VM på Hamar, litt mimring

hamar

Hundekjøring var og dekket VM på Hamar i vinter. Med begrenset plass i bladet blir det mye bilder til overs. Her er noen av dem. Så slenger vi med artikkelen selv om det ikke akkurat kan kalles ferskvare.

Tekst og bilder: John Harald Knutsson

Vi var akkurat passert Nebbenes nær kanten av Akershus når karbohydratene og koffeinen slo inn. Oppløftede og lette til sinns av kaffe og søtsaker manøvrerte vi den store, sorte traktoren nordover E6 mot Hedmark.

Der den våte veibanen og det skarpe sollyset møtes i vannet som spruter opp fra bakhjulene dannes regnbuer før dritten treffer frontruta på bilene bak. Ved Espa vrenger vi traktoren av veien, enige om at det må mer koffein og karbohydrater til. Espa er bolleland og det har gått sport i å handle der uten å kjøpe boller. Denne gang lar vi prinsippene fare og gir oss hen i mersalgspsykologiens klamme favntak.

 

Birkin eller Bardot?

Musikk hører enhver biltur til og Løten Brenneri passeres i det Serge Gainsborough stønner «Je t’aime… moi non plus» til Brigitte Bardot, eller var det Jane Birkin? Uansett trekkes tankene i retning julebord i offentlig sektor. Arbeidsfolk og mellomledelse i pinlig kåtprat over brunt brennevin med et hint av karve. Vi er på vei til Gåsbu og Verdensmesterskapet i Hundekjøring.

 

VM – et fargerikt fellesskap.

Gåsbu er Hamar Trekkhundklubbs hjemmebane, fantastiske fasiliteter og en klubb med masse arrangementserfaring. Selv om ingen av oss kan en dritt om sprint eller mellomdistanse av dette kaliber er vi breddfulle av forventninger. VM lissom.

Vi møter en HiAce i en smal motbakke opp mot arenaen og idioten bak rattet løfter hendene i været med et «I know nothing, I am from Barcelona-uttrykk» i ansiktet og vi må rygge traktoren tilbake til bunns av bakken. Når vi kommer oss opp igjen ser vi at fjolset i HiAcen hadde knappe fem meter å rygge for å slippe oss forbi. Her må snart mer koffein til. 

Selv om arrangørene ikke hadde lagt mye arbeid i å skilte veien opp til arenaen hadde folk funnet frem. Parkeringen var full av hundefarkoster i alle prisklasser. Her var alt fra fartsgale vohrsterfamilier til halvmacho malamutemannfolk samlet. Ikke registrerte vi skubbing eller skuling rasene i mellom, men det var ingen tvil om at dette var alvor, blodig alvor. Kondomdresser i nasjonalfarger på kraftkarer og jockey-spjælinger. Teamjakker med Finland og Nederland på ryggen. Dette er idrett.

 

Slekt og venner

Etter å ha kavet rundt fra sjekkpunkt til sjekkpunkt på Femundløpet, som var VM i langdistanse, var det nå forfriskende å se at det her var utlendinger representert blandt deltakerne. Over parkeringen på Gåsbu hang det flagg fra «hele verden». At hundekjøring var noe sørøstasiatene drev på med var noe av en overraskelse. Langs løypa sto en gjeng filipinere og flagget ivrig og på kafeen satt en mutt koreaner. Om han var skuffa over resultatene eller deppa over det mangelfulle utvalget av anstendig mat på norske sportsarrangementer vet vi ikke, vi var for opptatte av å fikse oss en burger til å spørre.

Til tross for strålende vær og fantastiske forhold virket det som om publikum primært besto av deltakernes familie og venner. Det kan virke som om arrangørene har investert mer i sportslig gjennomføring og mindre i kommunikasjon. Men stemningen var god den og det var absolutt ikke folketomt. 

 

Mange klasser

Mattilsynet hadde vært innom på formiddagen, diverse spanjoler og tyskere med rot i papirer og vaksiner var hjemsendt så det hele var grundig forsinket, noe som passet utmerket for to sjusovere av vårt kaliber. Vi fant oss en plass i solen og nøt synet av bikkjer i ulike fasonger og sammensetninger peise inn og ut av arenaen i heseblesende hastigheter.

Her var firspann med hengeører og større konstellasjoner polare bikkjer samlet i skjønn forbrødring. At det denne helga ble kåret 12 verdensmestre kan kanskje forarge noen som helst hadde sett at alle sporter hadde én mester, men ingen sutrer over at Andreas Evensen ikke måler seg mot Mike Tyson i boksing. Det er heller ikke gitt at en tungvektsbokser er en bedre bokser enn en lettvekter, han er bare større. Grete Waitz hadde ingenting i sprint å gjøre og Usain Bolt vinner neppe New York Marathon, men begge løper. Likevel er tolv verdensmestere på en helg mye å holde styr på og ulikhetene mellom klassene kan være forvirrende for utenforstående. Igjen blir kommunikasjon viktig om man ønsker å være interessant for andre enn medkonkurrenter, slekt og venner.

Vi hang ut i sola og nøt vår burger mens frivillige i gule vester halset rundt og holdt styr på det meste, så vidt vi kunne vurdere. Frivillighetskulturen er fortsatt levende og er det noen som fortjener en klapp på skuldra så er det folk som jobber gratis for å få slikt som dette i havn. Treffer du en frivillig på byen en kveld, spander en øl eller tre, det er god karma.

 

Finland dro inn flest medaljer

På slutten av helga skulle de beste motta heder og ære. Pallen, en artig konstruksjon av to Nansen ambulansesleder, var utvilsomt dominert av finner, svensker og nordmenn, men også tyskere, sveitsere, spanjoler og en ung amerikaner var representert blandt topp tre. Igjen fikk vi følelsen av å være på et internasjonalt arrangement, ikke et åpent NM og det er jo stas. Finnenes teamleder mistet kontroll over antall medaljer teamet dro inn, men om vi har talt riktig så dro finnene inn ni medaljer foran Sverige og Norges åtte og tyskernes seks.

VMs sportssjef Ketil Fossnes var fornøyd med arrangementet. Lederen i Hamar Trekkhundklubb, Ole Petter Engli, var fornøyd med både arrangement og andreplassen i sprint 6-spann. Steinar Ellefsen fra VM komiteen og Bernard Pepin fra IFSS skrøt av arrangementet og arrangørklubben. Sjefsveterinær for arena Hamar, Steinar Dagestad meldte at det sto bra til med selve stjernene, hundene. Og så lenge hundene er fornøyde så drar også Hundekjørings utskremte medarbeidere hjem til Hurdal med et smil. 

Vis mer

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Close