Utfordrer til etikkstafett

 

Inger-Marie Haaland steller hunder under Finnmarksløpet i 2013. Foto: Therese Norman Andersen

I samarbeid med bladet Hundekjøring tok Inger-Marie Haaland i 2013 initiativ til et dugnadsarbeid. Håpet var å utvikle et sett med etiske retnings­linjer for hundekjørere som konkurrerer innen langdistanse – utarbeidet av hundekjørere.

Av Inger-Marie Haaland

Rekordmange stilte til start både i Femundløpet og i Finnmarksløpet denne sesongen. Langdistansesporten er i vinden som aldri før. Media vil betale for å vise oss frem på TV og stadig flere der hjemme benker seg foran TV-en eller sitter klistret til PC-en både dag og natt for å følge oss når vi konkurrerer.  Men ikke alle liker alt det de ser.

Få dager før jeg skal starte i Finnmarksløpet detter det inn en djevelsk mail fra en journalist i VG. Dårlig timing, tenker jeg. Ideell tenker nok journalisten, som antagelig har spart på saken for å kunne slippe ut noen slanger i paradis idet årets store begivenhet, Finnmarksløpet, går av stabelen.

Hundekjøring under lupen

I saken på trykk får både arrangør og topp-kjørere på pukkelen, av tidligere sjefsveterinær i Finnmarksløpet, Marit Holm. Hun hevder at langdistanseløpet åpner for dyremishandling og at kjørerne i toppskiktet ofrer hundenes liv og helse i sin streben etter heder og ære og fristende premier.

Mattilsynet har gått arrangøren nøye etter i sømmene for å sikre blant annet veterinærtjenesten under løpet. Langdistansesporten er faktisk under lupen. Vi blir kritisk vurdert utenfra.  Står sportens omdømme for fall?

Jeg svarer VG-journalisten etter beste evne, men kjenner meg brått usikker. Har jeg alt mitt på det tørre?

Omfattende

Starten går i Finnmarksløpet og saken kverner i hodet mitt mens vi sluker mil. Jeg smiler til TV-kameraene og pynter kanskje ørlite grann på virkeligheten når jeg prater og henleder kameramennenes oppmerksomhet mot de friskeste og gladeste hundene mine.

Etter mange mil og desto færre timer søvn, sløves hjernen og problem-at-iseringen min rundt temaet dør hen. Vel hjemme popper imidlertid spørsmålene opp igjen i mitt hode, og jeg forsøker å systematisere tankene. Hva er det egentlig dette dreier seg om?

Det er i grunnen nokså omfattende. Det handler om livet med hundene fra fødsel til død;  om hvordan vi lever med dem, sørger for dem,  trener dem for den «jobben» de skal gjøre for oss – og til sist konkurransene som er selve jobben de skal utføre sammen med oss.

Det handler om hvor langt det er riktig å strekke strikken i våre forsøk på å oppnå gode resultater. Hvor går grensene for hva som er etisk korrekt i forhold til en trekkhund, som er avlet og trent for langdistanse. Hva er okay og ikke?

Arnt Ola Skjerve og hundene etter målgang under Finnmarksløpet i 2013. Foto: Therese Norman Andersen

Etter våre egne regler

Vi står sannsynligvis overfor to valg:

1. Langdistansekjørerne kan selv engasjere seg og forsøke å ligge i forkant ved å etablere et sett på etiske prinsipper i sporten. Disse skal være vår «Håndbok» – retningsgivende og korrigerende.

2. La løpsarrangørene innføre reglement som beskytter oss og hundene mot oss selv. Dette vil nokså sikkert være utviklet med basis i krav fra Mattilsynet.

Det siste mener jeg vil være det minst formålstjenelige og vil kunne begrense ekte utøvelse av langdistansesporten og en sunn utvikling av denne. Langdistansesportens kjerne bør være en friest mulig utøvelse av sporten uten mange reguleringer og begrensninger. Nettopp derfor er det så viktig at utøvernes egne interne kjerneverdier er omforent og at de er levende til stede hos hver enkelt av oss.   

Dersom vi hundekjørere selv engasjerer oss og klarer å diskutere oss frem til etiske prinsipper som kan fungere som input til arrangørene, vil vi selv i langt større grad bidra til sportens utvikling. Og vi vil kunne få en langdistansesport slik vi ønsker den.

Selvransakelsens tid er over oss. Målsettingen må være at hundeholdet vårt og konkurransekjøringen tåler dagens lys og at vi ikke behøver å instruere kamerafolkene i hva de får lov å filme og ikke.

Så kjære hundekjørervenner: La oss starte en meningsutveksling, som kanskje kan munne ut i en «Håndbok». Jeg har slett ingen fasit. Bare en sterk lyst til å bidra til et felles løft for alle de utrolig flotte hundene som arbeider foran sleden der ute. Det er et faktum er at vi er ganske så avhengig av at publikums positive opplevelse av sporten.

Slitne hunder

En sann, liten historie fra årets Finnmarksløp, som belyser temaet «når ber vi hundene om for mye i konkurransesammenheng?»

Sjekkpunkt Sirbma. 83 mil tilbake-lagt. Vi har kjørt fra Neiden II i ett strekk, 15 mil i ett. Drøyt 5 timers hvile på forrige sjekkpunkt i Neiden II. Rett gjennom i Varangerbotn. Nå er 5 timers hvile i Sirbma snart over og jeg går over og undersøker alle hundene i spannet.

Veterinærene har undersøkt dem alle og skryter av at de er i så fin fysisk form. De spiste heldigvis godt alle sammen da vi kom inn for noen timer siden. Mot slutten av lange løp gjør de som oftest det. Diaréen hundene har slitt med gjennom hele løpet, har gitt seg. Baloo må jeg sette ut på dette sjekkpunktet. Han ble skulderhalt noen mil før Sirbma. Ville han blitt det om jeg hadde hvilt noen timer i Varangerbotn? Jeg bebreider meg selv for at jeg ikke gav dem noen timer i halmen der.

Hundene er i godt hold. Kanskje har jeg fôret for mye? Men de virker slitne og umotiverte. Jeg kjenner dem så inderlig vel og ser en matthet jeg ikke liker. De reiser seg ikke når jeg tar av dem teppene. Blir liggende sammenkrøllet med hodet gjemt under halen.

Bør vi hvile lenger? Jeg smører en potesprekk og masserer hver enkelt hund godt. Mange beslutninger må taes med en hjerne som er sløvet av søvnmangel og slit. Kan vi tillate oss å hvile lenger? Er det konkurrenter som begynner å gjøre seg klar til å kjøre? Jeg presser konkurrentene mine dersom jeg kjører ut nå. Men er hundene sterke nok denne gangen?

Tvilen gnager i meg. Kroppsspråket til hundene forteller meg at jeg bør gi dem lenger hvile. De er ikke klare. Ikke på hugget lenger. Men det er vel ikke å forvente etter 80 mil. Så jeg tar den vanskelige beslutningen og kjører ut.

Hundene adlyder meg umiddelbart idet jeg ber dem gå ut av sjekkpunkt. Ingen mukker der. De er godt oppdradd. Men: Jeg tøyer grenser nå. Det stritter inni meg, men jeg forteller meg selv at slik gjør man det i langdistanse hundekjøring dersom man har som målsetting å vinne.

Hundene adlyder meg umiddelbart idet jeg ber dem gå ut av sjekkpunkt. Ingen mukker der. De er godt oppdradd. Men: Jeg tøyer grenser nå.

Inger-Marie Haaland

Ikke moro lenger

Det blir en lang etappe til til neste sjekkpunkt, som er Levajok. Egentlig var planen min å kjøre hele veien til Karasjok uten pause i Levajok. Det går ufattelig sakte opp alle bakkene fra Sirbma. Sporet er bra, men føret er trått som potetmel. Jeg har liksom ingen glid på sleden. Vi sliter både bikkjene og jeg. Mine ellers så kvikke, sterke, glade og ivrige hunder stopper i brattbakkene og ser på meg med triste, spørrende øyne: synes du virkelig vi har det gøy sammen nå? Svaret mitt er nei! Jeg oppmuntrer dem med lys og (tilgjort) glad stemme. Jeg flytter de minst motiverte hundene langt bak i spannet og vi kommer oss frem til Levajok på et vis. Men jeg kjenner at er det ikke moro. Min indre stemme forteller meg at jeg ber dem om for mye. Jeg leser hver enkelt hunds kroppsspråk og vet inni meg at nå har jeg tråkket over streken. Ingen av dem er syke på noe vis. De har bare ikke lyst til å løpe og trekke. Det blir en liten hvil i Levajok til tross for at kjøreplan og handlerne mener noe ganske annet. Jeg velger å la konkurrentene kjøre fra oss og lar hundene «loffe» oppover elven.

God hvile med halm og tepper under Femundløpet. Foto: Steinar Wall
Trekker mot sin lyst

Siste etappe til mål blir et iskaldt blodslit. Aldri noensinne har jeg måttet be hundene om så mye. Jeg er av den oppfatning at vi som hundekjørere må kjøre hundene våre fra sleden og at hvis vi stadig må frem og strekke ut lina og flytte om på hunder i spannet, da har vi hunder som mot sin lyst og vilje trekker sleden.

For meg var det ikke et alternativ å stoppe og hvile hundene i 40 minus og tett frostrøyk midt ute på Iesjavre. Jeg var tvunget til å holde meg selv og hundene i bevegelse for ikke å skape en livsfarlig forfrysningssituasjon.

Jeg vil likevel si at jeg i denne situasjonen tråkket over grensen for hva jeg oppfatter som etisk riktig med tanke på hundene mine. En ærlig evaluering, som kommer hundene mine til gode for fremtiden.

Min påstand, eller svar, på punkt B 11.16, blir dermed som følger:

Hundene skal kjøres fra sleden.

Når kjøreren stadig vekk må løpe frem og strekke ut midtlina, og/eller når kjøreren stadig vekk må bytte posisjon på hundene i spannet, er tiden inne for å hvile, eller, som siste utvei, bryte løpet. 


forslag til punkter Håndboka 

A. Forberedende
  • 1. Avl
    • 1.1 Avlstispens kår under parring og drektighet
    • 1.2 Hyppighet på kull på samme tispe
    • 1.3 Selektering, og oppfølging av hunder som vi mener ikke er gode nok til konkurranser
  • 2. Oppvekstvilkår
    • 2.1 Pregning og sosialisering
  • 3. Oppstalling
    • 3.1 Størrelse på hundegården
    • 3.2 Underlag i gården / oppstallingsplassen
    • 3.3 Hundehusene
  • 4. Stemning i flokken
  • 5. Hundekjørerens tilstedeværelse og tidsbruk
  • 6. Treningen
    • 6.1 Mengde
    • 6.2 Type
    • 6.3 Variasjon
  • 7. Mentalutviklingen av hundene
  • 8. Samspillet med hundekjøreren
  •  9. Korreksjonsmetoder
  • 10. Utstyr
    • 10.1 Seler, liner og halsbånd
    • 10.2 Sleder
    • 10.3 Barmarksdoning
  • 11. Transportopplegg
  • 11.1 Hundekasser
  • 12. Foring
  • 13 Vaksinering og parasittbehandling
  • 14. Sykdomsbehandling
  • 15. Kjørerens egeninnsikt
B. I konkurranser
  • 1. Kjørers målsetting
    • 1.1 Hundenes alder og modenhet
    • 1.2 Nivå på treningen og forberedelsene
  • 2. Homogenitet i spannet
  • 3. Fart og kjøremåte/-lengde
    • 3.1 Kjøre på svakeste hunds premisser
    • 3.2 Vurderingen av hver enkelt hunds kapasitet
  • 4. Hviletid og hyppighet  
  • 5. Kjørestil og -teknikk
  • 6. Ivaretagelse av hvert individ i spannet
  • 7. Foring
  • 8. Diaré
  • 9. Sikring av hundenes ve og vel gjennom løpet
  • 10. Halm, dekken og tepper
  • 11. Hvordan opptre når vi ser hund/hunder som:
    • 11.1 Halter
    • 11.2 Hoster og harker
    • 11.3 Kaster opp
    • 11.4 Trekker ikke/slakk bakline
    • 11.5 Sjangler
    • 11.6 Henger på nakkelina
    • 11.7 Kaster seg ned
    • 11.8 Har diaré/løs mage
    • 11.9 Har blodig diaré
    • 11.10 Har mørkt urin
    • 11.11 Har fått forfrysning
    • 11.12 Ikke vil ta snack
    • 11.13 Ikke vil spise på sjekkpunkt
    • 11.14 Er mager
    • 11.15 kke vil gå ut fra sjekkpunkt
    • 11.16 Stopper opp i sporet
      Hundene skal kjøres fra sleden. Når kjøreren stadig vekk må løpe frem og strekke ut midtlina, og/eller når kjøreren stadig vekk må bytte posisjon på hundene i spannet, er tiden inne for å hvile, eller, som siste utvei, bryte løpet.
    • 12.Sportsånd
C. Evaluering og etterarbeid
  •   1. Restitusjon
  •   2. Oppbygging
Vis mer

Relaterte artikler

Close