga da det blåste, snødde, regnet og haglet 25 mil i strekk. Helga da store trær knakk som fyrstikker og la seg som fartsdempere i en ellers svingete og rask løype. Det var isbading, båltørking, galgenhumor og slitne smil.

I skrivende stund er det søndag ettermiddag. Helga ble annerledes enn alt vi hadde trodd på forhånd. Røde og gule løypeskilt er alt jeg ser når jeg lukker øynene etter å ha vært våken siden fredag morgen. Jeg husker bare litt av siste etappen. På veg mot mål på Hakasleppet i natt sovnet jeg to ganger på sleden. Det har aldri skjedd før. Hallusinasjoner kom også, for første gang; refleksen på hundeselene ble plutselig til en gardintrapp midt i løypa og stadig så jeg spann på veg i mot, som plutselig var borte når jeg blunket med øynene.

Etter komfortsonen

Hakasleppet er et løp jeg vil huske for stedvis veldig gode spor, mye svinger, mange trær og bakker overalt. Jeg vil også huske overvannet vi plasket rundt i utallige steder, meteren med våt snø som bøtta ned kontinuerlig og alle trærne som falt over løypa på grunn av tung snø og vind. Køkjøring har fått helt ny mening etter helga.

Men det som gjorde dette løpet til en mental prøvelse var å være kliss blaut fra topp til tå gjennom hele løpet. Bålet var det eneste varmealternativet på sjekkpunktene. Her satt vi dryppende våte alle sammen, på i alt tre forskjellige sjekkpunkt. En surrealistisk setting. Det var nok mange som hatet litt der og da, men ingen av oss driver med hundekjøring fordi det er enkelt. «Du må ha det vondt for å vite hvordan det er å ha det godt» var mantra på sjekkpunktene. Livet begynner der komfortsone slutter sies det, og i helga var vi mange som fikk kjenne på dette.

Galgenhumor og burkakjørere

Vinneren i åpen klasse, Birgitte Næss Wærner, forteller at hun allerede på første etappe forsto at dette skulle bli et «sjarmerende» løp. Hun lå først i sporet ut fra Langen sjekkpunkt:

– Jeg startet først ut fra Langen, det ble brøyting hele veien til neste sjekkpunkt. Jeg mente jeg måtte ha godt driv da jeg ikke så noe til de andre som startet bare minutter bak. Men så kom hurven, da tenkte jeg at nå kan noen andre få brøyte, men ingen av de andre fikk spannet sitt til å ville brøyte, så jeg ble liggende foran en lang rekke med 8-10 spann og «guide» feltet til neste sjekkpunkt. Flott syn å se seg tilbake på vannene. Det så ut som en kilometer med et langt hundespann… helt til jeg datt ned til låret i et overvannshull. Våt var jeg, men nå hadde jeg også lommene full med vann, forteller Næss Wærner.

For undertegnede sin del har det festet seg et bilde på netthinna av våte «burkakjørere» innrulla i grønne fjellduker som lå strødd rundt i snøhaugen på villmarkssjekkpunktet Oberstputten. Enkelte sammenlignet det med en slagmark. Galgenhumoren slo til, og jeg tenkte på reportasjen i Aftenposten jeg leste rett før løpet, om USAs hemmelige torturlokaliteter i Europa, hvor det ble brukt vann og fravær av søvn som metoder for å få folk til å «sprekke». Selvfølgelig helt upassende tanker, men det var så mye upassende her ute i snøhaugen at det passet i grunn greit.

Pengesedler på grillen

De kjørerne som fortsatt sto oppreist på Oberstputten fungerte som levende tørkestativ, hostende og hoppende foran bålet, viftende på diverse våte filler. Mens våt snø, like blaut som regn, men fem grader kaldere, lavet ned. Det var fire lange timer, før potesokkene kunne settes på igjen. Det lille som hadde tørket ved bålet, skulle snart viser seg å bli vått igjen for Lars Monsen, Nina Skarmstad, Birgitte Næss Wærner og resten av «andeflokken»» som «svømte» bak: 

– Da vi skulle passere Avalsjøen ble jeg fnisete igjen. Lars Monsen jobbet jevnt og trutt helt til han kjørte rett i et overvannshull og datt nedi med hele den ene siden av kroppen. Nina snudde seg og lurte på om jeg så hva som skjedde med Lars, men ikke før hun rakk å snu seg mageplasket hun selv uti. Jeg tenkte at det hullet må jeg passere på siden, men klarte ikke holde igjen sleden som dro meg også halvvegs nedi. Lars fikk en liten luke. Plutselig hadde planen om å ha en rolig gjennomkjøring blitt påvirket av «startnummerets kraft». Jeg passerte Nina og hadde bestemt meg for at luken til Lars måtte tettes igjen, forteller Næss Wærner, som måtte tørke pengesedler på grillen på siste sjekkpunktet for å få kjøpt etterlengtet kake.

Så utviklet treningsløpet seg til beinhard konkurranse for tetkjørerne:

– Lars lå foran til det var igjen en mil. Da tok hunden hans et feil spor og mine fulgte med. Nina var kjapp og smatt mellom Lars og meg, samtidig mistet jeg halsbåndet på Purre og måtte stoppe og sette det på igjen. Luken ble tettet raskt igjen. Nina ba om løype til Lars og jeg la meg på hjul og passerte i samme dragsug. Sorry Lars, jeg skjønner at du ikke så den komme, men det var min eneste sjanse. Da jeg var liten og så på skøyter minnes jeg TV-reporteren som sa «to indre og vekk me`n». Noe festes i bevisstheten og nå kunne dette utprøves. Etterhvert kom jeg meg forbi Nina og ba om respons i spannet og det fikk jeg. Luke fikk jeg også, men så en hodelykt som fulgte raskt etter og faktisk kom nærmere. Jeg sparket og løp det jeg var kar om og syntes aldri bakkene kunne ta slutt. Så fikk jeg som første kjører øye på målseilet og gled inn fem sekunder før Lars, med hakeslepp om fjeset, skriver Birgitte Næss Wærner etter løpet.

Bærer kulturen videre

Ikke overraskende blir prøvelser raskt til gode minner. Hundekjørere har selektiv hukommelse. Det vi husker er et utfordrende, annerledes løp, og en fantastisk arrangørstab som virkelig gjorde alt for at vi skulle ha det så bra som mulig. Utrolig nok klarte løypemannskapet å ta unna haugevis med våt snø og et femtitalls trefall, all ære til dem. Alle de som har stått på for å dra løpsnykomlingen i land fortjener ros. Selv om dere ikke hadde værgudene med dere i år, gjorde dere en kjempejobb. Som vinneren av åpen klasse sier:
– Sike løp bærer kulturen videre i vår fantastiske idrett, og historiene rundt leirbålet som er så viktige…

Se også: Stemningsbilder: Hakasleppet, av Aina Rønningen

hakasleppet2.jpg

Johanne Sundby er blitt en skulptur der hun hviler under fjellduken.

hakasleppet3.jpg

 Caroline Thørn hadde en tøff langdistanse-løpsdebut.

hakasleppet5.jpg

Slik ser en do ut på et villmarkssjekkpunkt.

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close