Sjekkpunktprat på Varangerbotn

Vi fikk en prat med tre kjørere på sjekkpunkt, mor og sønn, og en svært trøtt veteran.

Tekst: Tine Sköll Johansen. Foto: Geir Stian Altmann Larsen. 

Tove Sørensen og Torkil Hansen er mor og sønn. Begge har de startet FL-1000 i år, og de kjører stort sett sammen, selv om Torkil egentlig hadde en plan om å kjøre alene i år. De jobber begge på Tromsø Villmarkssenter, hvor de blant annet driver med turistkjøring med hundespann.

– Vi bytter på å ligge fremst, sier mor Tove.
Torkil bryter inn:
– Jeg har kjørt mest fremst, jeg har bare ligget bak de 2 siste etappene. Hundene mine vil ikke ligge bak deg, da må jeg bremse hele veien.
– Ja, jeg kan ikke si noe på det…, svarer mor.

Gode ledere

Alle hundene er fra Tromsø Villmarkssenter, men Tove og Torkil bruker ikke løpshundene mye i turistkjøring, selv om de er med inne i mellom.
– Du må trene på en annen måte, turisthundene kan gå ei løpstrening nå og da, men de er utdanka løpshunder og har gått i A-spannene før, så det er jo bare en måte vi tar vare på seniorene på, å bruke dem til turistkjøring i stedet for å kvitte oss med dem, sier Tove.

Tove unnskylder seg og sier hun må få ut fingeren og gi hundene mat. Men det er ikke Torkil lei seg for, han vil gjerne prate litt etter en lang tur fra Kirkenes med bare mor og hunder som selskap.

– Det er mitt første lange Finnmarksløp, jeg har startet det korte to ganger, og gjennomført den ene gangen. Det lange har vært målet hele tida. Vi har så like hunder med lik trening, og hun har mye erfaring, så det er fint å ha noen å lære fra, men vi snakker ikke så mye på sleden. Vi har ikke noe mål om å vinne, men gjør det for gleden og erfaringen. Det er altfor tøft i front, i alle fall nå i år. Det er veldig fint å kjøre nå, vi kjørte jo under flammende nordlys i natt.

Torkil snakker litt til en hund som skal fotograferes, hun heter Jente, og er litt over 2 år gammel. Hun sitter og glipper med øynene, og er tydelig klar for å få seg en blund. Hunden han sitter og masserer heter Spiker.

– Spiker har løpt alene i led på alle løpene i år. Man må starte med to hunder i front, men han løp alene fra Levajok. Dette er et unikum av en hund, og for meg er en av de store gledene å finne slike hunder, han hører bare på meg, og jobber nesten ikke for andre. For meg løper han gjennom alt av uvær og storm. For meg er han en veldig spesiell hund!

Spiker lukker øynene halvveis mens han får smurt inn massasjesalve på potene. Torkil virker å være effektiv og grundig i hundestellet, og hundene ser ut til å ha det svært godt.

– Det viktig å ha gode ledere og å være en god leder selv, avrunder Torkil.

Trøtt løkbonde

På Varangerbotn møter vi også en svært trøtt kjører, og vi skjønner at dette ikke er dagen for kompliserte spørsmål som trenger utdypende svar. Stein Håvard Fjestad ser ut til å ta løpet med full ro, den sindige løkbonden fra Hedmark er kjent for nettopp det.

Fjestad er en veteran i hundekjøring, han var med å grunnlegge Femundløpet, og om du er villig til å stille de rette spørsmålene kan han fortelle deg historien om da han kjørte hundespann på et grantre. Neste år er det 40 år siden han kjørte Iditarod for første gang, som første nordmann. Derfor planlegger han comeback i Iditarod i 2017.

Hele spannet til Fjestad ligger under tykke ulltepper, med unntak av den ene lederhunden, som ligger oppå. Fjestad selv ser ut som om han nettopp har våknet fra en sårt tiltrengt dvale, og han mumler litt til seg selv mens han går.

– Jeg har ikke vært frossen, men det er kaldere enn det har vært. Han der framme vil ikke ligge under teppet sitt uansett, selv om jeg prøver å legge det over ham. Det er jo like mye det at det skjermer for lys og inntrykk som for å isolere litt mot vinden, vi kom inn i 5-tida, og da var det jo i ferd med å lysne.

Han samler sammen alle teppene, og bærer dem over til handleren, som står inntil sperrebåndene og tar imot.

– Det går etter planen, for så vidt, dette er det 20. løpet jeg starter, men har brutt 2, av ulike årsaker. Akkurat nå er jeg ganske trøtt, jeg har ikke sovet så mye på løpet, bare en time eller to iblant.

Hundene har lagt igjen noe av maten de fikk da de kom inn, og ettersom teppene blir tatt av dem blunker de trøtt mot lyset før de oppdager at de har rester. En etter en begynner de å gomle i seg laks, kjøtt og tørrfôr.
– Jeg fôrer egentlig mest på kjøtt til vanlig, laks er mer et alternativ. Noen vil ha det ene, noen vil ha det andre. Poenget er at de får noe de liker godt nok til å spise selv om de er slitne.

Han roper over til Per Weddegjerde:
– Hvor gjorde du av fôrrester?
Weddegjerde roper tilbake at han bare tømmer det i halmen.
– Tømmer det i halmen..? mumler Fjestad for seg selv, før han går og samler sammen litt halm som han legger ned ved siden av fôrbøtta.
– Når beregner du å være i mål?
– Nei, jeg har ikke beregna det, men jeg håper å være der til lørdagen.

 

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close